Godta kronisk sykdom

[jubalong70]

Jeg har nå vært syk i over 8 mnd, og det kan virke som om jeg har fått en sykdom som nok ikke går over med det første.

Frem til denne helga har jeg følt jeg har akseptert det hele ganske bra, men så ble jeg skikkelig dårlig og kjenner jeg må kjempe mot mismotet.

Min identitet som sprudlende, ivrig, sosial og yrkesaktiv er knust. Igjen sitter ei som vil og vil men ikke får det til

Kan noen her fortelle meg hvordan jeg kan fortsette å akseptere skjebnen, og ikke synke ned i selvmedlidenheten?

[Sør]

Hei jubalong,

Det er jo stor forskjell mellom forskjellige kroniske sykdommer - noen er smertefulle hver dag, noen forhindrer deg i å gjøre ting noen ganger, andre kan "overvinnes" ved hjelp av trening.

Jeg tror det gjerne er langt vanskeligere for folk som alltid har vært friske å bli syk, enn for mennesker som har vært syk hele tiden. Da har man erfaringen hvordan man skal takle det.

Jeg tenker at det handler om forventninger. I Norge har de fleste av oss skyhøye forventninger både til livskvalitet og til forventet levealder. Egentlig er det jo ingen garanti for noe av det.

Prøv å fokusere på hva du kan gjøre, og ikke hva du ikke kan. Bruk tiden på det som går godt, og øv deg på å meste det som er problematisk.

Og husk at vi er sånn skrudd sammen at vi blir vant med det meste. Det er sjokket som du opplever nå. Det går over.

Alt godt,

[Gjest zipper]

Jeg tror det handler mye om nettopp det å akseptere, og så forholde seg til tilværelsen som den er nå. Og ikke der du vil den skal være. Boka "å leve et liv, ikke kjempe en krig" handler en del om det å akseptere. Lykke til!

[Gjest zipper]

Jeg tror det handler mye om nettopp det å akseptere, og så forholde seg til tilværelsen som den er nå. Og ikke der du vil den skal være. Boka "å leve et liv, ikke kjempe en krig" handler en del om det å akseptere. Lykke til!

[Gjest Nickløsheletida]

''Jeg har nå vært syk i over 8 mnd, og det kan virke som om jeg har fått en sykdom som nok ikke går over med det første''

Jeg vet ikke hva som feiler deg, men hva sier legen din? Vil du bli bra etterhvert, selv om det tar tid?

Jeg synes ikke det er rart at du må kjempe mot mismotet når det har vart så lenge.

[Bookworm]

Hvis det er snakk om en kronisk sykdom, er ikke 8 måneder lenge - det tar som regel lengre tid å klare å akseptere at det faktisk kan bli slik resten av livet, så og gjerne ikke før man til slutt har fått en sikker diagnose og prognose. Så ikke fortvil fordi du føler at det går veldig opp og ned nå. Så må man finne nye måter å få glede i livet på, finne andre ting å sette pris på og kanskje nye hobbyer. Mange går gjennom en sorgprosess pga selve sykdommen, og hvis man i tillegg faller ut av arbeidslivet - kan dette igjen føre til en ny sorgprosess. Det er faser man må igjennom, men det går.

Selv har jeg vært syk i 13 år, 7 av dem helt utenfor arbeidslivet. Jeg har kommet dit at jeg aksepterer situasjonen min nå - men som Sør sier, når man lever med en sykdom som gir kroniske sterke smerter, er det dager som er helt forferdelige og jeg sliter mye med psyken - tanken på alt jeg vil og føler jeg skulle ha gjort.

Å snakke med de rundt seg, og være åpen om sykdommen (jeg snakker nå om familien, og evt. kolleger hvis du jobber) er viktig. Det er vesentlig at de vet hva som feiler deg og hva slags utfordringer du har i hverdagen - slik at de ikke stiller høyere krav til deg enn det som er akseptabelt - for at ikke du skal få mer dårlig samvittighet enn det du klarer å produsere selv... De må forstå at det er sykdom som begrenser deg, og ikke latskap.

Nå snakker jeg veldig ut fra personlige erfaringer - siden jeg ikke vet hva som feiler deg, kan det hende at utfordringene med hverdagsliv er helt andre enn jeg skisserer over, og at latskapsstempelet ikke er gjeldende - i så fall får du bare overse det;-)

Det tar tid, men det blir bra - i hvert fall kommer man dit hvor man innser at hvis man skal da det nogenlunde greit - så kan man ikke sammenligne seg med sitt gamle, friske selv - men lage seg nye utfordringer og krav ut fra den nye situasjonen.

[Gjest Shira :o)]

Jeg kan ikke gi deg en quikfiks, men jeg kan gi deg en klem!

Kjenner du ekstra på det nå siden det har vært 17.mai og vi skal liksom være med på så mye, så orker vi ikke?

Personlig er det å få svar noe som gjør det lettere. Når jeg tenker tilbake på disse årene så den tiden med uvisshet, den verste. Pluss de dagene og gangene jeg følte jeg ikke strakk til der jeg burde, typisk på merkedager.

I dag er jeg mye mer inneforstått med dette og vet at jeg stiller opp på andre plan.

Så tror jeg det er litt at veien blir til mens en går. Jeg skjønner veldig godt at du nå er oppgitt, frustrert, ja hele pakka og det er lov! For jeg tror jeg kjenner deg så godt etterhvert at du ikke lar det ta overhånd.

Så jeg har ingen fasit til deg, men jeg klemmer deg litt mer. *skvisekoseklemme Jubalong*

[frosken]

''Igjen sitter ei som vil og vil men ikke får det til ;)''

Jeg tror det er viktig å fortsette å ville. Ikke slutte å gjøre alt, selv om man ikke kan gjøre alt samtidig. Jeg har tro på gradert trening for utmattelsestilstander, jeg tror at man verken kan hvile seg frisk eller hardtrene seg frisk.

Også tror jeg det er viktig å se rundt seg. Legg merke til hvilke liv en del mennesker må tåle å leve, det kan redusere selvmedlidenheten betraktelig.

[Gjest Høstløv]

Tapet av helse utløser ofte en sorgprosess.

Jeg brukte fem år på å akseptere at jeg ikke skulle få helsen min igjen. Jeg har nå vært funksjonshemmet i tretti år, og jeg fokuserer på de ting, jeg kan være med på og oppleve og lar være å tenke på de tingene, jeg ikke kan gjøre mer.

Livsmottoet mitt er: "Du har det ikke bedre enn du tillater deg selv å ha det", fritt gjengitt etter en kinesisk vismann.

God bedring!

[jubalong70]

Hei jubalong,

Det er jo stor forskjell mellom forskjellige kroniske sykdommer - noen er smertefulle hver dag, noen forhindrer deg i å gjøre ting noen ganger, andre kan "overvinnes" ved hjelp av trening.

Jeg tror det gjerne er langt vanskeligere for folk som alltid har vært friske å bli syk, enn for mennesker som har vært syk hele tiden. Da har man erfaringen hvordan man skal takle det.

Jeg tenker at det handler om forventninger. I Norge har de fleste av oss skyhøye forventninger både til livskvalitet og til forventet levealder. Egentlig er det jo ingen garanti for noe av det.

Prøv å fokusere på hva du kan gjøre, og ikke hva du ikke kan. Bruk tiden på det som går godt, og øv deg på å meste det som er problematisk.

Og husk at vi er sånn skrudd sammen at vi blir vant med det meste. Det er sjokket som du opplever nå. Det går over.

Alt godt,

Tusen takk for gode ord, Sør.

Ja, det er nok sjokket som har tatt meg. Jeg har alltid vært frisk, og plutselig står jeg foran en usikker fremtid som innebærer daglige smerter og utfordrende hverdagsliv.

Men, jeg er egentlig flink til å fokusere på det positive, og gjør det stort sett nå også Det er bare innimellom at det blir litt tøfft. Da er det godt med litt oppmuntring og gode ord

[jubalong70]

Jeg tror det handler mye om nettopp det å akseptere, og så forholde seg til tilværelsen som den er nå. Og ikke der du vil den skal være. Boka "å leve et liv, ikke kjempe en krig" handler en del om det å akseptere. Lykke til!

Kloke ord, og takk for bokanbefaling. Skal få tak i den

Der jo veldig rett, jeg må fokusere på der jeg er og ikke på der jeg vil være. Så enkelt, og så vanskelig

[jubalong70]

''Jeg har nå vært syk i over 8 mnd, og det kan virke som om jeg har fått en sykdom som nok ikke går over med det første''

Jeg vet ikke hva som feiler deg, men hva sier legen din? Vil du bli bra etterhvert, selv om det tar tid?

Jeg synes ikke det er rart at du må kjempe mot mismotet når det har vart så lenge.

Legen vet ikke hva som feiler meg, men det er sendt henvisning til spesialist som skal utrede for bl.a. ME.

Det har blitt tatt flere MR av hodet og bøtter og spann med blodprøver Nevrolog kunne heller ikke sette noen diagnose, men var enig i henvisningen til indremedisiner.

Så nå venter jeg... Skummelt å ikke vite, og skummelt å kanskje få vite...

Heldigvis skal jeg få time i løpet av sommeren, så jeg slipper å vente alt for lenge

[jubalong70]

Hvis det er snakk om en kronisk sykdom, er ikke 8 måneder lenge - det tar som regel lengre tid å klare å akseptere at det faktisk kan bli slik resten av livet, så og gjerne ikke før man til slutt har fått en sikker diagnose og prognose. Så ikke fortvil fordi du føler at det går veldig opp og ned nå. Så må man finne nye måter å få glede i livet på, finne andre ting å sette pris på og kanskje nye hobbyer. Mange går gjennom en sorgprosess pga selve sykdommen, og hvis man i tillegg faller ut av arbeidslivet - kan dette igjen føre til en ny sorgprosess. Det er faser man må igjennom, men det går.

Selv har jeg vært syk i 13 år, 7 av dem helt utenfor arbeidslivet. Jeg har kommet dit at jeg aksepterer situasjonen min nå - men som Sør sier, når man lever med en sykdom som gir kroniske sterke smerter, er det dager som er helt forferdelige og jeg sliter mye med psyken - tanken på alt jeg vil og føler jeg skulle ha gjort.

Å snakke med de rundt seg, og være åpen om sykdommen (jeg snakker nå om familien, og evt. kolleger hvis du jobber) er viktig. Det er vesentlig at de vet hva som feiler deg og hva slags utfordringer du har i hverdagen - slik at de ikke stiller høyere krav til deg enn det som er akseptabelt - for at ikke du skal få mer dårlig samvittighet enn det du klarer å produsere selv... De må forstå at det er sykdom som begrenser deg, og ikke latskap.

Nå snakker jeg veldig ut fra personlige erfaringer - siden jeg ikke vet hva som feiler deg, kan det hende at utfordringene med hverdagsliv er helt andre enn jeg skisserer over, og at latskapsstempelet ikke er gjeldende - i så fall får du bare overse det;-)

Det tar tid, men det blir bra - i hvert fall kommer man dit hvor man innser at hvis man skal da det nogenlunde greit - så kan man ikke sammenligne seg med sitt gamle, friske selv - men lage seg nye utfordringer og krav ut fra den nye situasjonen.

Tusen takk for gode ord.

Jeg vet 8 mnd ikke er lang tid, men for meg er det det Jeg har aldri vært syk så lenge.

Jeg har ikke jobbet på disse månedene, og det er et stort savn. Jeg er jo nyutdannet, og hadde gledet meg utrolig til å benytte utdannelsen min til å utvikle meg - men...

Jeg har ikke fått noen diagnose enda, men skal til utredning for ME. Jeg har smerter hver dag, men i varirerende grad, og utmattelsen varierer også veldig.

Heldigvis er jeg utrustet med et godt humør (stort sett), og jeg klarer å finne gleder i mye. Men de siste dagene har jeg måttet kjempe mot mismotet, og jeg kan ikke la det få overtaket

Tusen takk for dere dolere som trøster og oppmuntrer

Nærmeste familie er informert om situasjonen, og aksepterer den. Men, hverdagslivet krever jo at jeg må stå på mer enn jeg egentlig makter i perioder. Sånn er det bare. Og så tenker jeg av og til, hva om jeg blir enda værre? Hvordan skal vi da få hverdagen til å gå opp...

Likevel velger jeg å fokusere på at jeg er rimelig oppegående de fleste dagene, og det behøver jo ikke å bli verre

Dessuten skinner sola i dag,og det er så utrolig deilig

[jubalong70]

[quote name=Shira )' timestamp='1337754270' post='4763660]

Jeg kan ikke gi deg en quikfiks, men jeg kan gi deg en klem!

Kjenner du ekstra på det nå siden det har vært 17.mai og vi skal liksom være med på så mye, så orker vi ikke?

Personlig er det å få svar noe som gjør det lettere. Når jeg tenker tilbake på disse årene så den tiden med uvisshet, den verste. Pluss de dagene og gangene jeg følte jeg ikke strakk til der jeg burde, typisk på merkedager.

I dag er jeg mye mer inneforstått med dette og vet at jeg stiller opp på andre plan.

Så tror jeg det er litt at veien blir til mens en går. Jeg skjønner veldig godt at du nå er oppgitt, frustrert, ja hele pakka og det er lov! For jeg tror jeg kjenner deg så godt etterhvert at du ikke lar det ta overhånd.

Så jeg har ingen fasit til deg, men jeg klemmer deg litt mer. *skvisekoseklemme Jubalong*

Og der kom tårene Tusen takk Shira. Du treffer spikeren midt på hodet.

Jeg skal ikke la mismotet ta overhånd! Jeg synes selv jeg er flink til å fokusere på det som er positivt, men av og til er det litt vanskelig.

Nå har jeg blitt litt bedre igjen, og da blir alt lettere

Klemmer deg kjempemasse tilbake

[jubalong70]

''Igjen sitter ei som vil og vil men ikke får det til ;)''

Jeg tror det er viktig å fortsette å ville. Ikke slutte å gjøre alt, selv om man ikke kan gjøre alt samtidig. Jeg har tro på gradert trening for utmattelsestilstander, jeg tror at man verken kan hvile seg frisk eller hardtrene seg frisk.

Også tror jeg det er viktig å se rundt seg. Legg merke til hvilke liv en del mennesker må tåle å leve, det kan redusere selvmedlidenheten betraktelig.

Jeg har ikke mulighet til å slutte å ville

Er man alene med 3 barn det meste av uken, så sier det seg selv at det å legge seg til ikke går - og det er heller ikke noe jeg vil

Utfordringen min ligger i å lære egne begrensninger slik at jeg ikke gjør for mye når formen er grei. Det fører jo bare til at jeg går på en skikkelig smell igjen

Hver dag lærer jeg mer

[jubalong70]

Tapet av helse utløser ofte en sorgprosess.

Jeg brukte fem år på å akseptere at jeg ikke skulle få helsen min igjen. Jeg har nå vært funksjonshemmet i tretti år, og jeg fokuserer på de ting, jeg kan være med på og oppleve og lar være å tenke på de tingene, jeg ikke kan gjøre mer.

Livsmottoet mitt er: "Du har det ikke bedre enn du tillater deg selv å ha det", fritt gjengitt etter en kinesisk vismann.

God bedring!

Tusen takk, Høstløv.

Ja, det er nok en form for sorg som er på vei, men som jeg ikke helt kan slippe til fordi jeg ikke har fått noen diagnose. Kanskje blir jeg helt frisk igjen like plutselig som jeg ble syk? Hvem vet. Men egentlig har jeg gitt litt opp det håpet, dessverre...

Nå skal jeg nyte sola og være glad for at formen er bedre i dag enn den var på søndag

[Axcia]

Jeg kan ikke fortelle deg noen ting om dette, men jeg kan gi deg en *klem*

Livet har urettferdige overraskelser på lur. Jeg ønsker deg alt godt, og jeg vet om stadig flere som er blitt friske(re) etter en periode med ME.

[Bookworm]

Tusen takk for gode ord.

Jeg vet 8 mnd ikke er lang tid, men for meg er det det Jeg har aldri vært syk så lenge.

Jeg har ikke jobbet på disse månedene, og det er et stort savn. Jeg er jo nyutdannet, og hadde gledet meg utrolig til å benytte utdannelsen min til å utvikle meg - men...

Jeg har ikke fått noen diagnose enda, men skal til utredning for ME. Jeg har smerter hver dag, men i varirerende grad, og utmattelsen varierer også veldig.

Heldigvis er jeg utrustet med et godt humør (stort sett), og jeg klarer å finne gleder i mye. Men de siste dagene har jeg måttet kjempe mot mismotet, og jeg kan ikke la det få overtaket

Tusen takk for dere dolere som trøster og oppmuntrer

Nærmeste familie er informert om situasjonen, og aksepterer den. Men, hverdagslivet krever jo at jeg må stå på mer enn jeg egentlig makter i perioder. Sånn er det bare. Og så tenker jeg av og til, hva om jeg blir enda værre? Hvordan skal vi da få hverdagen til å gå opp...

Likevel velger jeg å fokusere på at jeg er rimelig oppegående de fleste dagene, og det behøver jo ikke å bli verre

Dessuten skinner sola i dag,og det er så utrolig deilig

''Jeg vet 8 mnd ikke er lang tid, men for meg er det det Jeg har aldri vært syk så lenge. ''

Bare for å klargjøre, jeg mente ikke at du som "bare" hadde vært syk i 8 måneder ikke "hadde noe å klage på i forhold til meg" - det var rett og slett bare i forhold til å komme til det punktet hvor man klarer å akseptere situasjonen:-)

[Gjest Shira :o)]

Og der kom tårene Tusen takk Shira. Du treffer spikeren midt på hodet.

Jeg skal ikke la mismotet ta overhånd! Jeg synes selv jeg er flink til å fokusere på det som er positivt, men av og til er det litt vanskelig.

Nå har jeg blitt litt bedre igjen, og da blir alt lettere

Klemmer deg kjempemasse tilbake

Noen ganger gjør det seg med litt tårer. *klemme litt til*

[Gjest Shira :o)]

Jeg har ikke mulighet til å slutte å ville

Er man alene med 3 barn det meste av uken, så sier det seg selv at det å legge seg til ikke går - og det er heller ikke noe jeg vil

Utfordringen min ligger i å lære egne begrensninger slik at jeg ikke gjør for mye når formen er grei. Det fører jo bare til at jeg går på en skikkelig smell igjen

Hver dag lærer jeg mer

''Hver dag lærer jeg mer :)''

Nettopp. Og slik er det jo bare og det vil nok varierere. Dette er nytt for deg, selvsagt må du prøve og feile litt, ta vare på deg selv oppi alt, barna, det er som sagt ingen quikfiks, men veien må bare bli til underveis. Og lære å kjenne sin egen kropp som ikke er slik den var før.