Hvordan være mot venninne som sliter?

[Gjest ogsåanonym]

En venninne av meg har en del rare forestillinger som gjør at det er vanskelig å ha et vanlig vennskap med henne, og jeg lurer på hvordan jeg kan forholde meg til dette sånn at stemningen forblir god og oppbyggende.

Hun er 31 år og kraftig overvektig, og nekter å være med ut og gjøre vanlige ting, være seg en tur på cafe, grilling, båttur eller en tur på fjellet. Hun tror alle ser på henne og snakker bak hennes rygg, enda jeg ikke merker noe av det de få gangene vi har fått henne med ut.

Jeg lager ofte mat sammen med venner og familie, men med henne blir det vanskelig både å be til middag og å lage mat med, fordi hun liker nesten ingen typer mat. Ingen grønnsaker, fisk, eller noe slags vanlig, velsmakende mat. Når vi en sjelden gang har fått henne med på fellesmiddag, blir vi tvunget til å høre på hvor fælt diverse ingredienser smaker, og at hun nesten brekker seg bare av synet av visse grønnsaker vi selv har forsynt oss med. I tillegg har hun mange rare teorier om hvordan ulike matvarer virker i kroppen og hvilket type kosthold som er bra, selv om hun er den som sitter der med vektproblemet og vi andre - som spiser feil i følge henne - er slanke og friske.

Hun har også en del rare, negative, forestillinger om andres - ofte felles venners - tanker og intensjoner, som virker mildt sagt virkelighetsfjerne. Det nytter ikke å prøve å si vår mening eller stille spørsmålstegn ved det hun sier, for da blir hun fastlåst og enda mer opphengt i at "sånn er det, og vi forstår henne ikke".

Leger tror hun ikke på, ikke psykologer heller, og derfor er det håpløst å hjelpe henne til å ta imot hjelp.

Sånn som dette er det ca halvparten av tiden vi ser henne. Ellers er hun sånn som vi kjenner henne fra før, en positiv godjente.

Så hvordan kan vi forholde oss til henne best mulig, for at vi ikke skal gjøre det enda verre?

[Elis31]

Høres ut som hun har en personlighetsforstyrrelse. Håper du får svar fra NHD eller noen andre kloke.

[Gjest tikktakktoe]

Høres ut som hun har en personlighetsforstyrrelse. Håper du får svar fra NHD eller noen andre kloke.

''Håper du får svar fra NHD eller noen andre kloke.''

Det er store muligheter for at NHD anbefaler medisinering her. Det spørs om alle kan vurdere det som klokt.

[Gjest sosialarbeider]

Regner med hun ikke fungerer i jobb eller skole?

Om hun har penger fra NAV så bør de stille krav om at hun skal ta i mot den behandling som er nødvendig for at hun skal bli så frisk at hun kan arbeide. Så et tips til NAV og fastlege kunne kanskje hjulpet. Men kan bli et helvete det dersom hun ikke er med på det selv, vil jeg tro.

Å være tykk innebærer ofte at en får blikk, eller blir oversett og at en blir snakket om. Så kan hende hun har noe rett i dette. Imidlertid er ikke isolasjonen sunn og den kan være et symptom på sykdom. Det kan også hende at noen av hennes tanker rundt hvordan omverdenen møter og ser henne er paranoide. Hun har også andre fikse ideer og atferd som kan tyde på psykisk sykdom. Kan være for eksempel vrangforestillinger som kan være symptom ved psykoser, men kan også være symptomer ved alvorlige depresjoner for eksempel. Eller som andre nevner, at det har blitt en del av hennes personlighet. Har hun vært slik lenge? Har det skjedd noe endring på et eller annet tidspunkt?

Det hele henger antagelig i sammen i mange onde sirkler og det kan være mange ting som kan hjelpe henne utover det rent psykiatriske - for eksempel alt som kan bidra til at hun begynner å gjøre noe med vekta, selvbildet og isolasjonen kan hjelpe. Kanskje hende hun syns ganske så synd på seg selv også og ikke opplever å ha noen verdi ovenfor andre.

[Gjest ogsåanonym]

Regner med hun ikke fungerer i jobb eller skole?

Om hun har penger fra NAV så bør de stille krav om at hun skal ta i mot den behandling som er nødvendig for at hun skal bli så frisk at hun kan arbeide. Så et tips til NAV og fastlege kunne kanskje hjulpet. Men kan bli et helvete det dersom hun ikke er med på det selv, vil jeg tro.

Å være tykk innebærer ofte at en får blikk, eller blir oversett og at en blir snakket om. Så kan hende hun har noe rett i dette. Imidlertid er ikke isolasjonen sunn og den kan være et symptom på sykdom. Det kan også hende at noen av hennes tanker rundt hvordan omverdenen møter og ser henne er paranoide. Hun har også andre fikse ideer og atferd som kan tyde på psykisk sykdom. Kan være for eksempel vrangforestillinger som kan være symptom ved psykoser, men kan også være symptomer ved alvorlige depresjoner for eksempel. Eller som andre nevner, at det har blitt en del av hennes personlighet. Har hun vært slik lenge? Har det skjedd noe endring på et eller annet tidspunkt?

Det hele henger antagelig i sammen i mange onde sirkler og det kan være mange ting som kan hjelpe henne utover det rent psykiatriske - for eksempel alt som kan bidra til at hun begynner å gjøre noe med vekta, selvbildet og isolasjonen kan hjelpe. Kanskje hende hun syns ganske så synd på seg selv også og ikke opplever å ha noen verdi ovenfor andre.

Hun gikk arbeidsledig en god stund etter endt utdannelse, så fikk hun en jobb hun hatet og ikke fungerte i, men nå har hun fått en jobb hvor hun jobber alene, og fungerer med det.

Hvor lenge har det vært sånn, vel det har vel alltid vært noe så lenge vi har kjent henne. De flyttet hit da vi var 15. Da var hun sosial og godt likt, slank også, men hun spiste veldig lite. Isolasjonen begynte da hun var 17. Det var en rekke episoder hvor hun hadde en type sammenbrudd og hatet alle rundt seg. Vi andre stod der som spørsmålstegn og ble anklaget for mye vi ikke kjente oss igjen i. Så har hun hatt gode perioder hvor hun har vært sosial og blid igjen, men da har hun festet flere dager i uka og inntatt for meg veldig store mengder alkohol. Hun studerte langt unna, men hun slet veldig og sa hun hadde det verre enn noen gang.

Vi har prøvd på mange måter å oppmuntre henne og støtte henne, men alt blir galt.

[Gjest ogsåanonym]

Høres ut som hun har en personlighetsforstyrrelse. Håper du får svar fra NHD eller noen andre kloke.

Det er bare at det virker som om hun mister så totalt kontakten med virkeligheten til stadighet, og at det hun tror på er så dypt, at jeg er redd det er mer enn som så. Jeg er også redd det kan være mye hun skjuler for andre.

[Gjest SMIRnøff]

Kan det være at hun har schizotyp lidelse?

http://no.wikipedia.org/wiki/Schizotyp_lidelse

I såfall kan det være effektivt med medisiner. (Det er ikke snakk om noe tvangsmedisinering altså, men kanskje det er enklere for henne å svelge en pille enn å snakke med en psykolog...)

[Gjest ogsåanonym]

Kan det være at hun har schizotyp lidelse?

http://no.wikipedia.org/wiki/Schizotyp_lidelse

I såfall kan det være effektivt med medisiner. (Det er ikke snakk om noe tvangsmedisinering altså, men kanskje det er enklere for henne å svelge en pille enn å snakke med en psykolog...)

Tror kanskje det er noe feil med hvordan Wikipedia har klassifisert dette. Jeg kommer ihvertfall inn på en side om schizoid på linken du sendte. Ut fra det som står der tror jeg ikke det passer. Hun er veldig normal å forholde seg til når hun er i sine gode perioder, og har da helt normal interesse for sosial kontakt.

[Gjest SMIRnøff]

Tror kanskje det er noe feil med hvordan Wikipedia har klassifisert dette. Jeg kommer ihvertfall inn på en side om schizoid på linken du sendte. Ut fra det som står der tror jeg ikke det passer. Hun er veldig normal å forholde seg til når hun er i sine gode perioder, og har da helt normal interesse for sosial kontakt.

Hm, den skal egentlig peke til _schiozotyp_ personlighetsforstyrrelse, tror jeg...