veldig skremt!

[Gjest trooghåp]

Mannen min døde i jula og jeg leser alt jeg kan om sorgbearbeidelse, som er til god hjelp for meg.

Gråten og sorgen sitter langt inne og den vil ikke riktig fram, som er helt uforstålig for meg.Litt sånn uvirkelig alt sammen.

MEN. i det siste har jeg plutslige panikkanfall og pustebesvær

og det skremmer meg! Kan det være en reaksjon på sorg???

Var med venner på kino igår og midt i filmen fikk jeg pustebesvær og angst, men klarte å roe meg ned etterhvert! Holdt ut hele filmen,men idag føler jeg meg skikkelig mørpanket i magen og bryst.

Kan man få en slik sorgreaksjon?? vil heller gråte meg skikkelig ferdig,men det kommer bare en sjelden gang og når jeg minst aner det...akkurat som panikkanfallene.

trøster meg med. at det går over etterhvert.men time hos lege skal jeg bestille straks!

[XbellaX]

Ja dette er nok ganske sikkert sorg. Sorgen arter seg på mange måter, også gjennom angst. Flott at du har fått deg legetime.

Kondolerer.

[Gjest trooghåp]

Ja dette er nok ganske sikkert sorg. Sorgen arter seg på mange måter, også gjennom angst. Flott at du har fått deg legetime.

Kondolerer.

takk skal du ha.

[Gjest togli]

Kondolerer

Som XbellaX også skriver, så er nok dette en naturlig sorgreaksjon ja... Alle former for reaksjoner er normale når man er i sorg. Sorgen må få utløp på en eller annen måte for at du skal komme deg videre i livet. Jeg opplevde også en del angstrelaterte følelser/opplevelser da jeg mista min "tvillingfetter" for snart fem år siden - dette kom i tillegg til at jeg gikk rundt med "gråten i magen" (en hikstende følelse hver gang jeg trakk pusten dypt) i mange måneder. Etter en tid slapp angsten (det var ikke snakk om kraftig/alvorlig angst, men jeg skjønte fort hva det var når det kom) gradvis taket og ting roa seg ned.

For deg blir dette selvsagt enda sterkere siden du har mista en ektefelle.. så jeg synes du skal snakke med legen din og fortelle om dine opplevelser, så kan du kanskje få hjelp til å bearbeide sorgen på en bra måte.

*klem*

[Gjest trooghåp]

Kondolerer

Som XbellaX også skriver, så er nok dette en naturlig sorgreaksjon ja... Alle former for reaksjoner er normale når man er i sorg. Sorgen må få utløp på en eller annen måte for at du skal komme deg videre i livet. Jeg opplevde også en del angstrelaterte følelser/opplevelser da jeg mista min "tvillingfetter" for snart fem år siden - dette kom i tillegg til at jeg gikk rundt med "gråten i magen" (en hikstende følelse hver gang jeg trakk pusten dypt) i mange måneder. Etter en tid slapp angsten (det var ikke snakk om kraftig/alvorlig angst, men jeg skjønte fort hva det var når det kom) gradvis taket og ting roa seg ned.

For deg blir dette selvsagt enda sterkere siden du har mista en ektefelle.. så jeg synes du skal snakke med legen din og fortelle om dine opplevelser, så kan du kanskje få hjelp til å bearbeide sorgen på en bra måte.

*klem*

tusen takk til deg. Du beskrev min angst/sorg akkurat som jeg har det! Det beroliger meg utrolig.at det kan være en Fase i sorgen og det må jeg gjennom uannsett.

takk til dere

[Gjest togli]

tusen takk til deg. Du beskrev min angst/sorg akkurat som jeg har det! Det beroliger meg utrolig.at det kan være en Fase i sorgen og det må jeg gjennom uannsett.

takk til dere

Ønsker deg alt godt.... Klem

[jubalong70]

Kondolerer. Jeg kan heldigvis ikke sette meg inn i din situasjon, men føler veldig med deg.

Jeg vil tro det er sorgen som prøver å komme ut, men ikke helt finner veien.

Kanskje kan det hjelpe å snakke med noen? Ring legen. Du kan få henvisning til psykolog, eller, hvis kommunen din har det, kan du ta kontakt med psykiatritjensten der. De krever som regel ingen henvisning, men kan ta i mot om du ikke ønsker å kontakte dem selv.

I vår kommune er det både vernepleiere og sykepleiere med videreutdanning innen psykiatri, samt psykologer som jobber i kommunens psykiatritjeneste.

Jeg tenker at du nok ikke trenger noen psykiater, men at du trenger noen som kan hjelpe deg å få løs sorgen på en gunstigere måte.

Sender medfølende tanker og en skikkelig god klem.

[Gjest trooghåp]

Kondolerer. Jeg kan heldigvis ikke sette meg inn i din situasjon, men føler veldig med deg.

Jeg vil tro det er sorgen som prøver å komme ut, men ikke helt finner veien.

Kanskje kan det hjelpe å snakke med noen? Ring legen. Du kan få henvisning til psykolog, eller, hvis kommunen din har det, kan du ta kontakt med psykiatritjensten der. De krever som regel ingen henvisning, men kan ta i mot om du ikke ønsker å kontakte dem selv.

I vår kommune er det både vernepleiere og sykepleiere med videreutdanning innen psykiatri, samt psykologer som jobber i kommunens psykiatritjeneste.

Jeg tenker at du nok ikke trenger noen psykiater, men at du trenger noen som kan hjelpe deg å få løs sorgen på en gunstigere måte.

Sender medfølende tanker og en skikkelig god klem.

Tusen takk for omtanke og gode råd.

[EnolaGay]

Kondolerer. Jeg kan heldigvis ikke sette meg inn i din situasjon, men føler veldig med deg.

Jeg vil tro det er sorgen som prøver å komme ut, men ikke helt finner veien.

Kanskje kan det hjelpe å snakke med noen? Ring legen. Du kan få henvisning til psykolog, eller, hvis kommunen din har det, kan du ta kontakt med psykiatritjensten der. De krever som regel ingen henvisning, men kan ta i mot om du ikke ønsker å kontakte dem selv.

I vår kommune er det både vernepleiere og sykepleiere med videreutdanning innen psykiatri, samt psykologer som jobber i kommunens psykiatritjeneste.

Jeg tenker at du nok ikke trenger noen psykiater, men at du trenger noen som kan hjelpe deg å få løs sorgen på en gunstigere måte.

Sender medfølende tanker og en skikkelig god klem.

"Jeg vil tro det er sorgen som prøver å komme ut, men ikke helt finner veien."

For en genial forklaring. For ganske mange ting. *Lagre* :0)

[Helmi]

Hei du!

Det er trist å høre at du har mistet mannen din.

Jeg mistet min mann for noen år siden. Og når det gjelder sorg og sorgreaksjoner, så har jeg vel oppdaget at "Ingenting er umulig". Og det aller viktigste: det finnes ingenting som er rett eller galt!

Du sier at du har lest mye. Jeg også fant/finner mye støtte og hjelp ved å lese.

Mange bøker snakker fremdeles om "faser i sorgreaksjoner", men dette er noe misvisende, er vel de fleste fagfolk enige om. For den sørgende følger jo ikke noe skjema, sorgarbeidet går fram og tilbake mellom det som før kaltes "faser", og er avhengig av mange indre og ytre faktorer.

Jeg leste nylig en ganske ny svensk bok om sorg, og der var det en prest som snakket om "sorgens funksjoner". Dette var noe jeg syntes var veldig fornuftig: sorgen har en hensikt.

Med noen år bak meg etter tapet, syntes jeg dette var det mest fornuftige jeg hadde lest om emnet.

Får du snakket med noen profesjonelle om det som har skjedd? Det har jeg hatt et stort behov for, enkelte ting har jeg ikke ønsket å drøfte med familie / venner. Jeg har hatt god støtte i fastlegen. Har også han mange gode samtaler med en prest og kommunens psykiatriske sykepleier.

Har du vurdert å delta i en sorggruppe? Mange finner god hjelp i slike grupper (jeg fant meg ikke til rette der).

Godt å høre at du orker å være med på kino o.l.!

Ønsker deg alt godt!

[PieLill]

Kondolerer.

Det er normalt, naturlig og bra at ikke all sorgen kommer ut på en gang. Vi har en forsvarsmekanisme som holder tilbake til vi er klare til å takle det.

Om man ikke har gått helt i vranglås på en destruktiv måte, synes jeg ikke man skal grave opp sorgen. Den kommer i bølger, helt uten at vi trenger å rope på den.

Nyt de gode timene og dagene. Det er der du henter styrken til å takle neste bøyg. I hverdagens normalitet er det man etter hvert finner ut at det er greit at livet går videre.

Et angstanfall kan selvfølgelig oppleves traumatisk, og svært uvelkomment når du skal hygge deg. Men det er ikke farlig, bare veldig ubehagelig. Akkurat som krampegråt. Ikke tenk at nå har du blitt nervevrak eller noe slikt. Angst er ofte en del av sorgen og leges etter som sorgen avtar.

Man har miste fotfeste og noe av hjørnesteinen i tilværelsen. Det tar tid å finne igjen balansen og tryggheten. I tillegg til å jobbe seg gjennom sorg og tap, må man ta hverdagen og hele livet tilbake, bit for bit.

Jeg har definert og redefinert min opplevelse fra da jeg mistet min første mann utallige ganger. Ikke fordi det var feil forrige gang, men fordi tiden har gitt meg stadig nye perspektiver.

Det finnes ingen oppskrift på rett og galt når man jobber seg gjennom et slikt tap. Noen ting kan være mer konstruktive og hensiktsmessige enn andre. Slikt oppdager man underveis.

Ønsker deg mange gode dager og varme opplevelser midt i det som er vondt.

mvh

[Gjest trooghåp]

Hei du!

Det er trist å høre at du har mistet mannen din.

Jeg mistet min mann for noen år siden. Og når det gjelder sorg og sorgreaksjoner, så har jeg vel oppdaget at "Ingenting er umulig". Og det aller viktigste: det finnes ingenting som er rett eller galt!

Du sier at du har lest mye. Jeg også fant/finner mye støtte og hjelp ved å lese.

Mange bøker snakker fremdeles om "faser i sorgreaksjoner", men dette er noe misvisende, er vel de fleste fagfolk enige om. For den sørgende følger jo ikke noe skjema, sorgarbeidet går fram og tilbake mellom det som før kaltes "faser", og er avhengig av mange indre og ytre faktorer.

Jeg leste nylig en ganske ny svensk bok om sorg, og der var det en prest som snakket om "sorgens funksjoner". Dette var noe jeg syntes var veldig fornuftig: sorgen har en hensikt.

Med noen år bak meg etter tapet, syntes jeg dette var det mest fornuftige jeg hadde lest om emnet.

Får du snakket med noen profesjonelle om det som har skjedd? Det har jeg hatt et stort behov for, enkelte ting har jeg ikke ønsket å drøfte med familie / venner. Jeg har hatt god støtte i fastlegen. Har også han mange gode samtaler med en prest og kommunens psykiatriske sykepleier.

Har du vurdert å delta i en sorggruppe? Mange finner god hjelp i slike grupper (jeg fant meg ikke til rette der).

Godt å høre at du orker å være med på kino o.l.!

Ønsker deg alt godt!

Takk til deg Helmi.

Det er utrolig godt å få så gode hjelpende ord underveis og det er mer enn nok terapi for meg akkurat nå!

tusen takk

[Gjest trooghåp]

Takk til deg Helmi.

Det er utrolig godt å få så gode hjelpende ord underveis og det er mer enn nok terapi for meg akkurat nå!

tusen takk

Det samme til deg Pie Lill. Tusen takk.

Det er jammen godt nok terapi for meg og ha fått litt mere drahjelp til å forstå min egen plutselige angst litt bedre.

Som du sa: det er ikke farlig og det beroligt meg veldig.

Har time hos fastlegen til uken.så da får vi pratet litt.

takk igjen til alle dere her.

[Gjest trooghåp]

Kondolerer.

Det er normalt, naturlig og bra at ikke all sorgen kommer ut på en gang. Vi har en forsvarsmekanisme som holder tilbake til vi er klare til å takle det.

Om man ikke har gått helt i vranglås på en destruktiv måte, synes jeg ikke man skal grave opp sorgen. Den kommer i bølger, helt uten at vi trenger å rope på den.

Nyt de gode timene og dagene. Det er der du henter styrken til å takle neste bøyg. I hverdagens normalitet er det man etter hvert finner ut at det er greit at livet går videre.

Et angstanfall kan selvfølgelig oppleves traumatisk, og svært uvelkomment når du skal hygge deg. Men det er ikke farlig, bare veldig ubehagelig. Akkurat som krampegråt. Ikke tenk at nå har du blitt nervevrak eller noe slikt. Angst er ofte en del av sorgen og leges etter som sorgen avtar.

Man har miste fotfeste og noe av hjørnesteinen i tilværelsen. Det tar tid å finne igjen balansen og tryggheten. I tillegg til å jobbe seg gjennom sorg og tap, må man ta hverdagen og hele livet tilbake, bit for bit.

Jeg har definert og redefinert min opplevelse fra da jeg mistet min første mann utallige ganger. Ikke fordi det var feil forrige gang, men fordi tiden har gitt meg stadig nye perspektiver.

Det finnes ingen oppskrift på rett og galt når man jobber seg gjennom et slikt tap. Noen ting kan være mer konstruktive og hensiktsmessige enn andre. Slikt oppdager man underveis.

Ønsker deg mange gode dager og varme opplevelser midt i det som er vondt.

mvh

hei:0)

Sendte feil....svar til deg lengre ned:0)