Vanskelig å prate

[gemini72]

-Hvorfor er det vanskelig å finne på noe å si i samtaler?

-Hvorfor har jeg følelsen av at folk egentlig ikke liker meg?

-Hvorfor er det vanskelig å komme inn i en samtale som andre har?

-Hvorfor har jeg følelsen at jeg vet for lite til å kunne snakke med folk?

-Hvorfor er jeg singel i en alder av 39 år og har vært det i 12 år?

-Hvor ofte er et gjennomsnittsmenneske sosialt på kveldene?

[Gjest svarttrost]

Jeg tror man må være aktiv i livet hvis man skal kunne dele noe med andre. Hvis man er så heldig å ha en jobb, en bil, en utdannelse, barn osv osv. Så tror jeg det å prate med andre kommer av seg selv. Jeg kjenner at jeg må jobbe utrolig mye selv for å greie en sosial situasjon. Ihvertfall hvis jeg er sammen folk som har forventninger til meg. Også er vi jo forskjellige mennesker da. Det er ikke bestandig bare bare å stupe inn i en samtale sånn uten videre. Når man er psykisk syk, uføretrygdet uten sertfikat og ikke har barn og kanskje få venner. Ja hva skal man snakke om?

Mange vi med alvorlig psykiske lidelser får et stempel og det gjør jo det hele enda mer vanskelig. VI kan ikke skylle på oss selv hele tiden for situasjoner vi ikke mestrer - ja for vi kan ikke noe for at vi er syke. Da tror jeg VI bare må akseptere oss selv. Vi kan ikke hele tiden forvente at andre skal trå varsomt rundt oss.

Jeg føler meg heller ikke godt likt. Og er redd for å bli ensom mange ganger. Men det finnes jo flere av oss og sånn sett vil vi vel aldri bli helt ensom.

Livet er vanskelig gitt.

[Bella Dotte]

Jeg tror man må være aktiv i livet hvis man skal kunne dele noe med andre. Hvis man er så heldig å ha en jobb, en bil, en utdannelse, barn osv osv. Så tror jeg det å prate med andre kommer av seg selv. Jeg kjenner at jeg må jobbe utrolig mye selv for å greie en sosial situasjon. Ihvertfall hvis jeg er sammen folk som har forventninger til meg. Også er vi jo forskjellige mennesker da. Det er ikke bestandig bare bare å stupe inn i en samtale sånn uten videre. Når man er psykisk syk, uføretrygdet uten sertfikat og ikke har barn og kanskje få venner. Ja hva skal man snakke om?

Mange vi med alvorlig psykiske lidelser får et stempel og det gjør jo det hele enda mer vanskelig. VI kan ikke skylle på oss selv hele tiden for situasjoner vi ikke mestrer - ja for vi kan ikke noe for at vi er syke. Da tror jeg VI bare må akseptere oss selv. Vi kan ikke hele tiden forvente at andre skal trå varsomt rundt oss.

Jeg føler meg heller ikke godt likt. Og er redd for å bli ensom mange ganger. Men det finnes jo flere av oss og sånn sett vil vi vel aldri bli helt ensom.

Livet er vanskelig gitt.

Beklager, men dette mener jeg er pissprat! Det går fint an å snakke med andre mennesker selv om man ikke har jobb, bil eller barn! Herregud, hvis du omgås mennesker som bare er opptatt av dette, så skaff deg prompte en annen omgangskrets!

[gemini72]

Jeg tror man må være aktiv i livet hvis man skal kunne dele noe med andre. Hvis man er så heldig å ha en jobb, en bil, en utdannelse, barn osv osv. Så tror jeg det å prate med andre kommer av seg selv. Jeg kjenner at jeg må jobbe utrolig mye selv for å greie en sosial situasjon. Ihvertfall hvis jeg er sammen folk som har forventninger til meg. Også er vi jo forskjellige mennesker da. Det er ikke bestandig bare bare å stupe inn i en samtale sånn uten videre. Når man er psykisk syk, uføretrygdet uten sertfikat og ikke har barn og kanskje få venner. Ja hva skal man snakke om?

Mange vi med alvorlig psykiske lidelser får et stempel og det gjør jo det hele enda mer vanskelig. VI kan ikke skylle på oss selv hele tiden for situasjoner vi ikke mestrer - ja for vi kan ikke noe for at vi er syke. Da tror jeg VI bare må akseptere oss selv. Vi kan ikke hele tiden forvente at andre skal trå varsomt rundt oss.

Jeg føler meg heller ikke godt likt. Og er redd for å bli ensom mange ganger. Men det finnes jo flere av oss og sånn sett vil vi vel aldri bli helt ensom.

Livet er vanskelig gitt.

Jeg har jobb og et aktivt liv. Likevel har jeg ofte problemer når jeg skal snakke med folk.Særlig hvis det er en gruppe mennesker. Problemer kan være: 1) Jeg kommer ikke inn i samtalen, pga ingen huller. 2) Jeg vet ingenting om det de andre snakker om. 3) Jeg sier noe, og så blir de andre helt stille. 4) Jeg snakker med noen, og så finner de ganske raskt en unnskyldning for å gå.

Jeg mener ikke å plage noen. Jeg prøver å si ting som er hyggelige, interessante eller morsomme. Når folk likevel mister smilet, eller rynker pannen, eller blir stille, som reaksjon på det jeg sier, er det frustrerende at jeg ikke forstår hvorfor de reagerer sånn. Da vet jeg heller ikke hva jeg skal gjøre med det.

[neelie (ferri) <3]

Tenker litt høyt om megselv..Har det ganske likt her når det gjelder å være i en samtale.

I en samtale så faller ofte mine tanker bort... eller det kommer ingen til meg. Det er som om jeg blir forstyrret av å forholde meg til en annen person som venter at jeg skal si noe. Mine bidrag til at samtalen skal opprettholdes minker jo lenger jeg prater med en person.

Jeg har delvis kommet til at det har med selvtillitten min og mine interesser å gjøre. Jeg er veldig usikker på megselv, og i en vanlig små prat situasjon så er jeg "redd" for å si noe som andre vil synes er uintresant kanskje.

(ja, jeg kan ikke skrive ordet interresert++andre ord;)

Jeg ønsker sterkt og ha morsomme kommentarer oftere, men de "er der" liksom ikke... kanskje dette må trenes opp?

Jeg er rimelig udugelig når det kommer til å fortelle historier. Er det fordi jeg ikke har opplevd så mye kanskje? Eller er jeg så glemsk eller dum, at jeg glemmer det jeg har opplevd og hørt om? Det jeg opplever slår jeg kanskje ned som uviktige, fordi det er mine opplevelser, og de har jeg så mange av?

Tenker det også har noe med interesse for å holde en samtale også.

Er jeg egentlig interessert i å høre om små tingene i livet som f,eks mat, neglelakk og min nye bekjentes bil? etc... Kanskje ikke nok til å ville være overbevisende interresert i å grave opp detaljer om andres mening?

Det at jeg ikke overbevisende viser interesse gjør kanskje så jeg går glipp av et fantastiskt vennskap? Faker de? Burde jeg fakee også? Hvordan skal jeg fakee...

Det kan være at mine interesser i mitt liv ikke føles viktige for meg, så derfor så ser jeg ikke det som interresant å fortelle og spørre andre om deres?

(selv om jeg gjør det, men det er gjerne jeg som spør og spør og spør, og de spør meg ikke om så mye, hvorfor spør de meg ikke?)

Håper jeg får forklart dette forståelig: F.eks om jeg fikk en bil, så ville jo det være viktig for meg. Men jeg ville nok ikke vært mer interresert i å snakke noe mer om den enn hvilken bil type det var og fargen dens.

Om tekniske detaljene rundt min egen bil interreserte meg, så ville jeg kanskje ha lyst til å snakke om en annen persons bil utover fargen og type hos dem også. Noe som ville opprettholdt en samtale utover de to "punktene".

Tenker at andre synes jeg er kjedelig, så kanskje jeg er litt kjedelig når det kommer til små prat og det som ikke interreserer meg så dypt... Jeg trenger kanskje flere interesser! Eller dypere kunnskaper om mine nåverende til å føle at jeg kan tørre utbrodere om dem?

Rimelig misunnelig er jeg på de sosiale karismatiske "tomme ord" menneskene.

Ikke at de er tomme mennesker, de har nok like tanker som alle, men, evnen deres til å snakke om tullprat over tid (og nyte det?) er bemerkelsesverdig.

Debatere fargen på et hus, snakke om nye sko i et kvarter..etc. Er de virkelig interresert i om huset passer seg bedre som blå en som gul, eller er det bare løsprat? Fargen er jo egentlig uviktig utover egen preferanse. Men de stifter jo faktiskt litt bedre kontakt med dette løskruttet

Kanskje man skal spørre noen: Hva er det som skiller de sosiale fra de ikke så veldig sosiale? er de sosiale mer lykkelige?

Dette var et komplisert tema ja Blir verre bare av å tenke på det... ble litt hulter til bulter..

[Bella Dotte]

Jeg svarer litt rundt det du spør om: Smalltalk skal bare være "inngangsbilletten" til en samtale. Litt sånn for å finne ut om man har noen felles interesser. Da blir samtalen også plutselig mer interessant. Dette har jeg plukket med meg:

Ikke alle mennesker er like lette å prate med. For ens egen del er det lurt å unngå disse så mye som mulig. Det er alltid minst to parter i en samtale, du har ikke hele ansvaret for at samtalen skal gli godt.

Det er lettere å føre en samtale om man er trygg og avslappet. Det er er lettere å være trygg og avslappet i en samtale om man har erfaring med at det er hyggelig å prate. Mennesker liker best å snakke med avslappede mennesker.

Det er en god i ide å finne temaer som den andre kan forholde seg til. Åpne med noe dere begge kan se, eller en sak i tiden. Breivik-saken har vært en "velsignelse" på den måten - alle har vel hatt sine meninger om den. Ikke bus ut med en assosiasjon du gjør deg som andre ikke kan følge. Gi kontekst!

Å spørre om hjelp, veien, når slutter det, hvor er kantinen, er ofte lurt. Folk liker å føle seg hjelpsomme. Men ikke gi dem for "krevende" oppgaver.

Gi av deg selv! Fortell noe personlig, men ikke noe ekkelt/intimt. De fleste har en eller annen sårbarhet, og å treffe andre som sliter, men tør å være åpne, gjør godt. Still spørsmål! Spør tilbake, still oppfølgingsspørsmål. Alle mennesker elsker å snakke om seg selv.

Ikke start med "hva jobber du med?" - det er ufint, mange er utenfor arbeidslivet selv om man ikke kan "se det på dem". Spør heller "hva opptar deg?"!

Det er normalt ikke noe poeng å forsøke å være klovn. Man behøver ikke streve for å finne noe morsomt å si, det kommer når det kommer.

Jeg har lært dette først etter intense studier, og jeg er langt fra utlært. Jeg hadde heller ikke oppdaget at det var noe å lære, før etter at jeg fikk Asperger-diagnose (og tillatelse til å være usosial). Det funker dårlig å bare presse seg og kaste seg uti hvis man ikke er relativt trygg og relativt kompetent. Det er ofte nødvendig å starte i det små, med en terapeut/coach, en god venn eller en liten gruppe med ålreite mennesker.

[gemini72]

Tenker litt høyt om megselv..Har det ganske likt her når det gjelder å være i en samtale.

I en samtale så faller ofte mine tanker bort... eller det kommer ingen til meg. Det er som om jeg blir forstyrret av å forholde meg til en annen person som venter at jeg skal si noe. Mine bidrag til at samtalen skal opprettholdes minker jo lenger jeg prater med en person.

Jeg har delvis kommet til at det har med selvtillitten min og mine interesser å gjøre. Jeg er veldig usikker på megselv, og i en vanlig små prat situasjon så er jeg "redd" for å si noe som andre vil synes er uintresant kanskje.

(ja, jeg kan ikke skrive ordet interresert++andre ord;)

Jeg ønsker sterkt og ha morsomme kommentarer oftere, men de "er der" liksom ikke... kanskje dette må trenes opp?

Jeg er rimelig udugelig når det kommer til å fortelle historier. Er det fordi jeg ikke har opplevd så mye kanskje? Eller er jeg så glemsk eller dum, at jeg glemmer det jeg har opplevd og hørt om? Det jeg opplever slår jeg kanskje ned som uviktige, fordi det er mine opplevelser, og de har jeg så mange av?

Tenker det også har noe med interesse for å holde en samtale også.

Er jeg egentlig interessert i å høre om små tingene i livet som f,eks mat, neglelakk og min nye bekjentes bil? etc... Kanskje ikke nok til å ville være overbevisende interresert i å grave opp detaljer om andres mening?

Det at jeg ikke overbevisende viser interesse gjør kanskje så jeg går glipp av et fantastiskt vennskap? Faker de? Burde jeg fakee også? Hvordan skal jeg fakee...

Det kan være at mine interesser i mitt liv ikke føles viktige for meg, så derfor så ser jeg ikke det som interresant å fortelle og spørre andre om deres?

(selv om jeg gjør det, men det er gjerne jeg som spør og spør og spør, og de spør meg ikke om så mye, hvorfor spør de meg ikke?)

Håper jeg får forklart dette forståelig: F.eks om jeg fikk en bil, så ville jo det være viktig for meg. Men jeg ville nok ikke vært mer interresert i å snakke noe mer om den enn hvilken bil type det var og fargen dens.

Om tekniske detaljene rundt min egen bil interreserte meg, så ville jeg kanskje ha lyst til å snakke om en annen persons bil utover fargen og type hos dem også. Noe som ville opprettholdt en samtale utover de to "punktene".

Tenker at andre synes jeg er kjedelig, så kanskje jeg er litt kjedelig når det kommer til små prat og det som ikke interreserer meg så dypt... Jeg trenger kanskje flere interesser! Eller dypere kunnskaper om mine nåverende til å føle at jeg kan tørre utbrodere om dem?

Rimelig misunnelig er jeg på de sosiale karismatiske "tomme ord" menneskene.

Ikke at de er tomme mennesker, de har nok like tanker som alle, men, evnen deres til å snakke om tullprat over tid (og nyte det?) er bemerkelsesverdig.

Debatere fargen på et hus, snakke om nye sko i et kvarter..etc. Er de virkelig interresert i om huset passer seg bedre som blå en som gul, eller er det bare løsprat? Fargen er jo egentlig uviktig utover egen preferanse. Men de stifter jo faktiskt litt bedre kontakt med dette løskruttet

Kanskje man skal spørre noen: Hva er det som skiller de sosiale fra de ikke så veldig sosiale? er de sosiale mer lykkelige?

Dette var et komplisert tema ja Blir verre bare av å tenke på det... ble litt hulter til bulter..

Til "neelie":

Dine erfaringer og tanker ligner veldig på mine.

I samtaler kan jeg også lett miste konsentrasjonen og tenke på andre ting. Men jeg har lært meg at det er lurt å følge med, så jeg prøver bevisst å konsentrere meg om hva den andre sier.

I "småprat"-situasjoner syns jeg det går greit med "første stadium", som er å snakke litt om situasjonen (stedet, været, festen, ...) og fortelle litt om seg selv. Jeg klarer også oftest å holde samtalen gående videre, ved å assossiere videre på det man snakker om. Men jeg får noen ganger følelsen av at den jeg snakker med helst vil være et annet sted (ser rundt seg. Svarer bare "ja" og "mhm" o.l.). Eller noen ganger assosierer jeg meg inn i en blindvei, til ting jeg ikke vet noe om, eller som er uinteressante.

Jeg kommer noen ganger på morsomme kommentarer, og trener meg på å tørre å si dem med en gang. Som regel ler folk da (noen ganger muligens av høflighet, men det gjør jo jeg også noen ganger. Jeg har en kamerat som (av prinsipp?) ikke engang trekker på smilebåndet hvis han ikke syns din kommentar er morsom. Heldigvis har han andre gode egenskaper som veier opp...)

Jeg er også dårlig til å fortelle historier, særlig hvis de skal være morsomme. Vet ikke hvorfor, jeg får det bare ikke til å funke. En annen kan fortelle akkurat samme historie og folk ler kjempemasse. Jeg sliter også ofte med å fortelle ikke-morsomme historier, oftest fordi det er vesentlige detaljer jeg ikke husker (f.eks. hvem det var, hvor / når det skjedde, hvilken ting det var o.l.)

Jeg må også noen ganger anstrenge meg veldig for å opparbeide interesse for det andre snakker om. Særlig hvis det ikke har noe som helst med mitt liv å gjøre. Det kan være f.eks. om sport, eller om oppussing, begge deler helt irrelevant for meg.

Jeg også tenker at folk må være flinke til å fake interesse for det de snakker om, som ofte på meg virker uinteressant.

Jeg også føler ofte at det er jeg som spør og spør. Og veldig ofte tenker jeg: Hvorfor spør de ikke meg om noe?

Jeg også har tenkt at problemet er kanskje at jeg har for få interesser. Føler at mange andre "vet noe om alt" i en mye større grad enn meg. Når emnene blir litt perifere i fht mine interesser, kommer jeg rett og slett til kort i fht å vite noe interessant om det. (Noe utover det alle de andre likevel vet)

Jeg også skulle gjerne kunne snakke veldig mye om veldig lite, som noen har talent for. Men det faller seg liksom ikke naturlig for meg. Mitt talent føler jeg er å uttrykke meg klart og presist og utvetydig, med relativt få ord. Men det er ikke alltid den beste egenskapen når man skal holde en samtale i gang.

Siden vi har mange felles erfaringer og tanker, lurer jeg på om du også har opplevd dette:

-Jeg forteller andre at jeg syns sosiale situasjoner er vanskelige, at det er vanskelig å prate, at folk unngår meg o.l. De jeg forteller det til sier at de aldri har lagt merke til det hos meg, og spør om det kanskje bare er noe jeg innbiller meg, eller om jeg kanskje overreagerer.

-Når jeg er sammen med folk jeg ikke kjenner veldig godt over en litt lengre periode (noen dager) ender jeg nesten alltid opp med tanker som "ingen liker meg" og at jeg er mislykket i fht andre.

Jeg vil tilføye at jeg ikke har det sånn alltid. Når jeg er sammen med gode venner jeg har kjent lenge, eller folk jeg samarbeider med i en eller annen sammenheng, er det ikke noe problem. Problemene oppstår når jeg møter folk jeg ikke kjenner så godt.

Ser fram til å få svar fra deg!

[Bella Dotte]

Til "neelie":

Dine erfaringer og tanker ligner veldig på mine.

I samtaler kan jeg også lett miste konsentrasjonen og tenke på andre ting. Men jeg har lært meg at det er lurt å følge med, så jeg prøver bevisst å konsentrere meg om hva den andre sier.

I "småprat"-situasjoner syns jeg det går greit med "første stadium", som er å snakke litt om situasjonen (stedet, været, festen, ...) og fortelle litt om seg selv. Jeg klarer også oftest å holde samtalen gående videre, ved å assossiere videre på det man snakker om. Men jeg får noen ganger følelsen av at den jeg snakker med helst vil være et annet sted (ser rundt seg. Svarer bare "ja" og "mhm" o.l.). Eller noen ganger assosierer jeg meg inn i en blindvei, til ting jeg ikke vet noe om, eller som er uinteressante.

Jeg kommer noen ganger på morsomme kommentarer, og trener meg på å tørre å si dem med en gang. Som regel ler folk da (noen ganger muligens av høflighet, men det gjør jo jeg også noen ganger. Jeg har en kamerat som (av prinsipp?) ikke engang trekker på smilebåndet hvis han ikke syns din kommentar er morsom. Heldigvis har han andre gode egenskaper som veier opp...)

Jeg er også dårlig til å fortelle historier, særlig hvis de skal være morsomme. Vet ikke hvorfor, jeg får det bare ikke til å funke. En annen kan fortelle akkurat samme historie og folk ler kjempemasse. Jeg sliter også ofte med å fortelle ikke-morsomme historier, oftest fordi det er vesentlige detaljer jeg ikke husker (f.eks. hvem det var, hvor / når det skjedde, hvilken ting det var o.l.)

Jeg må også noen ganger anstrenge meg veldig for å opparbeide interesse for det andre snakker om. Særlig hvis det ikke har noe som helst med mitt liv å gjøre. Det kan være f.eks. om sport, eller om oppussing, begge deler helt irrelevant for meg.

Jeg også tenker at folk må være flinke til å fake interesse for det de snakker om, som ofte på meg virker uinteressant.

Jeg også føler ofte at det er jeg som spør og spør. Og veldig ofte tenker jeg: Hvorfor spør de ikke meg om noe?

Jeg også har tenkt at problemet er kanskje at jeg har for få interesser. Føler at mange andre "vet noe om alt" i en mye større grad enn meg. Når emnene blir litt perifere i fht mine interesser, kommer jeg rett og slett til kort i fht å vite noe interessant om det. (Noe utover det alle de andre likevel vet)

Jeg også skulle gjerne kunne snakke veldig mye om veldig lite, som noen har talent for. Men det faller seg liksom ikke naturlig for meg. Mitt talent føler jeg er å uttrykke meg klart og presist og utvetydig, med relativt få ord. Men det er ikke alltid den beste egenskapen når man skal holde en samtale i gang.

Siden vi har mange felles erfaringer og tanker, lurer jeg på om du også har opplevd dette:

-Jeg forteller andre at jeg syns sosiale situasjoner er vanskelige, at det er vanskelig å prate, at folk unngår meg o.l. De jeg forteller det til sier at de aldri har lagt merke til det hos meg, og spør om det kanskje bare er noe jeg innbiller meg, eller om jeg kanskje overreagerer.

-Når jeg er sammen med folk jeg ikke kjenner veldig godt over en litt lengre periode (noen dager) ender jeg nesten alltid opp med tanker som "ingen liker meg" og at jeg er mislykket i fht andre.

Jeg vil tilføye at jeg ikke har det sånn alltid. Når jeg er sammen med gode venner jeg har kjent lenge, eller folk jeg samarbeider med i en eller annen sammenheng, er det ikke noe problem. Problemene oppstår når jeg møter folk jeg ikke kjenner så godt.

Ser fram til å få svar fra deg!

Må bare få sagt at dette kunne vært en beskrivelse av min egen situasjon for 3-4 år siden...! Mye av det ER der ennå, men jeg bekymrer meg ikke så mye over det...

[neelie (ferri) <3]

Til "neelie":

Dine erfaringer og tanker ligner veldig på mine.

I samtaler kan jeg også lett miste konsentrasjonen og tenke på andre ting. Men jeg har lært meg at det er lurt å følge med, så jeg prøver bevisst å konsentrere meg om hva den andre sier.

I "småprat"-situasjoner syns jeg det går greit med "første stadium", som er å snakke litt om situasjonen (stedet, været, festen, ...) og fortelle litt om seg selv. Jeg klarer også oftest å holde samtalen gående videre, ved å assossiere videre på det man snakker om. Men jeg får noen ganger følelsen av at den jeg snakker med helst vil være et annet sted (ser rundt seg. Svarer bare "ja" og "mhm" o.l.). Eller noen ganger assosierer jeg meg inn i en blindvei, til ting jeg ikke vet noe om, eller som er uinteressante.

Jeg kommer noen ganger på morsomme kommentarer, og trener meg på å tørre å si dem med en gang. Som regel ler folk da (noen ganger muligens av høflighet, men det gjør jo jeg også noen ganger. Jeg har en kamerat som (av prinsipp?) ikke engang trekker på smilebåndet hvis han ikke syns din kommentar er morsom. Heldigvis har han andre gode egenskaper som veier opp...)

Jeg er også dårlig til å fortelle historier, særlig hvis de skal være morsomme. Vet ikke hvorfor, jeg får det bare ikke til å funke. En annen kan fortelle akkurat samme historie og folk ler kjempemasse. Jeg sliter også ofte med å fortelle ikke-morsomme historier, oftest fordi det er vesentlige detaljer jeg ikke husker (f.eks. hvem det var, hvor / når det skjedde, hvilken ting det var o.l.)

Jeg må også noen ganger anstrenge meg veldig for å opparbeide interesse for det andre snakker om. Særlig hvis det ikke har noe som helst med mitt liv å gjøre. Det kan være f.eks. om sport, eller om oppussing, begge deler helt irrelevant for meg.

Jeg også tenker at folk må være flinke til å fake interesse for det de snakker om, som ofte på meg virker uinteressant.

Jeg også føler ofte at det er jeg som spør og spør. Og veldig ofte tenker jeg: Hvorfor spør de ikke meg om noe?

Jeg også har tenkt at problemet er kanskje at jeg har for få interesser. Føler at mange andre "vet noe om alt" i en mye større grad enn meg. Når emnene blir litt perifere i fht mine interesser, kommer jeg rett og slett til kort i fht å vite noe interessant om det. (Noe utover det alle de andre likevel vet)

Jeg også skulle gjerne kunne snakke veldig mye om veldig lite, som noen har talent for. Men det faller seg liksom ikke naturlig for meg. Mitt talent føler jeg er å uttrykke meg klart og presist og utvetydig, med relativt få ord. Men det er ikke alltid den beste egenskapen når man skal holde en samtale i gang.

Siden vi har mange felles erfaringer og tanker, lurer jeg på om du også har opplevd dette:

-Jeg forteller andre at jeg syns sosiale situasjoner er vanskelige, at det er vanskelig å prate, at folk unngår meg o.l. De jeg forteller det til sier at de aldri har lagt merke til det hos meg, og spør om det kanskje bare er noe jeg innbiller meg, eller om jeg kanskje overreagerer.

-Når jeg er sammen med folk jeg ikke kjenner veldig godt over en litt lengre periode (noen dager) ender jeg nesten alltid opp med tanker som "ingen liker meg" og at jeg er mislykket i fht andre.

Jeg vil tilføye at jeg ikke har det sånn alltid. Når jeg er sammen med gode venner jeg har kjent lenge, eller folk jeg samarbeider med i en eller annen sammenheng, er det ikke noe problem. Problemene oppstår når jeg møter folk jeg ikke kjenner så godt.

Ser fram til å få svar fra deg!

Har hatt litt mye og gjøre og har ikke hatt tid til å lese ordentlig igjennom det du skrev til meg enda gemini72. Skal svare så snart jeg får tid