Min kone har store problemer med depresjon.

[bekymrafrank]

Blir litt langt men håper noen tar seg tid til å lese og ikke minst gi meg råd.

For å forklare litt bakgrunn,

Vi har vært sammen i 6 år, er gift og venter barn.

Hun har en fortid der barndommen var veldig vanskelig, med en stefar som hadde psykiske problemer som igjen gikk utover både hans kone og sin stedatter, både psykisk og fysisk.

Dette har preget henne, og hun har nå ett vanskelig forhold til både sin mor og stefar på grunn av dette og noen andre personlig elementer i oppveksten.

Hun flyttet tidlig hjemmefra og har klart seg selv siden hun var 16 år.

Som person er hun utrolig pliktoppfyllende og omtenksom. Men også en person som trenger at andre gjør gjengjeld. Men hun forteller sjelden hva hun trenger til de det gjelder.

Hun har i flere år slitt med smerter som flytter seg rundt i fra nakke til korsrygg. Når det er bra ett sted blir det vondt et annet sted. Hun har prøvd mange forskjellige behandlinger uten at det har hjulpet.

Hun har i lengre tid vært arbeidsnarkoman og typisk «flink pike». Både i arbeidslivet og i privaten er hun veldig opptatt av at det meste skal være korrekt, hvis noe er slurvete eller ikke på nivå med det hun leverer selv gjør hun ofte jobben selv. Hun har blitt flinkere til å si i fra samt at ikke alt må være 100%, neon ganer er 80% bra nok.

Etter en lang periode der hun har jobbet mye og den siste tiden vært i et ekstremt konkurransepreget og til tider negativt miljø har hun gått helt ned på felgen. Hun er nå veldig deprimert og ting er veldig tungt for henne. Hun har tidligere vært i kontakt både med coach og psykolog for å få råd og tips både privat og i arbeidslivet.

Jeg ser det at hun hele tiden nok har brukt arbeid som en distraksjon for f.eks. problemene med foreldrene.

Etter at vi ble sammen har hun mistet litt kontakten med venninnene og hun føler at hun ikke har noen nære venner lengre.

Jeg er en åpen person, men som har vanskeligheter med å snakke om følelser og har tidligere skydd situasjoner som kan skape en konflikt.

Kona mi har de siste månedene gått til en psykolog, men føler ikke at han gir henne noen råd og bare bringer alt frem i lyset og dermed blir det en ond sirkel for henne der hun tenker enda mer negativt om mer og mer.

Hun går til denne psykologen på egen regning.

Fastlegen hennes er ikke den beste og hun gir henne ikke noen gode råd om hva hun kan gjøre. Men forteller henne heller hvor vanskelig det er å få psykologhjelp i Oslo. Smerteproblemene i ryggen har hun heller ikke vært å veldig behjelpelig med og hvis hun skal få hjelp må hun helst stille sin egen diagnose og mase på at hun må få henvisning til steder.

Vi er begge enige i om at hun bør bytte fastlege, men at det ikke løser problemene.

Hun har omsider fått en henvisning til psykolog fra fastlegen, men har kviet seg for å spørre om det. Fordi det er så lang tid. Igjen ond sirkel.

Hun har den siste tiden hatt flere og flere utbrudd der hun er i svært mørk til sinns og gir meg krasse kommentarer. Og ett lite feilskjær fra min side fører fort til dårlige situasjoner og lengre krangler. Jeg er klar over situasjonen hennes, men noen ganger er jeg også sliten etter jobb, mine egne problemer og ikke minst en felles travel hverdag, men da kan jeg noen ganger svare litt ubetenksomt og hun tolker det da i værste ånd og jeg forstår ikke noe om hennes situasjon.

Min kone har et stort behov for kontroll og at det kommuniseres mye. Jeg er derimot ikke så flink på å kommunisere, dette har ført til mange krangler mellom oss. Går ikke nærmere inn på disse, men de påvirker jo også hvordan min kone ser på livet. Jeg ser på meg selv som en meget omtenksom og snill person, som er en god lytter og vil gjerne hjelpe til.

Men slik jeg ser det så kan vi dele opp problemene:

1. Familie, svært anstrengt forhold til både mor og stefar.

Mor fordi hun nekter å kommunisere om annet en hverdagslige ting som hva slags vær det er osv.

Stefaren fordi han plutselig er den svært så joviale og snille stefaren, noe som er helt motsatt av hva hun har opplevd selv i barndommen.

Hun gruer seg både for å dra på besøk og få besøk, og ønsker å gjøre disse kortest mulig.

Hun har tidligere satt seg ned med begge og forklart hvordan hun føler situasjonen, men det har ikke ført til noen forandring fra mor og stefaren sin side.

Slik hun snakker så har hun behov for en unnskyldning fra begge på grunn av ulike forhold, men de på sin side tar ikke dette innover seg og tier heller om saken.

Så da er det jo alltid en rosa elefant i rommet for min kones del.

2. Venner, hun bekymrer seg mye over at ingen tar kontakt og at venninner har sklidd fra henne.

Enten fordi de bor i andre deler av landet eller fordi de selv har fått mann og barn.

Hver gang hun har vørt sammen med noen av venninnene i det siste så sier hun at det kun snakkes om overfladiske ting og at ingen spør henne om noe.

Hun har mistet troen på at noen liker henne. Og at ingen gir tilbake det som hun gir i vennskapet.

Hun har konfrontert en av venninnene med dette, men hun er en person som har lett for å bortprioritere venner til fordel for mann, barn og annen familie.

3. Jobben hennes.

Hun er pr nå i en jobb hun ikke vil være og er der kun for å vente på fødselspermisjonen. Men hun bruker mye tid på å irritere og bekymre seg over jobben. Det er for øvrig ikke så mye som det var tidligere. Men det er en del som alltid har vært der.

4. Min kone og meg.

Hun opplever at jeg ikke forstår, at jeg ikke prøver å forstå og at jeg ikke hjelper henne i situasjonen. Veldig ofte så får jeg gjennomgå på grunn av en ting jeg ikke har sagt eller gjort eller for noe jeg faktisk har sagt eller gjort.

Jeg føler konstant at jeg ikke strekker til, at jeg ikke sier og gjøre riktige tingene eller at jeg ikke er bra nok.

Jeg har prøvd å lese meg opp på hva jeg kan gjøre for å støtte henne, men kommer ingen vei.

Jeg ser jo klare tegn på både utbrenthet og depresjon, mest sannsynlig henger disse sammen.

Som nevnt tidligere så går hun hos en psykolog, men har ikke funnet helt tonen med han. Men hun forsøker. Hun kan være både tålmodig og utålmodig, men forventer at hun får råd og kan se en struktur ganske fort på behandlingen. Noe hun ikke har sett enda og hun sier hun nå vil avslutte møtene med psykologen. Jeg prøver å få henne til å fortsette eller om ikke annet finne en ny.

Jeg prøver så godt jeg kan å sjonglere en travel jobb, mine egne kommunikasjonsproblemer og med å bistå min kone i hennes problemer. Men jeg kommer til kort! Og vet ikke lengre hva jeg skal gjøre for å hjelpe min kone.

Kan noen hjelpe meg på vei, slik at jeg kan hjelpe min kone?

[Gondor]

Det er ikke mye jeg kan si, bortsett fra at din kone er utrolig heldig som har deg! Du virker som en kjernekar. Kanskje graviditeten er med på å gjøre henne så deprimert?