Deprimert, men får ikke den hjelpen jeg ber om

[Spottefugl]

Hei, jeg er en snart 17 år gammel jente som har slitt masse med tankene og følelsene mine siden slutten av barneskolen. Jeg kan selvfølgelig ikke gi meg selv en diagnose, men etter endeløse timer på internett og i bøker, er det ikke akkurat noen tvil om at jeg er deprimert, og har vært det de siste fem årene. Det går ikke en dag uten at jeg går rundt og bekymrer meg for fremtiden og gråter fordi jeg føler meg så usynlig og verdiløs her i verden. Jeg har null selvtillit og klarer ikke stole på andre, noe som gjør at jeg aldri slipper vennene mine "inn" til meg. Jeg har ingen å snakke med og føler meg ofte helt hjelpesløs. Selvmordstanker plager meg også veldig mye. Jeg dro til fastlegen min og åpnet meg fullstendig og forklarte om hvorfor jeg hadde det så vondt (blant annet pga voldtekt) og sa rett ut at jeg ville ha hjelp. Han lovte meg at jeg skulle få den hjelpen jeg trengte (terapi/psykolog), men den dagen brevet kom i posten fra sykehuset sto det at jeg ikke hadde krav på noe som helst behandling og at min situasjon ikke var "alvorlig nok". Etter dette ble jeg nødt til å finne en psykolog på egen hånd, og det gjorde jeg - til tross for at jeg måtte betale ekstra. Dette funket svært dårlig.. Dårlig kjemi mellom meg og psykologen og jeg følte ikke jeg fikk noe som helst ut av samtalene. Jeg sluttet derfor å gå til denne psykologen. Så da sitter jeg jo her da, har prøvd å få hjelp av det offentlige, men jeg er visst ikke "alvorlig nok" (til tross for at jeg har blitt utsatt for voldtekt og andre overgrep, har selvmordstanker og er kun 16 år gammel). Jeg ser egentlig ikke noe lys i denne tunnelen lenger, ettersom jeg har prøvd det jeg kunne å få hjelp, uten å få det. Det eneste jeg sitter igjen med nå er altså at jeg ruser meg vekk fra problemene mine en gang i blant og at jeg blir mer og mer deprimert. Det eneste som holder meg i live er skyldfølelsen jeg får når jeg tenker på mamma og pappa, hvis jeg bestemmer meg for å ta livet mitt. Hva skal jeg gjøre? Jeg har prøvd og prøvd, både offentlig og privat, men får ikke hjelpen jeg vil ha. Jeg VIL ha hjelp, men får det ikke!

[Bella Dotte]

Hei! Jeg synes din historie er ufattelig vond å lese. Det burde være "nok" til å gi deg behandling, at du ble voldtatt... Depresjon og selvmordstanker skal man ta på alvor! Du trenger helt klart noen å snakke med. Og som du selv har erfart, ikke bare hvem som helst.

Nå er det, etter hva jeg har skjønt, legens ansvar å søke deg inn til en psykolog som hn har kontakt med. Du trenger ikke å henvises til sykehus, en privatpraktiserende kan være tilstrekkelig i ditt tilfelle. Hvis vedkommende er bra nok, altså. Sykehus har gjerne mye strengere kriterier for hvem som skal få behandling, så jeg ville ha forsøkt en ny privatpraktiserende. Be legen din finne en som han tror vil passe for deg. Om han er usikker, bør han snakke med psykologen først. Dette skal du ikke betale for, tror jeg, enten er du fritatt for egenandel, eller utgiftene settes på en av dine foreldre, hvor det er et tak på 1900 kroner pr år - alt utover det er gratis.

Kontakt din fastlege allerede i morgen og bestill time - presiser at det haster! Håper du snart får god hjelp. Lykke til!

[Gjest germinate]

Jeg kjenner at det gjør vondt når jeg leser dette triste innlegget ditt. Det er så fælt å ikke bli tatt på alvor og få den hjelpen man vil ha og trenger når man er dypt deprimert slik jeg tenker du er. Jeg blir så lei meg når jeg leser om folk som prøver å få hjelp og ikke får det. Og du er jo attpåtil svært ung også.

Hvis jeg var deg, tror jeg at jeg ville ha sendt et brev til legen og forklart han hvordan ståa er. Kanskje burde du rett og slett bare sende inn det innlegget du har skrevet her på dol også. Det var meget godt skrevet. Kanskje du da blir tatt på alvor.

Forhåpentligvis vil du få svar fra psykiateren her på forumet, og at det kan hjelpe deg til å bli tatt på alvor slik at du får den hjelpen du trenger og har krav på.

Jeg ønsker deg virkelig god bedring og håper at du får snarlig hjelp.

[frosken]

Hjelper dine foreldre til med å forsøke å skaffe deg hjelp?

[Spottefugl]

Hjelper dine foreldre til med å forsøke å skaffe deg hjelp?

Ja, foreldrene mine har hjulpet til. Det var foreldrene mine som fikset den private psykologen for meg, men han var dessverre helt ubrukelig og vi hadde ikke kjemi nok til å kunne snakke om noe som helst. Han sa nesten ingenting, og fikk ikke meg til å snakke heller, så jeg sluttet å gå til han.

[frosken]

Ja, foreldrene mine har hjulpet til. Det var foreldrene mine som fikset den private psykologen for meg, men han var dessverre helt ubrukelig og vi hadde ikke kjemi nok til å kunne snakke om noe som helst. Han sa nesten ingenting, og fikk ikke meg til å snakke heller, så jeg sluttet å gå til han.

Kan du og foreldrene - evt. sammen med fastlegen - klage på avslaget om hjelp fra spesialisthelsetjenesten eller evt. be fastlegen søke deg dit på nytt?

Det kan være vanskelig å få komme til i god behandling, men det finnes muligheter bare noen hjelper deg med å finne frem i systemet.