Andre typer profesjonelle i psykiatrien?

[Gjest Send in the Clowns]

I hvilken grad er det også (i tillegg) andre typer profesjonelle enn spykologer og psykiatere i psykiatrien i Norge?

Hadde det ikke vært fint med f.eks. læringspsykologer (pedagoger), personlig trenere, kostholdseksperter, massører, aromaterapeuter, skuespillere, teaterinstruktører, klovner, håndverkere, makeupartiser, kroppsspråkseksperter, biologer etc.

Hadde vært fint å få noen ønsker av dere andre - med en kort begrunnelse!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Andre yrkesgrupper er velkomne når de kan dokumetere at de kan tilføre effektive behandlingstiltak.

Dog skal en huske på at psykiatrien er en spesialsithelsetjeneste. En del av de du nevner hadde sikkert passet bedre i kommunehelsetjenesten.

[Gjest Pilka]

Jeg er usikker på hva du tenker at noen av de yrkesgruppene du nevner skal tilføre i psykiatrien. Psykisk syke er en del av storsamfunnet hvor disse er en del også. Kan ikke forstå hvorfor man skal trekke alle yrkesgrupper inn i en boble.

[PieLill]

Det er ikke uvanlig å ha f.eks. sosionomer i psykiatrisk avdelinger. I behandling av f.eks. spiseforstyrrelser vil ernæringsfysiologer ha noe å tilføre.

Noen av yrkesgruppene du nevner kommer ofte mer til sin rett innen rehabilitering.

mvh

[Gjest Matariki]

Andre yrkesgrupper er velkomne når de kan dokumetere at de kan tilføre effektive behandlingstiltak.

Dog skal en huske på at psykiatrien er en spesialsithelsetjeneste. En del av de du nevner hadde sikkert passet bedre i kommunehelsetjenesten.

Er psykiatri vitenskaplig dokumentert?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er psykiatri vitenskaplig dokumentert?

Ja.

De behandlingsanbefalinger som er gitt i internasjonale og nasjonale retningslinjer bygger på vitenskapelig dokumentasjon.

[Gjest x fdsfs]

Det fins mange ulike yrker innen poliklinisk behandling feks sosionomer, barnevernspedagoger, sykepleiere og vernepleiere. Vet også om prester som jobber poliklinisk i psykiatrien. Innen miljøarbeid så er det både faglærte og ufaglærte med ulik bakgrunn. En jeg kjenner litt har tatt en utdanning som gestaltterapeut, som jeg antar er litt alternativ og ikke altfor lang utdanning. Hun er flink og et godt medmenneske. Vedkommende har en helt annen fagbakgrunn enn å jobbe med mennesker.

[Gjest Send in the Clowns]

Andre yrkesgrupper er velkomne når de kan dokumetere at de kan tilføre effektive behandlingstiltak.

Dog skal en huske på at psykiatrien er en spesialsithelsetjeneste. En del av de du nevner hadde sikkert passet bedre i kommunehelsetjenesten.

Jeg er bare delvis enig med deg!

Jeg synes psykiaterne får dominere for mye i psykiatrien. Virkelig "tunge" tilfeller trenger absolutt psykiaternes kompetanse. Men mange flere enn de tyngste tilfellene henvises til psykiatrien og får en diagnose med beskjed om at lidelsen bør eller må medisineres med psykofarmaka.

Om du mener alt annet av hjelp til folk som sliter med seg selv hører hjemme i kommunehelsetjenesten og andre steder enn i psykiatrien - som gjerne også sliter med ressursmangel, kunne psykiaterne godt vært litt mer kreative - og tenkt litt mer helhetlig på mennesket enn det det virker som de gjør (i mine og mange andres øyne). De kunne i større grad henvist videre til andre flinke folk også - dvs jeg mener at psykiatrien som institusjon burde hatt et større nettverk å henvise til.

Hvorfor er ulike fagprofesjoner ofte så lite flinke til å tenke utenfor sitt eget skjema - og det de kaller "vitenskapelig testet"?

Også pasienter med tyngre lidelser trenger tverrfaglighet etter min mening.

Psykiateres kompetanse er veldig viktig (jeg er ikke naiv), det er ikke det jeg sier.

Et av problemene for psykiatriske pasienter er jo "tunellsynet" pga av f.eks. stress, angst og og depresjoner - som gjør seg gjeldene ved så å si alle psykiske sykdommer.

For å stille deg et mer konstruktivt spørsmål enn å "rakke ned på psykiaterne" (noe jeg ikke gjør, er bare kritisk til ensidigheten), hvike andre ting enn medisinering og terapi mener du er positivt for å hjelpe psykiatriske pasienter til å blir friskere?

Folk fra min egen yrkesgruppe kan også være veldig arrogante og lite ydmyke for hva folk med annentype kompetanse kan bidra med.

Det er en form for profesjonsbeskyttelse mer enn virkelig omsorg som gjør seg gjeldende, virker det som.

Er du HELT uenig med meg her? Provoserer jeg?

[Gjest Send In The Clowns]

Er psykiatri vitenskaplig dokumentert?

Jeg synes ikke psykiatriske metoder og diagnoser er så veldig godt vitenskaplig dokumentert - ikke mer enn f.eks. effekter av kostholdsendring. Men det er antakelig forsket MER på medisiners virkning enn på kostholdsendringers virkning. Kvantitet er ikke nødvendigvis det samme som kvalitet.

Mange psykiatere innrømmer også selv svakheter i behandlingssystemet, men å innrømme det kan forvirre pasienter også. Vingling er vel heller ikke så sunt, kanskje. Behandling må være målrettet. Men annen type behandling trenger ikke være farlig - hvis man blir tett fulgt opp.

Tyr man til tradisjonelle metoder fordi det ikke er ressurser til tett individuell oppfølging? Og mangel på ressurser også i rehabilitering. Bare spør jeg...

Jeg har studert metode og statistikk. Og vet at såkalte vitenskapelige studier også har veldig mange svakheter og feilkilder.

Det er også rådende ideer som i veldig stor grad bestemmer hva det faktisk forskes på, samt at noen forskningsresultater festes mer lit til av de med mest makt - som styrer forskningen. Er det pengeinteresser eller idealisme som er sterkest?????

Psykiatriske pasienter blir dessuten fort avvist som "utiltregnelige" - og mange havner i en kjempedårlig sirkel når selvbildet og identiteten blir mer og mer negativt.

NB: Jeg mener selvsagt likevel at noen absolutt trenger medisinene sine for å fungere.

Det er ikke dermed sagt at det overhodet ikke finnes andre behandlingsmetoder som KAN hjelpe, og at de rådende ideene i visste tilfeller kan stenge muligheten får å tørre å prøve noe nytt.

Men fagfolk er vel redde for å måtte ta ansvaret for innleggelser etter det som lett oppfattes som "eksperimentering".

Forstår også dette godt!

Derfor tok jeg både ansvaret for og risikoen for min egen behandling - og ble frisk. Jeg ble møtt på en utrolig arrogant måte i psykiatrien -og jeg stusser på hvorfor jeg bare ble "støtt ut" uten forklaring da jeg ikke gikk med på å prøve ut stemningsstabiliserende medisiner.

Personlig trengte jeg først og fremst å få stabilisert blodsukkeret. Noe som igjen gav hormonell balanse. INGEN snakket med meg om dette i den profesjonelle institusjonen. Utrederen ville bare teste ut diagnosen med å prøve ut effekten av diverse piller.

Fastlegen min er faktisk blitt mye mer interessert i kosthold og naturmedisin etter å ha sett en store forandringen hos meg. :-).

Nå får jeg brukt ressursene mine i stedet for å bare bli flat i humøret...

Er min skepsis "farlige tanker" eller tegn på sykdom hos meg?

[frosken]

Min oppfatning er at det snarere er _for_ mange enn for få andre yrkesgrupper enn psykiatere og psykologer i psykiatrien. Dessverre opplever for mange pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten å ikke bli utredet og behandlet av folk med spesialkompetanse, men derimot av "halvstuderte røvere" som ikke innser sine egne faglige begrensninger.

Mennesker med psykiske lidelser vil som regel i likhet med andre kunne søke hjelp også utenfor psykiatrien. Dersom de ønsker kontakt med ernæringsfysiologer eller PT'er vil de vanligvis kunne etablere kontakt med disse yrkesgruppene utenfor spesialisthelsetjenesten.

[Gjest Send In the Clowns]

Jeg er usikker på hva du tenker at noen av de yrkesgruppene du nevner skal tilføre i psykiatrien. Psykisk syke er en del av storsamfunnet hvor disse er en del også. Kan ikke forstå hvorfor man skal trekke alle yrkesgrupper inn i en boble.

Det er et godt poeng :-).

Jeg har imidlertid bare sett så mange eksempler på folk med psykiske lidelser - etter behandling i psykiatrien - som etter denne hjelpen har fått så sterke identiteter som "syke" at de knekker nesten bare på grunn av det.

[Gjest Send In the Clowns]

Det er ikke uvanlig å ha f.eks. sosionomer i psykiatrisk avdelinger. I behandling av f.eks. spiseforstyrrelser vil ernæringsfysiologer ha noe å tilføre.

Noen av yrkesgruppene du nevner kommer ofte mer til sin rett innen rehabilitering.

mvh

Det er sant. Så lenge det også er ressurser nok til å hjelpe enkeltmennesker i rehabilitering.

Jeg stiller spørsmålet av en grunn. Ikke først og fremst for å kritsere psykiatrien, men synes man mye tidligere enn tradisinelt burde sett mer helhetlig på mennesket.

[Gjest Send In The Clowns]

Min oppfatning er at det snarere er _for_ mange enn for få andre yrkesgrupper enn psykiatere og psykologer i psykiatrien. Dessverre opplever for mange pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten å ikke bli utredet og behandlet av folk med spesialkompetanse, men derimot av "halvstuderte røvere" som ikke innser sine egne faglige begrensninger.

Mennesker med psykiske lidelser vil som regel i likhet med andre kunne søke hjelp også utenfor psykiatrien. Dersom de ønsker kontakt med ernæringsfysiologer eller PT'er vil de vanligvis kunne etablere kontakt med disse yrkesgruppene utenfor spesialisthelsetjenesten.

Det er absolutt et poeng.

Jeg stiller spørsmålet av en grunn - ikke først og fremst for å kritisere psykiatrien, psykologer og psykiatere, men fordi jeg mener at man mye tidligere enn tradisjonelt burde tenkt mer helhetlig på mennesket - også når det gjelder psykiske lidelser.

Psykiatrien har likevel gjort kvantesprang på dette området i forhold til for bare 40-50 år siden. Og jeg tror det vil bli enda bedre framover - hvis man bruker ressursene til de psykisk syke i enda større grad enn nå.

Det er vel egentlig dette jeg brenner mest for.

[frosken]

Det er absolutt et poeng.

Jeg stiller spørsmålet av en grunn - ikke først og fremst for å kritisere psykiatrien, psykologer og psykiatere, men fordi jeg mener at man mye tidligere enn tradisjonelt burde tenkt mer helhetlig på mennesket - også når det gjelder psykiske lidelser.

Psykiatrien har likevel gjort kvantesprang på dette området i forhold til for bare 40-50 år siden. Og jeg tror det vil bli enda bedre framover - hvis man bruker ressursene til de psykisk syke i enda større grad enn nå.

Det er vel egentlig dette jeg brenner mest for.

'' men fordi jeg mener at man mye tidligere enn tradisjonelt burde tenkt mer helhetlig på mennesket - også når det gjelder psykiske lidelser.

''

At man skal tenke "helhetlig på mennesket" er vel en blanding av en klisje og en selvinnlysende sannhet. Har du hørt noen mene at "vi skal _ikke_ tenke helhetlig"?

[Gjest Matariki]

Jeg synes ikke psykiatriske metoder og diagnoser er så veldig godt vitenskaplig dokumentert - ikke mer enn f.eks. effekter av kostholdsendring. Men det er antakelig forsket MER på medisiners virkning enn på kostholdsendringers virkning. Kvantitet er ikke nødvendigvis det samme som kvalitet.

Mange psykiatere innrømmer også selv svakheter i behandlingssystemet, men å innrømme det kan forvirre pasienter også. Vingling er vel heller ikke så sunt, kanskje. Behandling må være målrettet. Men annen type behandling trenger ikke være farlig - hvis man blir tett fulgt opp.

Tyr man til tradisjonelle metoder fordi det ikke er ressurser til tett individuell oppfølging? Og mangel på ressurser også i rehabilitering. Bare spør jeg...

Jeg har studert metode og statistikk. Og vet at såkalte vitenskapelige studier også har veldig mange svakheter og feilkilder.

Det er også rådende ideer som i veldig stor grad bestemmer hva det faktisk forskes på, samt at noen forskningsresultater festes mer lit til av de med mest makt - som styrer forskningen. Er det pengeinteresser eller idealisme som er sterkest?????

Psykiatriske pasienter blir dessuten fort avvist som "utiltregnelige" - og mange havner i en kjempedårlig sirkel når selvbildet og identiteten blir mer og mer negativt.

NB: Jeg mener selvsagt likevel at noen absolutt trenger medisinene sine for å fungere.

Det er ikke dermed sagt at det overhodet ikke finnes andre behandlingsmetoder som KAN hjelpe, og at de rådende ideene i visste tilfeller kan stenge muligheten får å tørre å prøve noe nytt.

Men fagfolk er vel redde for å måtte ta ansvaret for innleggelser etter det som lett oppfattes som "eksperimentering".

Forstår også dette godt!

Derfor tok jeg både ansvaret for og risikoen for min egen behandling - og ble frisk. Jeg ble møtt på en utrolig arrogant måte i psykiatrien -og jeg stusser på hvorfor jeg bare ble "støtt ut" uten forklaring da jeg ikke gikk med på å prøve ut stemningsstabiliserende medisiner.

Personlig trengte jeg først og fremst å få stabilisert blodsukkeret. Noe som igjen gav hormonell balanse. INGEN snakket med meg om dette i den profesjonelle institusjonen. Utrederen ville bare teste ut diagnosen med å prøve ut effekten av diverse piller.

Fastlegen min er faktisk blitt mye mer interessert i kosthold og naturmedisin etter å ha sett en store forandringen hos meg. :-).

Nå får jeg brukt ressursene mine i stedet for å bare bli flat i humøret...

Er min skepsis "farlige tanker" eller tegn på sykdom hos meg?

Et godt innlegg, men håp om at det finnes bra alternativer til psykiatri

[Bella Dotte]

Det viktigste for meg er personlig egnethet - ikke tittel! Jeg var overbevist om at psykologer ikke kunne hjelpe meg. Jeg tok heldigvis feil. Habiliteringen ruler.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er bare delvis enig med deg!

Jeg synes psykiaterne får dominere for mye i psykiatrien. Virkelig "tunge" tilfeller trenger absolutt psykiaternes kompetanse. Men mange flere enn de tyngste tilfellene henvises til psykiatrien og får en diagnose med beskjed om at lidelsen bør eller må medisineres med psykofarmaka.

Om du mener alt annet av hjelp til folk som sliter med seg selv hører hjemme i kommunehelsetjenesten og andre steder enn i psykiatrien - som gjerne også sliter med ressursmangel, kunne psykiaterne godt vært litt mer kreative - og tenkt litt mer helhetlig på mennesket enn det det virker som de gjør (i mine og mange andres øyne). De kunne i større grad henvist videre til andre flinke folk også - dvs jeg mener at psykiatrien som institusjon burde hatt et større nettverk å henvise til.

Hvorfor er ulike fagprofesjoner ofte så lite flinke til å tenke utenfor sitt eget skjema - og det de kaller "vitenskapelig testet"?

Også pasienter med tyngre lidelser trenger tverrfaglighet etter min mening.

Psykiateres kompetanse er veldig viktig (jeg er ikke naiv), det er ikke det jeg sier.

Et av problemene for psykiatriske pasienter er jo "tunellsynet" pga av f.eks. stress, angst og og depresjoner - som gjør seg gjeldene ved så å si alle psykiske sykdommer.

For å stille deg et mer konstruktivt spørsmål enn å "rakke ned på psykiaterne" (noe jeg ikke gjør, er bare kritisk til ensidigheten), hvike andre ting enn medisinering og terapi mener du er positivt for å hjelpe psykiatriske pasienter til å blir friskere?

Folk fra min egen yrkesgruppe kan også være veldig arrogante og lite ydmyke for hva folk med annentype kompetanse kan bidra med.

Det er en form for profesjonsbeskyttelse mer enn virkelig omsorg som gjør seg gjeldende, virker det som.

Er du HELT uenig med meg her? Provoserer jeg?

Jeg er uenig, men det tror jeg først og fremst skyldes at du har liten kunnskap om psykiatrien.

Om vi ser på mitt fylke:

Vi har per år ca 1000 innleggelser på ca 700 individer. Medisinering utgjør ikke en meget stor del av ressursinnsatsen i forhold til de innlagte. Psykoterapi og miljøterapi er likeverdige tredjedeler.

Poliklinikk: Ca 50.000 konsultasjoner på ca 9500 individer. >80% av innsatsen overfor denne gruppen en ikke-medikamentell.

[Angustia]

Mitt inntrykk er at det i stor grad tenkes heilhetlig i psykiatrien, men du må skille mellom spesialisthelsetjeneste og andrelinjetjeneste. I sistnevnte er det et stort spekter av fagpersoner som kan skreddersy tverrfaglig tilbud til den enkelte, men profesjonelle klovner er antakelig underrepresenterte ;-)

[Madelenemie]

Hei!

Lurer på hviljen diagnose en massør eller en skuespiller ville gitt meg eller hvordan de skulle møtte meg?

de hadde nok gitt opp

Alt du nevner kan sikkert være gode ting å fylle på livet sitt med av innhold med gledesfaktor, men til diagnostisering trengs jo paykiatere .

Jeg mener faktisk at psykiatere bør diagnostisere alene en del tilfeller, evt rådføres ved særlig tvil, da jeg syns de har den medisinske grunnutdanning som psykologer magler-

Men det er vel forskjell på psykologer også.

[Gjest Send In The Clowns]

Et godt innlegg, men håp om at det finnes bra alternativer til psykiatri

Tja, så hyggelig at du synes det! Liker innleggene dine også. :-) Psykiateren her inne virker ikke som å utstråle så mye menneskelig varme akkurat - mest kald "realitetsorientering" og fasitsvar basert på henvisninger til "solid vitenskapelig dokumentert" - uten å komme med noe særlig mer konkret enn meg, - men håper inderlig jeg tar feil av ham. Han bekrefter jo ALLE mine fordommer om psykiatere, selv om jeg virkelig skulle ønske han ikke gjorde det. Men som sagt: Håper jeg tar feil. Ren menneskelig varme hjelper nok ikke i absolutt alle tilfeller, men kun kald realitetsorientering og det å ikke blir regnet som "rasjonell" i det man er uenig med en psykiater er absolutt sykeliggjørende for de fleste som ikke er helt i balanse foe øyeblikket! Det kan være med på å skade ens selvbilde svært alvorlig.

I visse tilfeller vet jeg at noen trenger å bli tatt avgjørelser for når de "mister grepet" en periode, men det er sinnsykt viktig å følge opp med omsorg i tillegg (og det er nok ikke totalt fravær av det i psykiatrien heller) - når tiden er inne - nettopp fordi pasienten da kan være SVÆRT sårbar.

Møtte f.eks. en gang en dame jeg kjenner som var kjempenedbrutt fordi psykiateren hennes hadde sagt at hun var "manipulerende for å få oppmerksomhet" når hun først og fremst hadde et desperat ønske å bli sett og forstått - til tross for en sterk coctail av medisiner...og hun hadde ikke kontakt med venner - fordi hun hadde isolert seg i frykt for å bli "avslørt" som psykisk syk".

Jeg gir egentlig blaffen i hva NHD mener om hva jeg mener! Og han gir nok blanke blaffen i hva jeg mener også. :-). Men det er greit å synliggjøre hvor arrogant og lite nyansert noen representanter for denne yrkesgruppen faktisk kan svare noen ganger - når man har spørsmål nært knyttet til egen følelse av å ha verdi som menneske og en pasient selv faktisk KAN ha gode og riktige løsninger.

Jeg gidder ikke prøve å overbevise ham og vil heller ikke sitte med er "ansvar for at noen kan kutte ut medisinene sine når de trenger dem - men stiller kun kritiske spørmål til hvor utbredt psykofarmakologisk behandling er - uten at andre ting enn medisiner med medisiner er prøvd først etter en kort utredningsperiode - dvs. andre ting OGSÅ under nøye oppfølging.

Jeg har visst "farlige tanker!"