Hjelp jeg lærer aldri NHD

[Nøtteskall]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer nå. Har spist middag med flere enn vanlig i dag og jeg kjenner bare at nervene tar fullstendig overhånd. Sitter å er bevisst på hver minste lille ting jeg gjør - som måten jeg tar på maten på tallerkenen, hvordan jeg tørker meg på servietten, hvordan jeg setter fra meg vannglasset, hvordan jeg puster, hvordan jeg blunker.... Jeg blir sprø. Jeg tenker at alle andre sitter å ser på hvordan jeg gjør dette og at de ser hvor nervøs jeg er til enhver tid. Selv prøver jeg å unngå å se på de andre rundt bordet. Så hvorfor konkluderer jeg alltid med at alle sitter å ser på meg ? Jeg skjønner ikke meg selv. Hva kan jeg gjøre med dette? Jeg får lyst til å rope noe høyt eller dra av duken på bordet så jeg ender opp på det psykiatriske sykehuset. Bedre å bli erklært gal, enn å slite med all den hverdagsnervøsiteten.

Går det an å bli kurert for dette her? jeg har mistet troen fullstendig nå etter mange år. Jeg føler selv at jeg er "overbevisst" over ting. At jeg har et enormt fokus på hver lille bevegelse jeg gjør. Medisiner hjelper ikke lenger mot dette - da må jeg i så fall ruse meg.

[PieLill]

Har du forsøkt å forholde deg til disse tankene og impulsene som kosmetikkreklame?

Det er velkjent og ofte også erfart at reklame for kosmetikk, sminke, hudkremer etc. lover vesentlig mer enn de kan holde. Enten det er snakk om å gi silkemyk og rynkefri hud, dobbelt så lange øyevipper (uten å sette på falske) eller suveren svettebeskyttelse i 48 timer.

Slik reklame gjør null inntrykk på meg fordi jeg vet at det som hevdes har liten sammenheng med virkeligheten. Jo mer det skrytes, jo mindre tror jeg på det.

Vil du på sikt kunne forholde deg til dine irrasjonelle, uriktige og uhensiktsmessige tanker og følelser på tilsvarende måte? Mye støy og katastrofeoverskrifter, men intet fornuftig innhold å bry seg om. Det seiler forbi som de uvesentlighetene det er.

Ofte må man jobbe med tankene en god stund før følelsene begynner å dingle etter.

mvh

[EnolaGay]

Vet du, så interessant er du virkelig ikke at andre gidder å sitte å se på at du blunker og eter!

Hvor mye av det de andre menneskene sa, gjorde, så ut og tedde seg kan du i detalj beskrive etter måltidet? Nemlig. Akkurat like mye kan de beskrive av deg...

[Nøtteskall]

Vet du, så interessant er du virkelig ikke at andre gidder å sitte å se på at du blunker og eter!

Hvor mye av det de andre menneskene sa, gjorde, så ut og tedde seg kan du i detalj beskrive etter måltidet? Nemlig. Akkurat like mye kan de beskrive av deg...

Jeg vet innerst inne utmerket at andre ikke bryr seg mye om hvordan jeg spiser ser ut osv. Men det tar ikke bort angsten min, derfor aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Det er litt som å være på tivoli. Du kan være på en karusell og være sikker på at den ikke detter ned, alikevell kan du få et kjempe stort angstanfall og det er svært ubehagelig. Jeg orker ikke dette ubehaget som forfølger meg resten av kvelden. Jeg har angst for angsten.

[Nøtteskall]

Har du forsøkt å forholde deg til disse tankene og impulsene som kosmetikkreklame?

Det er velkjent og ofte også erfart at reklame for kosmetikk, sminke, hudkremer etc. lover vesentlig mer enn de kan holde. Enten det er snakk om å gi silkemyk og rynkefri hud, dobbelt så lange øyevipper (uten å sette på falske) eller suveren svettebeskyttelse i 48 timer.

Slik reklame gjør null inntrykk på meg fordi jeg vet at det som hevdes har liten sammenheng med virkeligheten. Jo mer det skrytes, jo mindre tror jeg på det.

Vil du på sikt kunne forholde deg til dine irrasjonelle, uriktige og uhensiktsmessige tanker og følelser på tilsvarende måte? Mye støy og katastrofeoverskrifter, men intet fornuftig innhold å bry seg om. Det seiler forbi som de uvesentlighetene det er.

Ofte må man jobbe med tankene en god stund før følelsene begynner å dingle etter.

mvh

Det er bare det at jeg har jobbet så¨mye med sånne ting. Og jeg har gått i terapi, jeg har vært bra i perioder men så kommer angsten igjen. Jeg får vel bare fortsette å jobbe med dette, men føler jeg står veldig fast nå. Jeg tyr til metoder for å dempe angsten som ikke er bra for helsa mi.

Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for bestandig. Men jeg blir nok lagt merke til tror jeg, det har jeg faktisk fått høre av andre også at jeg virker nervøs. Det er veldig slitsomt å ha så mye angst, kroppen blir hele tida i beredskap og er hele tida på vakt. Jeg orker ikke mer og skulle ønske at det kanskje fantes noe der ute som jeg ikke har prøvd enda som kan hjelpe.