Per Olav Næss

[Madelenemie]

Hei!

veldig morsomt for meg at jeg og Breivik hadde samme lege på Statens senter for barne og ungdomspsykiatri, takk til Bella Dotte som oppdaget det. Jeg har ikke satt sammen de brikkene der, men nå blir det jo enda rarere å skrive til han også forstår man hvorfor ordlyden er så lik i min og Breiviks journal, det er fordi vi hadde samme lege.

Jeg skrev til han en gang for lenge siden for jeg lurte på noe, men han svarte at han ikke jobbet der lenger og ikke hadde innsyn i min journal.

Hvis ikke fastlegen nå gir meg risperdal så kan jeg kanskje skrirve til han igjen, ja fordi han beskrev min flakkende uro og kontaktsvakhet, jeg syns han må være en forutseende mann.

Jeg har det ellers ikke så bra nå, men bedre da en sykepleier forklarte meg en del ting som roet meg ned, samt mente at jeg bør få risperdal og hun skal ringe fastlegen.

Det er kanskje første gang jeg vil ta en sløvende medisin, så sliten er jeg.

[neelie (ferri) <3]

Hmm, husker ikke Per Olav.. Min var en kvinne, overlegen var en som het Simon mener jeg huske.

Jeg var også på SSBU, var på avdeling P2 jeg

[Madelenemie]

Hmm, husker ikke Per Olav.. Min var en kvinne, overlegen var en som het Simon mener jeg huske.

Jeg var også på SSBU, var på avdeling P2 jeg

Hei!

Jeg var på familieavdelingen og gikk på skolen der

De var ganske snille der, men ingen fikk kontakt med meg, selv ingen på skolen. Gikk du på skolen der?

Jeg gikk der en god stund.

[Madelenemie]

Hmm, husker ikke Per Olav.. Min var en kvinne, overlegen var en som het Simon mener jeg huske.

Jeg var også på SSBU, var på avdeling P2 jeg

Hei!

han står oppført som ass. overlege i min journal.

[neelie (ferri) <3]

Hei!

Jeg var på familieavdelingen og gikk på skolen der

De var ganske snille der, men ingen fikk kontakt med meg, selv ingen på skolen. Gikk du på skolen der?

Jeg gikk der en god stund.

Ja, jeg var innlagt i ett år og gikk på skolen der i samme periode.

Var der i 1996-97 tror jeg, om jeg har regnet riktig

Likte lærerne og de som jobbet på avdelingen veldig godt, men jeg slapp aldri noen helt inn, holdt mange hemmeligheter. Så selv om jeg fikk kontakt med flere, så var det ikke noe som gjorde meg friskere i lengden dessverre. Men var en fin erfaring å ha med seg

Er så dumt at jeg ikke husker navnene til lærerne eller de som jobbet på avdelingen, bare ansikter og personligheter er det jeg husker mest fra de personene som var der.

Spessielt musikk læreren skulle jeg gjerne husket navnet på. Han er forholdsvis kjent, var også med i Tv2 program hvor han syklet i amerika, var litt opptatt av indianere. Du husker ikke tilfeldigvis navnet hans?

Jeg fikk tilsendt journalen min fra SSBU for 2-3 år siden, leste ca 1 side. Så syntes jeg det ble nok kritikk og feilvurderinger av personligheten min. Ble så lei meg av å bli karakterisert på en måte jeg ikke kjente megselv igjen i. Så har ikke noe lyst til å lese mer egentlig. Dog journalen var på rundt 200 sider, og jeg tror første side var netopp første observasjonene av meg, så syntes jeg det var mye drøyt på den siden. ;p

Livet mitt hadde vært helt anderledes om jeg hadde delt ting når jeg var der, men holdt folk på avstand... synd, men men... Vi er nå her idag alikavel

[Madelenemie]

Ja, jeg var innlagt i ett år og gikk på skolen der i samme periode.

Var der i 1996-97 tror jeg, om jeg har regnet riktig

Likte lærerne og de som jobbet på avdelingen veldig godt, men jeg slapp aldri noen helt inn, holdt mange hemmeligheter. Så selv om jeg fikk kontakt med flere, så var det ikke noe som gjorde meg friskere i lengden dessverre. Men var en fin erfaring å ha med seg

Er så dumt at jeg ikke husker navnene til lærerne eller de som jobbet på avdelingen, bare ansikter og personligheter er det jeg husker mest fra de personene som var der.

Spessielt musikk læreren skulle jeg gjerne husket navnet på. Han er forholdsvis kjent, var også med i Tv2 program hvor han syklet i amerika, var litt opptatt av indianere. Du husker ikke tilfeldigvis navnet hans?

Jeg fikk tilsendt journalen min fra SSBU for 2-3 år siden, leste ca 1 side. Så syntes jeg det ble nok kritikk og feilvurderinger av personligheten min. Ble så lei meg av å bli karakterisert på en måte jeg ikke kjente megselv igjen i. Så har ikke noe lyst til å lese mer egentlig. Dog journalen var på rundt 200 sider, og jeg tror første side var netopp første observasjonene av meg, så syntes jeg det var mye drøyt på den siden. ;p

Livet mitt hadde vært helt anderledes om jeg hadde delt ting når jeg var der, men holdt folk på avstand... synd, men men... Vi er nå her idag alikavel

Hei!

Takk

Det betydde mye for meg at du også har det vanskelig med å lese din journal, jeg tror det er lesningen av denne som nå brøt meg ned, og gjorde meg rastløs. Jeg har autismevansker og lot egentlig være med å lese min journal selv, den er tykk, som en bok og det står masse ubehagelig der.

Jeg husker ingen mennesker derfra, bare en psykolog som fulgte meg opp til jeg giftet meg, han svarer ikke mer.

Han var snill mot meg.

Min psykiater ønsket lese den nå for vurdere sette en annen diagnose atyspisk autisme og da ville hun gå tilbake i tid, men jeg tror ikke jeg orker la henne lese alt dette forferdelige som står om meg.

Man da forstår du sikkert, siden du selv ikke kjente deg igjen...

Jeg var der mye før deg, så da er det nok andre leger

Takk for at du skrev dette, da er jeg ikke alene om å bli lei meg for sånne stygge ting som jeg ikke kjenner meg igjen i. De skriver at jeg ikke bryr meg om andre mennesker rundt meg osv...

[neelie (ferri) <3]

Hei!

Takk

Det betydde mye for meg at du også har det vanskelig med å lese din journal, jeg tror det er lesningen av denne som nå brøt meg ned, og gjorde meg rastløs. Jeg har autismevansker og lot egentlig være med å lese min journal selv, den er tykk, som en bok og det står masse ubehagelig der.

Jeg husker ingen mennesker derfra, bare en psykolog som fulgte meg opp til jeg giftet meg, han svarer ikke mer.

Han var snill mot meg.

Min psykiater ønsket lese den nå for vurdere sette en annen diagnose atyspisk autisme og da ville hun gå tilbake i tid, men jeg tror ikke jeg orker la henne lese alt dette forferdelige som står om meg.

Man da forstår du sikkert, siden du selv ikke kjente deg igjen...

Jeg var der mye før deg, så da er det nok andre leger

Takk for at du skrev dette, da er jeg ikke alene om å bli lei meg for sånne stygge ting som jeg ikke kjenner meg igjen i. De skriver at jeg ikke bryr meg om andre mennesker rundt meg osv...

Forstår deg kjempe godt! Jeg ble ganske så nedbrutt av å bare se litt på første side.

Man får så lyst til å forsvare seg! Men så er det ingen å forsvare seg ovenfor, eller forklare seg til om hvordan man selv oppfattet dette.

Så man føler seg litt maktesløs.

Jeg gav hele journalen min til min psykiater, men den har ikke vært et tema for oss. Så vi har ikke pratet om noe fra den annet en min reaksjon på å lese den.

Jeg tror at din psykiater ikke vil forandre sin mening om deg som person. Hun har nok lest og skrevet mange journaler selv, og er klar over at det kan være feilaktige vurderinger i de.

Du var jo også mye yngre, og har forrandret deg mye. Vi er jo så anderledes når vi er unge.

Alle har forståelse for at man kan si og gjøre mye dumt uten å tenke oss så mye om når man er yngre. Dette kommer psykiateren din også til å forstå.

Jeg synes du skal dele journalen med psykiateren din. Du har en glimmrende sjanse til å forklare til henne din oppfattelse av bemerkningene som står i journalen, sammen med henne

Husker ikke nøyaktig, men i min journal så stod det noe som om at:

Jeg ikke så forskjellen på "mitt og ditt" skille. (de trak frem eksempel på røyk, at jeg gjerne bommet røyk av andre, og de mente jeg ikke gav tilbake. (noe jeg gjorde, jeg delte masse

Står så mye tull i sånne journaler, du kommer til å komme over dette.. Og du kommer fortere over det om du får pratet med psykiateren din om det mener jeg

[neelie (ferri) <3]

Hei!

Takk

Det betydde mye for meg at du også har det vanskelig med å lese din journal, jeg tror det er lesningen av denne som nå brøt meg ned, og gjorde meg rastløs. Jeg har autismevansker og lot egentlig være med å lese min journal selv, den er tykk, som en bok og det står masse ubehagelig der.

Jeg husker ingen mennesker derfra, bare en psykolog som fulgte meg opp til jeg giftet meg, han svarer ikke mer.

Han var snill mot meg.

Min psykiater ønsket lese den nå for vurdere sette en annen diagnose atyspisk autisme og da ville hun gå tilbake i tid, men jeg tror ikke jeg orker la henne lese alt dette forferdelige som står om meg.

Man da forstår du sikkert, siden du selv ikke kjente deg igjen...

Jeg var der mye før deg, så da er det nok andre leger

Takk for at du skrev dette, da er jeg ikke alene om å bli lei meg for sånne stygge ting som jeg ikke kjenner meg igjen i. De skriver at jeg ikke bryr meg om andre mennesker rundt meg osv...

Men jeg valgte altså å ikke lese mer en det jeg gjorde. Så det må du vurdere selv. Gå igjennom det negative du sitter igjen med etter å ha lest journalen så langt i hvertfall

[Madelenemie]

Forstår deg kjempe godt! Jeg ble ganske så nedbrutt av å bare se litt på første side.

Man får så lyst til å forsvare seg! Men så er det ingen å forsvare seg ovenfor, eller forklare seg til om hvordan man selv oppfattet dette.

Så man føler seg litt maktesløs.

Jeg gav hele journalen min til min psykiater, men den har ikke vært et tema for oss. Så vi har ikke pratet om noe fra den annet en min reaksjon på å lese den.

Jeg tror at din psykiater ikke vil forandre sin mening om deg som person. Hun har nok lest og skrevet mange journaler selv, og er klar over at det kan være feilaktige vurderinger i de.

Du var jo også mye yngre, og har forrandret deg mye. Vi er jo så anderledes når vi er unge.

Alle har forståelse for at man kan si og gjøre mye dumt uten å tenke oss så mye om når man er yngre. Dette kommer psykiateren din også til å forstå.

Jeg synes du skal dele journalen med psykiateren din. Du har en glimmrende sjanse til å forklare til henne din oppfattelse av bemerkningene som står i journalen, sammen med henne

Husker ikke nøyaktig, men i min journal så stod det noe som om at:

Jeg ikke så forskjellen på "mitt og ditt" skille. (de trak frem eksempel på røyk, at jeg gjerne bommet røyk av andre, og de mente jeg ikke gav tilbake. (noe jeg gjorde, jeg delte masse

Står så mye tull i sånne journaler, du kommer til å komme over dette.. Og du kommer fortere over det om du får pratet med psykiateren din om det mener jeg

Hei!

Takk.

jeg har levert deler av den, men det som jeg skjønte var nødvendig, og det jeg klarte lese, for jeg klarte som deg ikke å lese hele, den har ligget godt gjemt bort i mange år, men så kom det opp altså da hun kanskje skal forandre diagnose fra asperger til høytfungerende autisme (tror hun mener atypisk

autisme)

Jeg kan fortelle brudd stykker av det, sånn litt og litt, jeg er så sjokkert, at det kommer stadig noe ut, i dag sa jeg flere ting til en sykepleier, men jeg vil ikke at hun skal lese denne boken og all løgnen som også står der.

Min bestemor var ikke alkoholiker, hun var feks en av de få som tok seg godt av meg, men mine foreldre har jo fortalt sin versjon for å sette seg selv i et bedre lys (som det heter)

Og at jeg ble gjort til syndebukk for å bevare familieidyllen sett på systemnivå er kanskje ting som stemmer, men at jeg ikke brydde meg om andre mennesker syns jeg er sårende og bastant skrevet.

Kanskje jeg kan ta deler med henne, men slippe levere hele?

Takk for det du deler, det betyr mye for meg nå.

[bibben]

Hmm, husker ikke Per Olav.. Min var en kvinne, overlegen var en som het Simon mener jeg huske.

Jeg var også på SSBU, var på avdeling P2 jeg

Hei ferri/neelie!

Har ikke lest tråden, men ville bare si at det er superhyggelig å se deg her inne igjen!

Håper alt er vel )

[neelie (ferri) <3]

Hei!

Takk.

jeg har levert deler av den, men det som jeg skjønte var nødvendig, og det jeg klarte lese, for jeg klarte som deg ikke å lese hele, den har ligget godt gjemt bort i mange år, men så kom det opp altså da hun kanskje skal forandre diagnose fra asperger til høytfungerende autisme (tror hun mener atypisk

autisme)

Jeg kan fortelle brudd stykker av det, sånn litt og litt, jeg er så sjokkert, at det kommer stadig noe ut, i dag sa jeg flere ting til en sykepleier, men jeg vil ikke at hun skal lese denne boken og all løgnen som også står der.

Min bestemor var ikke alkoholiker, hun var feks en av de få som tok seg godt av meg, men mine foreldre har jo fortalt sin versjon for å sette seg selv i et bedre lys (som det heter)

Og at jeg ble gjort til syndebukk for å bevare familieidyllen sett på systemnivå er kanskje ting som stemmer, men at jeg ikke brydde meg om andre mennesker syns jeg er sårende og bastant skrevet.

Kanskje jeg kan ta deler med henne, men slippe levere hele?

Takk for det du deler, det betyr mye for meg nå.

Ja, uff, skjønner at dette er vanskelig. *Interactive hug on the way* Hold ut, du vil komme over dette om litt !

Min egen familie holdt tilbake informasjon når jeg var mindre, så kjenner meg litt igjen.

Jeg har en veninne som har aspergers, men min kunnskap om aspergers og autisme er veldig lav.

Jeg tenker generelt at det kunne vært godt for deg å få pratet om alt som du synes ikke stemmer i rapporten med noen. Det virker jo, forsåelig nok, ut som om at dette plager deg endel. Så fortsett å del med behandler/venn om du klarer

Må jo ikke nødvendigvis være psykiater, men en person du ser litt opp til hadde jo vært fint?

Om du ønsker og ta det litt etter litt så start med det.

Forklar at du synes det er vannskelig fordi du er redd for at hun skal tro på journalen og ikke på deg?

Sov godt

[neelie (ferri) <3]

Hei ferri/neelie!

Har ikke lest tråden, men ville bare si at det er superhyggelig å se deg her inne igjen!

Håper alt er vel )

Hei,takk det samme, bibben!!

Alt er ikke helt bra, men det blir det vel aldri for noen. ^^

Hyggelig å bli gjenkjent, jeg kjenner igjen mange her fortsatt, men er lenge siden jeg har vært her.. Kanskje jeg burte tatt en runde og sagt hei til alle

Stor klem til alle jeg har snakket med før

[Madelenemie]

Ja, uff, skjønner at dette er vanskelig. *Interactive hug on the way* Hold ut, du vil komme over dette om litt !

Min egen familie holdt tilbake informasjon når jeg var mindre, så kjenner meg litt igjen.

Jeg har en veninne som har aspergers, men min kunnskap om aspergers og autisme er veldig lav.

Jeg tenker generelt at det kunne vært godt for deg å få pratet om alt som du synes ikke stemmer i rapporten med noen. Det virker jo, forsåelig nok, ut som om at dette plager deg endel. Så fortsett å del med behandler/venn om du klarer

Må jo ikke nødvendigvis være psykiater, men en person du ser litt opp til hadde jo vært fint?

Om du ønsker og ta det litt etter litt så start med det.

Forklar at du synes det er vannskelig fordi du er redd for at hun skal tro på journalen og ikke på deg?

Sov godt

Hei!

Takk

Jeg tror det er grunnen muligens til at jeg fikk en indre gradvis kollaps nå, men jeg vet aldri sånn helt sikkert for jeg bruker så lang tid på å forstå. Ofte kan mennesker si noe til meg en dag og dagen etter på kommer jeg på svaret, har jeg de der kan jeg så plutselig oppta tråden fra i går, men da har de glemt saken.

Derfor fungerer min hjerne annerledes.

Det går fint at du ikke kjenner til asperger/autisme, mest er man jo vanlig, og av og til slår den der utviklingsforstyrrelsen til

Tror du det er greit at jeg sier til min psykiater om vi heller kan ta journalen muntlig, at jeg bare trekker ut deler av den, og ting jeg syns er vanskelige litt og litt?

Eller kan hun kreve å få hele? Min psykiater klarer overtale meg til ting har jeg merket, omtrent det eneste menneske i denne verden, men jeg respekterer min psykiater mye fordi har fått så mye god hjelp.

Men siden min psykiater er min første venn her i livet foruten om min barndomsvenn og min mann så er jeg jo redd for å støte henne bort ved å la det som står i journalen komme frem.

Saken er også den at de i stor grad har basert seg inni mellom på ting andre har sagt om meg, eller kanskje ting jeg selv har sagt, da jeg på den tiden manglet normalt talespråk og snakket kun innlærte tekster, dette har de tolket som livlig fantasi, noe jeg kan forstå. Hva jeg har sagt kommer an på hvilke tekster jeg hadde lært meg, det betydde et stor kaos med andre ord, og jeg tror dette kan forklare hvorfor de et sted skriver at jeg var frekk i munnen i ikke så ut til å bry meg med hva andre mente.

Det er svært sårende for meg å lese, jeg var bare 15 år da jeg begynte å gå i kloster, der så de på meg som en engel, noe som også var feil, men hvis jeg viser denne journalen til klosteret tror jeg ikke de heller vil tro på den. Ja for jeg snakket meget pent noe som også står. Men det kan jo hende jeg hadde pugget en side fra et manneblad (hvis du skjønner hvordan blader jeg mener?) da jeg erindrer jeg fant noen av disse når jeg var 12 år, og har jeg videreformidlet noe av dette så er det klart det var frekt, men jeg hadde jo ikke begreper om hva jeg sa, jeg sa jo bare det jeg leste.

Men det vet jo ikke de. derfor har jeg skrevet to mail nå til den snille mannen som fulgte meg opp til jeg giftet meg, men han svarer ikke, kanskje har jeg vært frekk i munnen/sårende igjen, men det var ikke min intensjon, men det skjer uten at jeg mener det bare. En dag nå såret jeg Bella Dotte, ja helt uten å mene det, bare fordi jeg kom med det faktum at hun ikke har empati.

Men den saken er oppklart, det er fint når man kan oppklare misforståelser, og det var det jeg håpet å gjøre med min barnepsykolog.

Takk for ditt svar.

[neelie (ferri) <3]

Hei!

Takk

Jeg tror det er grunnen muligens til at jeg fikk en indre gradvis kollaps nå, men jeg vet aldri sånn helt sikkert for jeg bruker så lang tid på å forstå. Ofte kan mennesker si noe til meg en dag og dagen etter på kommer jeg på svaret, har jeg de der kan jeg så plutselig oppta tråden fra i går, men da har de glemt saken.

Derfor fungerer min hjerne annerledes.

Det går fint at du ikke kjenner til asperger/autisme, mest er man jo vanlig, og av og til slår den der utviklingsforstyrrelsen til

Tror du det er greit at jeg sier til min psykiater om vi heller kan ta journalen muntlig, at jeg bare trekker ut deler av den, og ting jeg syns er vanskelige litt og litt?

Eller kan hun kreve å få hele? Min psykiater klarer overtale meg til ting har jeg merket, omtrent det eneste menneske i denne verden, men jeg respekterer min psykiater mye fordi har fått så mye god hjelp.

Men siden min psykiater er min første venn her i livet foruten om min barndomsvenn og min mann så er jeg jo redd for å støte henne bort ved å la det som står i journalen komme frem.

Saken er også den at de i stor grad har basert seg inni mellom på ting andre har sagt om meg, eller kanskje ting jeg selv har sagt, da jeg på den tiden manglet normalt talespråk og snakket kun innlærte tekster, dette har de tolket som livlig fantasi, noe jeg kan forstå. Hva jeg har sagt kommer an på hvilke tekster jeg hadde lært meg, det betydde et stor kaos med andre ord, og jeg tror dette kan forklare hvorfor de et sted skriver at jeg var frekk i munnen i ikke så ut til å bry meg med hva andre mente.

Det er svært sårende for meg å lese, jeg var bare 15 år da jeg begynte å gå i kloster, der så de på meg som en engel, noe som også var feil, men hvis jeg viser denne journalen til klosteret tror jeg ikke de heller vil tro på den. Ja for jeg snakket meget pent noe som også står. Men det kan jo hende jeg hadde pugget en side fra et manneblad (hvis du skjønner hvordan blader jeg mener?) da jeg erindrer jeg fant noen av disse når jeg var 12 år, og har jeg videreformidlet noe av dette så er det klart det var frekt, men jeg hadde jo ikke begreper om hva jeg sa, jeg sa jo bare det jeg leste.

Men det vet jo ikke de. derfor har jeg skrevet to mail nå til den snille mannen som fulgte meg opp til jeg giftet meg, men han svarer ikke, kanskje har jeg vært frekk i munnen/sårende igjen, men det var ikke min intensjon, men det skjer uten at jeg mener det bare. En dag nå såret jeg Bella Dotte, ja helt uten å mene det, bare fordi jeg kom med det faktum at hun ikke har empati.

Men den saken er oppklart, det er fint når man kan oppklare misforståelser, og det var det jeg håpet å gjøre med min barnepsykolog.

Takk for ditt svar.

Beklager at jeg svarer så sent, internet...

Det er vel vanlig å ville fortsette en samtale man hadde med noen dagen før om man ikke fikk sagt ting ferdig Jeg har det sånn heletiden jeg, tenker alltid i etterkant at det var "DET!!" jeg skulle sagt i stedet for det andre dumme jeg sa dagen før, eller bare timer før... også erger jeg meg ;p

Jeg vil tro det er svært utenkelig at du kan støte henne bort med noe som helst som står i en journal.

Tenker at alle tankene dine som du skriver om hvordan du kan fremlegge journalen ovenfor psykiater er fine. Muntlig ville gått som en start ja!

Bortsett fra at jeg synes ikke du skulle redigere bort de tingene du ikke liker, heller forklare henne de stedene du er uenig. Det er en journal fra barndommen din, og det ville ikke vært helt vanlig om alt var et glansbildet Vi er alle små ramp!!! =)

Og har andre jugd om deg, så kan dere prate om det også !

Han som ikke svarer deg på mail har nok andre grunner en at han skulle mislike deg. Det kan være vanskelig å være profesjonell på avstand, han kan f.eks tenke at han kan komme til å si noe feil når han ikke kjenner saken din idag.

Eller kanskje han bare har trukket seg mer tilbake ? Hvem vet?

*Klem*

[Madelenemie]

Beklager at jeg svarer så sent, internet...

Det er vel vanlig å ville fortsette en samtale man hadde med noen dagen før om man ikke fikk sagt ting ferdig Jeg har det sånn heletiden jeg, tenker alltid i etterkant at det var "DET!!" jeg skulle sagt i stedet for det andre dumme jeg sa dagen før, eller bare timer før... også erger jeg meg ;p

Jeg vil tro det er svært utenkelig at du kan støte henne bort med noe som helst som står i en journal.

Tenker at alle tankene dine som du skriver om hvordan du kan fremlegge journalen ovenfor psykiater er fine. Muntlig ville gått som en start ja!

Bortsett fra at jeg synes ikke du skulle redigere bort de tingene du ikke liker, heller forklare henne de stedene du er uenig. Det er en journal fra barndommen din, og det ville ikke vært helt vanlig om alt var et glansbildet Vi er alle små ramp!!! =)

Og har andre jugd om deg, så kan dere prate om det også !

Han som ikke svarer deg på mail har nok andre grunner en at han skulle mislike deg. Det kan være vanskelig å være profesjonell på avstand, han kan f.eks tenke at han kan komme til å si noe feil når han ikke kjenner saken din idag.

Eller kanskje han bare har trukket seg mer tilbake ? Hvem vet?

*Klem*

Hei!

Tusen takk for ditt svar.

jeg har en dyp sorg i hjertet i dag og klarer ikke tenke mye.

Nå må jeg overleve.

Jeg skal til min psykiater og må ordne gave, så skal jeg på audition så til legen med min sønn også skal jeg kjøpe tomatplanter og luke i hele kveld i bakhagen,.

Jeg gruer meg til i kveld, så jeg må være enten i bakhagen eller på mitt rom, til ca kl 22.00 da tør jeg komme frem.

Jeg klarer ikke disse agresjonsanfallene til min mann.

Jeg sendte han i går kveld sms for å vite når jeg kunne komme ut og rydde huset, det ble kl 21. 50 tror jeg eller 21.40 jeg fikk ryddet ganske så sammenhengende i to timer, nå har jeg ryddet i ca 90 minutter.

Jeg svarer deg senere når ikke hjertet mitt er fyldt av denne sorgen og smerten. Min mann er en sjelden mann, det er vel nesten utelukkende positive adjektiver jeg kan komme på hvis han skal beskrives, en negativ ting er at han er et følelsesmenneske, og jeg finner det meget vanskelig. Fordi han da slutter å tenke rasjonelt til meg, og skriker meg inn i ørene, med ord som klør og er uforståelige.

[EnolaGay]

Hei!

Tusen takk for ditt svar.

jeg har en dyp sorg i hjertet i dag og klarer ikke tenke mye.

Nå må jeg overleve.

Jeg skal til min psykiater og må ordne gave, så skal jeg på audition så til legen med min sønn også skal jeg kjøpe tomatplanter og luke i hele kveld i bakhagen,.

Jeg gruer meg til i kveld, så jeg må være enten i bakhagen eller på mitt rom, til ca kl 22.00 da tør jeg komme frem.

Jeg klarer ikke disse agresjonsanfallene til min mann.

Jeg sendte han i går kveld sms for å vite når jeg kunne komme ut og rydde huset, det ble kl 21. 50 tror jeg eller 21.40 jeg fikk ryddet ganske så sammenhengende i to timer, nå har jeg ryddet i ca 90 minutter.

Jeg svarer deg senere når ikke hjertet mitt er fyldt av denne sorgen og smerten. Min mann er en sjelden mann, det er vel nesten utelukkende positive adjektiver jeg kan komme på hvis han skal beskrives, en negativ ting er at han er et følelsesmenneske, og jeg finner det meget vanskelig. Fordi han da slutter å tenke rasjonelt til meg, og skriker meg inn i ørene, med ord som klør og er uforståelige.

Håper det ordner seg for deg.

Når det er sagt, min mann er ikke noen kløpper på kommunikasjon. Men han har aldri noen sinne stått og skreket meg i ørene, med ord man ikke ville brukt ovenfor alle. Så der synes jeg din mann har en jobb å gjøre med seg selv. Om han er aldri så snill ellers... !

[Madelenemie]

Håper det ordner seg for deg.

Når det er sagt, min mann er ikke noen kløpper på kommunikasjon. Men han har aldri noen sinne stått og skreket meg i ørene, med ord man ikke ville brukt ovenfor alle. Så der synes jeg din mann har en jobb å gjøre med seg selv. Om han er aldri så snill ellers... !

Hei!

Grunnen til at jeg skriver skrek meg inn i øret er fordi han hevet stemmen på telefon, ordene klødde og irriterte, og han var meget streng og anklagende. Det opplevde jeg som skriking inn i øret.

Han bannet ikke og sa ikke ukvemsord, men sårende ting som at jeg "jammen meg på begynne å bidra mer" osv osv...

Det kom som lyn fra klar himmel, ingen signaler før om at han har gått og irritert seg over meg. Dette rettet min psykiater til at "jeg ikke har tatt signalene" som kanskje er blitt sendt ut i lengre tid-.

Jeg er urolig nå, men ikke så redd, jeg tar oksytocin 3 ganger pr dag og jeg tror jammen meg det virker. Noe gjør meg mindre redd i vertfall.

[Lillemus]

Hei!

Grunnen til at jeg skriver skrek meg inn i øret er fordi han hevet stemmen på telefon, ordene klødde og irriterte, og han var meget streng og anklagende. Det opplevde jeg som skriking inn i øret.

Han bannet ikke og sa ikke ukvemsord, men sårende ting som at jeg "jammen meg på begynne å bidra mer" osv osv...

Det kom som lyn fra klar himmel, ingen signaler før om at han har gått og irritert seg over meg. Dette rettet min psykiater til at "jeg ikke har tatt signalene" som kanskje er blitt sendt ut i lengre tid-.

Jeg er urolig nå, men ikke så redd, jeg tar oksytocin 3 ganger pr dag og jeg tror jammen meg det virker. Noe gjør meg mindre redd i vertfall.

''Dette rettet min psykiater til at "jeg ikke har tatt signalene" som kanskje er blitt sendt ut i lengre tid-.''

Jeg tror nok din psykiater kan ha rett i det, men om det er noen trøst så skjer det ofte i forhold der ingen av partene har asperger også.

[Madelenemie]

''Dette rettet min psykiater til at "jeg ikke har tatt signalene" som kanskje er blitt sendt ut i lengre tid-.''

Jeg tror nok din psykiater kan ha rett i det, men om det er noen trøst så skjer det ofte i forhold der ingen av partene har asperger også.

Hei!

jeg har lest om det i A-magasinet sine samlivsspalte selv om jeg syns det er mye rart der som jeg ikke forstår meg på.

Takk