Kan angst gå på øynene??

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har hatt sosial angst hele livet, og rødming. Ikke den typen sosial angst som er «populær» for tiden. Å møte noen på butikken, snakke med noen ansikt til ansikt, at folk ser meg i ansiktet og studerer meg. Det er helt forskjellig fra situasjon til situasjon, og hvilken person det er. Men enkelte personer har jeg virkelig problem med å prate med, og det største problemet er at jeg vil ikke at de skal se at jeg er nervøs og redd. Men det kan de, uansett hva psykologer og andre måtte mene.

Anonymkode: a050d...85d

Hvilken type sosial angst er populær? Hvordan er den? Jeg  visste ikke at det fantes flere typer av diagnosen. 

[AnonymBruker]

Hurja skrev (1 minutt siden):

Hvilken type sosial angst er populær? Hvordan er den? Jeg  visste ikke at det fantes flere typer av diagnosen. 

https://www.dagbladet.no/kultur/trendy-a-snakke-om-angst/72111449

Anonymkode: a050d...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

https://www.dagbladet.no/kultur/trendy-a-snakke-om-angst/72111449

Anonymkode: a050d...85d

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1163575-er-det-in-å-ha-angst/

Anonymkode: a050d...85d

[laban]

Hurja skrev (13 minutter siden):

Hvilken type sosial angst er populær? Hvordan er den? Jeg  visste ikke at det fantes flere typer av diagnosen. 

Jeg er veldig i tvil om jeg bør skrive dette, men la gå (OBS: Dette er ikke rettet mot noen med diagnoser fra fagpersoner):

Jeg tror ikke det er noen spesiell variant av angstdiagnosen som er "populær", men det har blitt populært (eller i hvert fall vanlig) å bruke diagnoser for å beskrive relativt alminnelige følelser. Det er ikke rart at den generasjonen som nå er nesten voksne eller unge voksne, føler seg dårlige psykisk, når det stadig brukes psykiatriuttrykk om tanker og opplevelser som det er normalt og ufarlig å gå gjennom, og som ikke er sykelige hvis man ikke lar dem ta overhånd. 

Jeg er ikke motstander av åpenhet rundt psykiske problemer og sykdommer, men jeg misliker at (ofte unge) folk slenger rundt seg med egenpåførte diagnoser og "snakker ut" i media om følelser og situasjoner som etter mine begreper er et godt stykke unna mentale sykdommer, og påstår at det handler om dårlig psykisk helse. 

Du har ikke sosial angst selv om du har blandede følelser før du skal på fest eller andre sammenkomster med mange du ikke kjenner. Litt prestasjonsangst i betydning nervøsitet (også ganske kraftig) foran viktige oppgaver er naturlig og ikke sykelig. Svært mange som virker som trygge voksne, har hatt perioder tidligere da de følte seg utenfor, mislykket og svært usikre. I det hele tatt er ikke livet (heller ikke det som foregår inne i hodet ditt) harmonisk, glansfylt og bekymringsløst, det går i bølger. Mange lever med et eller annet de synes er tungt, i det minste i perioder.  

Og mens jeg er i gang: Du er ikke "født i feil kropp" selv om det finnes mange typiske kvinne- eller mannsidealer du ikke kjenner deg igjen i. Kjønnscellene dine bestemmer ikke at du skal like ultrafeminine eller -maskuline aktiviteter eller ytre greier som man kan kjøpe seg (klær, sminke, smykker, tatoveringer...). Det er 50 år siden det ble lov å elske hverandre uansett kjønn. Også de som man tidligere kalte "guttejenter", kan ha stor glede av å være gravide, føde barn og bli mødre, akkurat som verden trenger menn / fedre som ikke er tøffe macho-typer. Det trenger slett ikke være noe feil med kroppen eller kjønnsorganene til de som har slike "avvik" fra et kjønnsideal som ser ut til å bli trangere og trangere. 

Sånn - dagens utblåsning fra en gammel røy 😉

[AnonymBruker]

laban skrev (2 minutter siden):

Jeg er veldig i tvil om jeg bør skrive dette, men la gå (OBS: Dette er ikke rettet mot noen med diagnoser fra fagpersoner):

Jeg tror ikke det er noen spesiell variant av angstdiagnosen som er "populær", men det har blitt populært (eller i hvert fall vanlig) å bruke diagnoser for å beskrive relativt alminnelige følelser. Det er ikke rart at den generasjonen som nå er nesten voksne eller unge voksne, føler seg dårlige psykisk, når det stadig brukes psykiatriuttrykk om tanker og opplevelser som det er normalt og ufarlig å gå gjennom, og som ikke er sykelige hvis man ikke lar dem ta overhånd. 

Jeg er ikke motstander av åpenhet rundt psykiske problemer og sykdommer, men jeg misliker at (ofte unge) folk slenger rundt seg med egenpåførte diagnoser og "snakker ut" i media om følelser og situasjoner som etter mine begreper er et godt stykke unna mentale sykdommer, og påstår at det handler om dårlig psykisk helse. 

Du har ikke sosial angst selv om du har blandede følelser før du skal på fest eller andre sammenkomster med mange du ikke kjenner. Litt prestasjonsangst i betydning nervøsitet (også ganske kraftig) foran viktige oppgaver er naturlig og ikke sykelig. Svært mange som virker som trygge voksne, har hatt perioder tidligere da de følte seg utenfor, mislykket og svært usikre. I det hele tatt er ikke livet (heller ikke det som foregår inne i hodet ditt) harmonisk, glansfylt og bekymringsløst, det går i bølger. Mange lever med et eller annet de synes er tungt, i det minste i perioder.  

Og mens jeg er i gang: Du er ikke "født i feil kropp" selv om det finnes mange typiske kvinne- eller mannsidealer du ikke kjenner deg igjen i. Kjønnscellene dine bestemmer ikke at du skal like ultrafeminine eller -maskuline aktiviteter eller ytre greier som man kan kjøpe seg (klær, sminke, smykker, tatoveringer...). Det er 50 år siden det ble lov å elske hverandre uansett kjønn. Også de som man tidligere kalte "guttejenter", kan ha stor glede av å være gravide, føde barn og bli mødre, akkurat som verden trenger menn / fedre som ikke er tøffe macho-typer. Det trenger slett ikke være noe feil med kroppen eller kjønnsorganene til de som har slike "avvik" fra et kjønnsideal som ser ut til å bli trangere og trangere. 

Sånn - dagens utblåsning fra en gammel røy 😉

Helt enig.

Anonymkode: a050d...85d

[Gjest Hurja]

laban skrev (20 minutter siden):

Jeg er veldig i tvil om jeg bør skrive dette, men la gå (OBS: Dette er ikke rettet mot noen med diagnoser fra fagpersoner):

Jeg tror ikke det er noen spesiell variant av angstdiagnosen som er "populær", men det har blitt populært (eller i hvert fall vanlig) å bruke diagnoser for å beskrive relativt alminnelige følelser. Det er ikke rart at den generasjonen som nå er nesten voksne eller unge voksne, føler seg dårlige psykisk, når det stadig brukes psykiatriuttrykk om tanker og opplevelser som det er normalt og ufarlig å gå gjennom, og som ikke er sykelige hvis man ikke lar dem ta overhånd. 

Jeg er ikke motstander av åpenhet rundt psykiske problemer og sykdommer, men jeg misliker at (ofte unge) folk slenger rundt seg med egenpåførte diagnoser og "snakker ut" i media om følelser og situasjoner som etter mine begreper er et godt stykke unna mentale sykdommer, og påstår at det handler om dårlig psykisk helse. 

Du har ikke sosial angst selv om du har blandede følelser før du skal på fest eller andre sammenkomster med mange du ikke kjenner. Litt prestasjonsangst i betydning nervøsitet (også ganske kraftig) foran viktige oppgaver er naturlig og ikke sykelig. Svært mange som virker som trygge voksne, har hatt perioder tidligere da de følte seg utenfor, mislykket og svært usikre. I det hele tatt er ikke livet (heller ikke det som foregår inne i hodet ditt) harmonisk, glansfylt og bekymringsløst, det går i bølger. Mange lever med et eller annet de synes er tungt, i det minste i perioder.  

Og mens jeg er i gang: Du er ikke "født i feil kropp" selv om det finnes mange typiske kvinne- eller mannsidealer du ikke kjenner deg igjen i. Kjønnscellene dine bestemmer ikke at du skal like ultrafeminine eller -maskuline aktiviteter eller ytre greier som man kan kjøpe seg (klær, sminke, smykker, tatoveringer...). Det er 50 år siden det ble lov å elske hverandre uansett kjønn. Også de som man tidligere kalte "guttejenter", kan ha stor glede av å være gravide, føde barn og bli mødre, akkurat som verden trenger menn / fedre som ikke er tøffe macho-typer. Det trenger slett ikke være noe feil med kroppen eller kjønnsorganene til de som har slike "avvik" fra et kjønnsideal som ser ut til å bli trangere og trangere. 

Sånn - dagens utblåsning fra en gammel røy 😉

Jeg bare lurte på om jeg hadde gått glipp av noe, for jeg er diagnostisert med sosial angst. 

[AnonymBruker]

Hurja skrev (4 minutter siden):

Jeg bare lurte på om jeg hadde gått glipp av noe, for jeg er diagnostisert med sosial angst. 

Det er jo selvfølgelig ingen som har det helt likt.

Anonymkode: a050d...85d

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er jo selvfølgelig ingen som har det helt likt.

Anonymkode: a050d...85d

Det vet jeg. Det var at det var ulike varianter av diagnosen jeg stusset på.

[AnonymBruker]

Jeg har også dette problemet med at øynene sperrer seg opp/vrir seg om. Ofte i varierende grad hvis jeg bare snakker med folk, alt etter hvem. Jeg har mye sosial angst jeg har hatt hele livet, er 40 år. Jobber 100%, og er med folk. Men det avhenger av dagsform, og hvem jeg møter. På det værste, hvis jeg får angstanfall, vrir hele ansiktet srg om, og det kjennes ut som øynene skal hoppe ut. Jeg gjør jo alt jeg kan for å unngå det, fordi det er så flaut, og angsten vises jo. De som sier at angst ikke vises, kan umulig ha kraftig angst. Vet at man ikke skal jobbe mot angsten, men det er så forferdelig, at jeg klarer ikke å la være.

Hvordan klarer dere andre med sosial angst med symptomer som vises, å komme dere gjennom livet?

Anonymkode: a050d...85d

[snusmumeriken96]

Gjest angstangstangst skrev (På 4.5.2012 den 8.53):

Hei!

 

Jeg fikk for ca to år siden noe rart med øynene i forbindelse med angstanfall. Det var ikke flimring, lyn eller sorte prikker, men mer som at jeg ville lukke øynene, pga alle inntrykkene. Jeg har dette ennå, og når det blir sånn, så blir det som om alle inntrykk/detaljer i det jeg ser detter innover meg, og jeg må ha det helt stimulifritt, noe som kan være vanskelig i enkelte situasjoner.

 

Jeg merker at øynene mine blir vidåpne og jeg klarer ikke fokusere.

 

Er dette vanlig ved angst? Og hvordan gjøre noe for å få det bort?

Yes. Jeg har grå stær som kommer og går i det ene øyet. Noen ganger ser jeg stjerner eller har tåkesyn. Noen ganger også blinking.