NHD- Hvordan takle?

[Gjest trist datter]

Jeg er en voksen kvinne som i mange år har slitt med pykisk sykdom mye pga min barndom. Vokste opp med mor som jeg er ganske sikker på nå har emosjonelt ustabil personlighetsforsyrrelse..

Fremdeles føler jeg tidvis fanget i hennes "syke grep/verden" Hvordan skal jeg takle mor med denne diagnosen?? Jeg blir fremdeles preget av hennes opp og nedturer., svingende og lunefulle humør selv om vi bor nokså langt fra hverandre..

[Gjest opplevd/opplever det samme]

Hm... Virker som om det er meg du skriver om.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I første omgang er avstand (på alle måter) den beste mestringsstrategi.

Få ting er mer skadelig enn en mor med borderline.

[Bella Dotte]

Min mor er veldig intens og utagerende følelsesmessig. Men jeg har ikke tenkt på at hun kan ha en personlighetsforstyrrelse. Er det mulig? Jeg har bare kjent at jeg må holde meg vekk fra henne, at det er best for meg, det gjør meg bedre, men hun forstår det ikke og prøver hele tiden å ta kontakt.

[Madelenemie]

Hei!

Min mor er lik din, jeg taklet det som følger:

1) Jeg var sint, rasende i mange år.

2) Jeg snakket så med min psykiater litt om det, fikk av en gammel barnejournal bekreftet diagnose hos min mor, det hjalp meg bedre til å forstå.

3) Jeg ble sterkere i meg selv, gjennom samtalene med min psykiater, der jeg erkjente visse følelser, og fikk disse bearbeidet.

4) En dag overrasket jeg meg selv med å sette min mor på plass, jeg bad henne forlate mitt hjem hvis hun ikke oppførte seg. (kort oppsummert) Da ble min mann mektig imponert og jeg selv mye lettere.

5) Fra den dagen, det er ca 2 år siden, ble min mor NY/snill, dvs hun sier ikke stygge/sårende ting til meg mer, men er blitt så hyggelig at det til tider er vanskelig å forstå.

6) Jeg vil gjerne ha et, beklager/unnskyld, for en ødelagt barndom, det vil jeg aldri få, det skal jeg klare å akseptere, da min mor er mer umoden enn meg.

7) Jeg vil ha et okey forhold til henne av mange grunner, men det er opp til henne, vi har et avstands-forhold, men stadig er jeg blitt såpass trygg i meg selv at jeg har latt henne komme litt nærmere enn jeg hadde tenkt. Jeg ser henne nok som et stort barn, men oppfører hun seg som i dag i fortsettelsen skal jeg ta meg av henne slik en hver datter/sønn helst vil gjøre med sin forelder.

8) Jeg leste om en ung kvinne fra Nepal som ble solgt av sin familie som hushjelp i India, som fri og voksen kvinne tilgav hun sin familie det de hadde gjort, det tok jeg til meg som en tanke/erfaring. (ikke sikkert jeg klarer det)

9) Ingen unnskyldning for slike foreldre, men likevel de fleste er blitt sånn av omfattende omsorgssvikt tror jeg, derfor forblir de på barnestadiet og det er krevende/vondt å være barn til slike voksne.

10) Til sist og viktigst:

Til du blir så sterk i deg selv at du både kan være sint med rette, få bearbeidet, fått mer fred i deg og blitt sterkere, hold avstand til din mor! Det måtte jeg gjøre og det fikk jeg også råd om av min psykiater. Jeg håper du kan få hjelp til å løsrive deg fra din mor slik jeg fikk hjelp til.

[Gjest jptidp]

Hei!

Jeg har også en ustabil, umoden, lunefull og manipulerende mor. Narsissistisk og hånlig det ene øyeblikket, som et krevende barn det neste.

Det eneste som hjalp var å distansere meg helt. Da fikk jeg endelig rom til å slappe av, til å lære meg å leve uten å være helt lammet av henne. Psykisk har jeg blitt uendelig mye bedre etter dette.

Bare vær forberedt på at det kan være tøft i begynnelsen. Både fordi man kan få en sorgreaksjon når man bryter et bånd, uansett hvor skadelig båndet er, og fordi man kan bli utsatt fra stort press fra hennes medhjelpere om å komme tilbake.