Sevmordstanker

[XbellaX]

Jeg gjør masse selv.

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

[Gjest Psyk av alt]

Det er nok ikke så lurt å moralisere i en sånn situasjon, for den deprimerte er så utrolig sårbar der og da. Alt som kan tolkes negativt, tolkes negativt (selv gode råd) + at man sitter med enormt dårlig samvittighet etterpå fordi man jo VET. Og nettopp ikke vil være et dårlig/slitsomt menneske. Når man er seg selv igjen - og det ikke lenger er "sykdommen som snakker", er det mye lettere å takle moralisering og se alle sider.

Det er heller ikke så lurt å si til en som er deprimert at "du er så syk at bare en psykolog og helsevesenet kan forstå deg, samt at andre har sikkert trukket seg unna fordi du er slitsom osv...det er den deprimerte som føler at folk har trukket seg unna og skyver folk vekk som et rop om hjelp:-). Og denne følelsen trenger ikke stemme i det hele tatt. Bekrefter man at denne følelsen er riktig, kan følelsen av verdiløshet hos den deprimerte øke (som gjerne er det tydeligste symptomet). En deprimert gir ikke nødvendigvis bevisst andre ansvaret for sin sykdom.

Hvis en annen er deprimert, stiller jeg umiddelbart opp. Jeg vet hva vedkommende trenger å få hjelp til der og da. Jeg viser omsorg. Det er jo ikke slik at alle deprimerte er umulig å nå inn til og bare kan forstås av en psykolog! Er uenig i at de som sliter med f.eks. selvmordstanker bare må komme seg til lege eller psykolog fortest mulig og ikke "belaste" noen.

Jeg føler ikke at jeg moraliserte.

TS har en alvorlig lidelse som trenger legetilsyn og medikamenter (svært få, om noen, med bipolar lidelse, er uten medisiner).

Så lenge man har en såpass alvorlig lidelse som ikke er behandlet, skyver mennesker vekk og i tillegg føler at man mister dem, så er det lett å tro at de nærmeste føler seg hjelpesløse.

I tillegg har ts selvmordstanker som også er lurt å få vurdert av en lege.

Hvis en venn av meg hadde slike tanker ville jeg ikke sittet med eneansvaret for det.

Jeg vet av erfaring at det er lett å miste venner når man er syk.Og jeg mener overhodet ikke at ts skal skyfles avgårde til lege fordi venner ikke kan hjelpe. Hun trenger hjelp, også kommer vennene i tillegg, ikke istedenfor fagkyndig hjelp. Da sliter man ut vennene sine.

[XbellaX]

Det er nok ikke så lurt å moralisere i en sånn situasjon, for den deprimerte er så utrolig sårbar der og da. Alt som kan tolkes negativt, tolkes negativt (selv gode råd) + at man sitter med enormt dårlig samvittighet etterpå fordi man jo VET. Og nettopp ikke vil være et dårlig/slitsomt menneske. Når man er seg selv igjen - og det ikke lenger er "sykdommen som snakker", er det mye lettere å takle moralisering og se alle sider.

Det er heller ikke så lurt å si til en som er deprimert at "du er så syk at bare en psykolog og helsevesenet kan forstå deg, samt at andre har sikkert trukket seg unna fordi du er slitsom osv...det er den deprimerte som føler at folk har trukket seg unna og skyver folk vekk som et rop om hjelp:-). Og denne følelsen trenger ikke stemme i det hele tatt. Bekrefter man at denne følelsen er riktig, kan følelsen av verdiløshet hos den deprimerte øke (som gjerne er det tydeligste symptomet). En deprimert gir ikke nødvendigvis bevisst andre ansvaret for sin sykdom.

Hvis en annen er deprimert, stiller jeg umiddelbart opp. Jeg vet hva vedkommende trenger å få hjelp til der og da. Jeg viser omsorg. Det er jo ikke slik at alle deprimerte er umulig å nå inn til og bare kan forstås av en psykolog! Er uenig i at de som sliter med f.eks. selvmordstanker bare må komme seg til lege eller psykolog fortest mulig og ikke "belaste" noen.

Dette var ikke moralisering, hun kom med et godt og klokt råd. Det er farlig å gjøre venner til terapeuter og medisin. Bipolar lidelse er en så alvorlig sykdom at vedkommende må og bør ha god oppfølging på samme tid er det ikke snakk om at ikke andre mennesker også kan bidra men selvsagt ikke være "primær-hjelpen". En skal passe seg for å legge ansvaret for sin egen lidelse på alle andre.

[Gjest Psyk av alt]

Det er nok ikke så lurt å moralisere i en sånn situasjon, for den deprimerte er så utrolig sårbar der og da. Alt som kan tolkes negativt, tolkes negativt (selv gode råd) + at man sitter med enormt dårlig samvittighet etterpå fordi man jo VET. Og nettopp ikke vil være et dårlig/slitsomt menneske. Når man er seg selv igjen - og det ikke lenger er "sykdommen som snakker", er det mye lettere å takle moralisering og se alle sider.

Det er heller ikke så lurt å si til en som er deprimert at "du er så syk at bare en psykolog og helsevesenet kan forstå deg, samt at andre har sikkert trukket seg unna fordi du er slitsom osv...det er den deprimerte som føler at folk har trukket seg unna og skyver folk vekk som et rop om hjelp:-). Og denne følelsen trenger ikke stemme i det hele tatt. Bekrefter man at denne følelsen er riktig, kan følelsen av verdiløshet hos den deprimerte øke (som gjerne er det tydeligste symptomet). En deprimert gir ikke nødvendigvis bevisst andre ansvaret for sin sykdom.

Hvis en annen er deprimert, stiller jeg umiddelbart opp. Jeg vet hva vedkommende trenger å få hjelp til der og da. Jeg viser omsorg. Det er jo ikke slik at alle deprimerte er umulig å nå inn til og bare kan forstås av en psykolog! Er uenig i at de som sliter med f.eks. selvmordstanker bare må komme seg til lege eller psykolog fortest mulig og ikke "belaste" noen.

Er du den samme som alleblirborte? Jeg ble litt forvirret nå...

[Gjest mankommersegigjen]

Du tenger absolutt medisiner og oppfølging. Men pass deg for å ikke "drukne" i sykdommen, du er likevel deg selv, selv om du har bipolar lidelse.

Jeg synes ikke du skal be familie/venner om å oppsøke psykolog for at de skal få vite hvordan de skal takle deg. Du må takle deg selv, ikke legg ansvaret på andre.

Lykke til med oppfølging og medisiner :-) Klem tilbake.

Vet du mener det veldig godt og setter stor pris på det du skriver! Selv er jeg varsom med helt konkrete råd til andre og konklusjoner på denne siden - rett og slett fordi vi ikke ser hverandre og kjenner hverandre. Man er gjerne svært sårbar i øyeblikket som "psyk", så jeg prøver først og fremst å si det som får folk ut av følelsen av å være verdiløs når de åpenbart er deprimerte. Føler med dem og vet endel om åssen det føles. Og i og med at jeg har vært så mye deprimert selv, er jeg ganske god til å si ting som kan få folk på beina igjen;). Har gjort det mange ganger - både i jobben min og ellers. En av de viktigste tingene, er å bidra til å få den deprimerte til å føle seg "kompetent" og sterk igjen. Og hjelpe dem med å identifisere den utløsende årsaken. Rasjonalisere det slik at det blir mer "ufarlig" for den deprimerter. Funker som regel.

Når jeg sier at "bipolar lidelse" ikke er til å spøke med, er det fordi jeg virkelig vet hva denne lidelsen innebærer:-). Nei, man ER ikke lidelsen og du har rett i at man ikke bør drukne i den - men at folk VET at man har denne lidelsen og vet noe om lidelsen kan gjøre at de forstår og ikke dømmer. En psykolog jeg snakket med i dag, syntes det var en veldig god ide at pårørende snakket med psykolog om en lidelse som et familiemedlem har.

Det er jo ikke slik at jeg ber dem "oppsøke psykolog" fordi mitt problem er deres probem, he he :-). Det ville jo vært ganske frekt :-). Smiler.

Det er faktisk ikke sikkert at jeg trenger medisiner, selv om jeg sikkert kan prøve det. MEN det som er sikkert, er at jeg trenger oppfølging av et eller annet slag - helst fra helsevesenet - for å unngå å bli veldig syk i framtiden. Har valgt å være optimist og se hvilke muligheter som finnes. Da kan diagnosen være en styrke faktisk. Den kan åpne noen dører for å få gjort noe med utfordringene.

Jeg føler meg liksom helt normal igjen nå...så denne sykdommen er merkelig og veldig uforutsigbar:-). Men IKKE helt.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[Gjest Psyk av alt]

Vet du mener det veldig godt og setter stor pris på det du skriver! Selv er jeg varsom med helt konkrete råd til andre og konklusjoner på denne siden - rett og slett fordi vi ikke ser hverandre og kjenner hverandre. Man er gjerne svært sårbar i øyeblikket som "psyk", så jeg prøver først og fremst å si det som får folk ut av følelsen av å være verdiløs når de åpenbart er deprimerte. Føler med dem og vet endel om åssen det føles. Og i og med at jeg har vært så mye deprimert selv, er jeg ganske god til å si ting som kan få folk på beina igjen;). Har gjort det mange ganger - både i jobben min og ellers. En av de viktigste tingene, er å bidra til å få den deprimerte til å føle seg "kompetent" og sterk igjen. Og hjelpe dem med å identifisere den utløsende årsaken. Rasjonalisere det slik at det blir mer "ufarlig" for den deprimerter. Funker som regel.

Når jeg sier at "bipolar lidelse" ikke er til å spøke med, er det fordi jeg virkelig vet hva denne lidelsen innebærer:-). Nei, man ER ikke lidelsen og du har rett i at man ikke bør drukne i den - men at folk VET at man har denne lidelsen og vet noe om lidelsen kan gjøre at de forstår og ikke dømmer. En psykolog jeg snakket med i dag, syntes det var en veldig god ide at pårørende snakket med psykolog om en lidelse som et familiemedlem har.

Det er jo ikke slik at jeg ber dem "oppsøke psykolog" fordi mitt problem er deres probem, he he :-). Det ville jo vært ganske frekt :-). Smiler.

Det er faktisk ikke sikkert at jeg trenger medisiner, selv om jeg sikkert kan prøve det. MEN det som er sikkert, er at jeg trenger oppfølging av et eller annet slag - helst fra helsevesenet - for å unngå å bli veldig syk i framtiden. Har valgt å være optimist og se hvilke muligheter som finnes. Da kan diagnosen være en styrke faktisk. Den kan åpne noen dører for å få gjort noe med utfordringene.

Jeg føler meg liksom helt normal igjen nå...så denne sykdommen er merkelig og veldig uforutsigbar:-). Men IKKE helt.

Jeg har selv vært deprimert i mange år og har også diagnosen bipolar2.

Det jeg reagerte på var ikke spesielt det at venner/familie kunne gått til en psykolog for å få informasjon om sykdommen, men det du sa vedr det at de da kunne få info om hvordan de skulle forholde seg til deg. Jeg synes man selv har ansvar for seg selv og kommer lengst med det.

Jeg selv vil ikke ha noen spesielle reaksjoner fordi jeg er bipolar fra venner og familie når jeg er syk. Jeg vil ha normalreaksjoner.

Og jeg forteller ofte hva jeg selv vil, uten at jeg legger et press på dem. Om jeg vil være alene, så sier jeg det. Hvis jeg helst ikke vil være alene så oppsøker jeg selskap.

Om jeg er sytete og snakker for mye om sykdommen min setter jeg stor pris på at familie/venner setter grenser og sier at det er nok. Det vet de at de kan si til meg, dermed sliter jeg dem ikke ut. Ofte blir det sagt på en humoristisk måte og vi ler av det sammen.

[Gjest Psyk av alt]

Vet du mener det veldig godt og setter stor pris på det du skriver! Selv er jeg varsom med helt konkrete råd til andre og konklusjoner på denne siden - rett og slett fordi vi ikke ser hverandre og kjenner hverandre. Man er gjerne svært sårbar i øyeblikket som "psyk", så jeg prøver først og fremst å si det som får folk ut av følelsen av å være verdiløs når de åpenbart er deprimerte. Føler med dem og vet endel om åssen det føles. Og i og med at jeg har vært så mye deprimert selv, er jeg ganske god til å si ting som kan få folk på beina igjen;). Har gjort det mange ganger - både i jobben min og ellers. En av de viktigste tingene, er å bidra til å få den deprimerte til å føle seg "kompetent" og sterk igjen. Og hjelpe dem med å identifisere den utløsende årsaken. Rasjonalisere det slik at det blir mer "ufarlig" for den deprimerter. Funker som regel.

Når jeg sier at "bipolar lidelse" ikke er til å spøke med, er det fordi jeg virkelig vet hva denne lidelsen innebærer:-). Nei, man ER ikke lidelsen og du har rett i at man ikke bør drukne i den - men at folk VET at man har denne lidelsen og vet noe om lidelsen kan gjøre at de forstår og ikke dømmer. En psykolog jeg snakket med i dag, syntes det var en veldig god ide at pårørende snakket med psykolog om en lidelse som et familiemedlem har.

Det er jo ikke slik at jeg ber dem "oppsøke psykolog" fordi mitt problem er deres probem, he he :-). Det ville jo vært ganske frekt :-). Smiler.

Det er faktisk ikke sikkert at jeg trenger medisiner, selv om jeg sikkert kan prøve det. MEN det som er sikkert, er at jeg trenger oppfølging av et eller annet slag - helst fra helsevesenet - for å unngå å bli veldig syk i framtiden. Har valgt å være optimist og se hvilke muligheter som finnes. Da kan diagnosen være en styrke faktisk. Den kan åpne noen dører for å få gjort noe med utfordringene.

Jeg føler meg liksom helt normal igjen nå...så denne sykdommen er merkelig og veldig uforutsigbar:-). Men IKKE helt.

Jeg har selv vært deprimert i mange år og har også diagnosen bipolar2.

Det jeg reagerte på var ikke spesielt det at venner/familie kunne gått til en psykolog for å få informasjon om sykdommen, men det du sa vedr det at de da kunne få info om hvordan de skulle forholde seg til deg. Jeg synes man selv har ansvar for seg selv og kommer lengst med det.

Jeg selv vil ikke ha noen spesielle reaksjoner fordi jeg er bipolar fra venner og familie når jeg er syk. Jeg vil ha normalreaksjoner.

Og jeg forteller ofte hva jeg selv vil, uten at jeg legger et press på dem. Om jeg vil være alene, så sier jeg det. Hvis jeg helst ikke vil være alene så oppsøker jeg selskap.

Om jeg er sytete og snakker for mye om sykdommen min setter jeg stor pris på at familie/venner setter grenser og sier at det er nok. Det vet de at de kan si til meg, dermed sliter jeg dem ikke ut. Ofte blir det sagt på en humoristisk måte og vi ler av det sammen.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[Gjest mankommersegigjen]

Flott. På samme tid legger du også et enormt ansvar på andre mennesker i din nærhet. Andre mennesker skal ikke fungere som medisin i en syk persons liv, de skal være en bonus og en støtte. Selv om jeg ikke er imot tanken om at dine pårørende bør være med deg i terapi for å lære om din lidelse så er det først og fremst du som må lære om deg selv.

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

[XbellaX]

Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-). Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.

''Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-).''

Ja, jeg kan nok oppleves som bombastisk når jeg sier at det ikke er pårørendes ansvar at du ikke havner i en dårlig periode. Det kan lett tolkes slik i og med du sier du knapt klarer å gjøre noe fordi selvmordstankene er tyngende. Det er vanskelig å være pårørende og jeg er helt enig med deg i at effekten av en god dialog kan være stor men jeg ønsket bare å formidle til deg at jeg tror du må forsøke å finne ut måter du kan drive brannslukking på selv og ikke forvente eller håpe at andre skal gjøre det. Det E R viktig med andre mennesker rundt seg, du har rett i mye av det du skriver men vær forsiktig med å tenke at "bare andre behandler meg slik og sånn"-så blir du ikke dårlig.

''Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.''

Jeg er nok ikke så veldig opptatt av om det jeg skriver er positivt (for dem) eller ikke men kanskje mer at jeg oppriktig ønsker å gi dem et seriøst og forhåpentligvis nyttig svar. Så får det være opp til hver enkelt hvorvidt de ønsker å ta det med seg eller ikke.

[Gjest mankommersegigjen]

Jeg har selv vært deprimert i mange år og har også diagnosen bipolar2.

Det jeg reagerte på var ikke spesielt det at venner/familie kunne gått til en psykolog for å få informasjon om sykdommen, men det du sa vedr det at de da kunne få info om hvordan de skulle forholde seg til deg. Jeg synes man selv har ansvar for seg selv og kommer lengst med det.

Jeg selv vil ikke ha noen spesielle reaksjoner fordi jeg er bipolar fra venner og familie når jeg er syk. Jeg vil ha normalreaksjoner.

Og jeg forteller ofte hva jeg selv vil, uten at jeg legger et press på dem. Om jeg vil være alene, så sier jeg det. Hvis jeg helst ikke vil være alene så oppsøker jeg selskap.

Om jeg er sytete og snakker for mye om sykdommen min setter jeg stor pris på at familie/venner setter grenser og sier at det er nok. Det vet de at de kan si til meg, dermed sliter jeg dem ikke ut. Ofte blir det sagt på en humoristisk måte og vi ler av det sammen.

Det er akkurat det jeg mener. Det samme som deg. At man vil at folk skal forholde seg normalt til en (ikke bare jatte med en og aldri motsi en). I mitt tilfelle er det veldig greit at familien får vite hva det innebærer å ha bipolar lidelse - fordi reaksjonene til mine pårørende gjør det mye verre i kritiske situasjoner. En psykolog mente i går at det faktisk er helt nødvendig at de får litt informasjon - fordi det kan være farlig å behandle en med denne lidelsen på den måten som de gjør. Ikke noe ansvarsfraskrivelse her altså. Å stå mutters alene som deprimert (bipolar) er ikke noe lurt. Og vi er alle forskjellige i hvordan vi reagerer på ting. Greit med ærlighet og åpenhet. Da kan man unngå mye trøbbel! Min løsning er ikke nødvedigvis din løsning - og omvendt.

[Gjest mankommersegigjen]

''Vi snakker nok litt forbi hverandre her, men ok. Jeg tolker det positivt, selv om jeg synes du uttaler deg litt vel bomastisk om hva som er best og riktig. Siden jeg skrev her inne, må du jo få lov til å si din mening. Aksepterer det, selv om vi er uengige om visse ting:-).

Det er litt skummelt å uttale seg for skråsikkert og definere andre for tydelig på denne siden. :-).''

Ja, jeg kan nok oppleves som bombastisk når jeg sier at det ikke er pårørendes ansvar at du ikke havner i en dårlig periode. Det kan lett tolkes slik i og med du sier du knapt klarer å gjøre noe fordi selvmordstankene er tyngende. Det er vanskelig å være pårørende og jeg er helt enig med deg i at effekten av en god dialog kan være stor men jeg ønsket bare å formidle til deg at jeg tror du må forsøke å finne ut måter du kan drive brannslukking på selv og ikke forvente eller håpe at andre skal gjøre det. Det E R viktig med andre mennesker rundt seg, du har rett i mye av det du skriver men vær forsiktig med å tenke at "bare andre behandler meg slik og sånn"-så blir du ikke dårlig.

''Jeg prøver helst å unngå det selv. Kommenterer jeg andres innlegg, er det alltid for å gi dem noe positivt som jeg tror de trenger og ikke for å fortelle dem det jeg mener er sannheter.''

Jeg er nok ikke så veldig opptatt av om det jeg skriver er positivt (for dem) eller ikke men kanskje mer at jeg oppriktig ønsker å gi dem et seriøst og forhåpentligvis nyttig svar. Så får det være opp til hver enkelt hvorvidt de ønsker å ta det med seg eller ikke.

Du har helt rett! Man tar ideelt sett til seg det man synes er nyttig og tar ikke til seg det man ikke synes er nyttig. Sånn tenker man når man har det bra med seg selv. Når man derimot er langt nede i en depresjon, er det vanskeligere å ta til seg godt mente råd - og der og da er det gjerne noe annet som er viktig - nemlig å få opp stemningsleiet igjen - ikke nødvendigvis innse realiteter:-). Man er kanskje ikke helt mottakelig for "sannheter" da. Klem til deg.

[XbellaX]

Du har helt rett! Man tar ideelt sett til seg det man synes er nyttig og tar ikke til seg det man ikke synes er nyttig. Sånn tenker man når man har det bra med seg selv. Når man derimot er langt nede i en depresjon, er det vanskeligere å ta til seg godt mente råd - og der og da er det gjerne noe annet som er viktig - nemlig å få opp stemningsleiet igjen - ikke nødvendigvis innse realiteter:-). Man er kanskje ikke helt mottakelig for "sannheter" da. Klem til deg.

''Når man derimot er langt nede i en depresjon, er det vanskeligere å ta til seg godt mente råd - og der og da er det gjerne noe annet som er viktig - nemlig å få opp stemningsleiet igjen - ikke nødvendigvis innse realiteter:-). Man er kanskje ikke helt mottakelig for "sannheter" da. Klem til deg''

Det vanskelige med å svare anonyme over nett er at vi ikke kjenner til hva som ville vært best for vedkommende, fordi det som er godt for en person oppleves som helt feil for en annen. For noen mennesker med en sterk depresjon så er det ikke å "få opp " stemningsleiet som er viktig, men derimot medisiner, eller råd om avledning, eller bli påminnet hvor konkret man kan skaffe seg hjelp, eller ganske enkelt hvordan man puster og overlever. Jeg tenker at det kanskje i bunn og grunn spiller liten rolle så lenge vi ønsker å svare med oppriktighet, seriøsitet og et ønske om å bidra med noe som mer eller mindre kan være til nytte.