Å vokse opp uten kjærlighet

[Gjest Trist av fortiden]

Mine foreldre sa aldri de var glad i meg. Jeg vokste opp i en kald familie. Fikk aldri en klem eller annet som viste de elsket meg. NHD: Hva kan det gjøre med et menneske (barn)?

[Gjest fu3op]

Sikkert en evig følelse av tomhet og tristhet. Kanskje også likegyldighet og vanskeligheter med selv å elske/være glad i andre?

Jeg håper du etterhvert får bearbeidet dette og lagt det bak deg. Som du selv skriver så tilhører dette _fortiden_ din, ikke _nåtiden_ eller _framtiden_. Det som hendte deg før er ikke lenger nå. Og slik du føler det nå/i dag er ikke nødvendigvis framtiden din.

Du får sikkert klokere svar av NHD og andre her, men iallefall ønsker jeg deg alt godt og lykke til!

[Gjest germinate]

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg viste ikke følelser selv, før jeg begynte i behandling og ble obs på det. Jeg var beinhard, kan du si. Er det slik for deg også?

[Apeldoorn]

Det er ikke sikkert det gjør noe som helst med deg. Det er en myte at alle familier skal være så kjærlige. (Noe annet er direkte mishandling, da.) Men det _kan_ selvsagt gjøre noe med en.

[Gjest bjørkhild]

Det er ikke sikkert det gjør noe som helst med deg. Det er en myte at alle familier skal være så kjærlige. (Noe annet er direkte mishandling, da.) Men det _kan_ selvsagt gjøre noe med en.

Enig med deg. Da jeg vokste opp var det ikke så vanlig å gi klemmer og fortelle at man var glade i hverandre. Det var noe usagt, men jeg valgte å tolke det dithen at det sannsynligvis lå noem følelser der likevel. Ihvertfall velger jeg å tro dette idag.

[Apeldoorn]

Enig med deg. Da jeg vokste opp var det ikke så vanlig å gi klemmer og fortelle at man var glade i hverandre. Det var noe usagt, men jeg valgte å tolke det dithen at det sannsynligvis lå noem følelser der likevel. Ihvertfall velger jeg å tro dette idag.

Ja. :-)

Kjærlighet kan opptre i mange former.

[Gjest bjørkhild]

Ja. :-)

Kjærlighet kan opptre i mange former.

Det er sant :-). Det hjelper ikke at man sier man er glad i noen tusen ganger om man ikke viser dette i handlingene sine!

[Apeldoorn]

Det er sant :-). Det hjelper ikke at man sier man er glad i noen tusen ganger om man ikke viser dette i handlingene sine!

Nei, nettopp. Så det er aldri noen garanti... (med masse klemmer og erklæringer...)

Jeg vil faktisk gå så langt at dette av og til kan være litt "fake" jeg da, i tilfeller der man er litt "emosjonelt ustabil"...

[Gjest bjørkhild]

Nei, nettopp. Så det er aldri noen garanti... (med masse klemmer og erklæringer...)

Jeg vil faktisk gå så langt at dette av og til kan være litt "fake" jeg da, i tilfeller der man er litt "emosjonelt ustabil"...

Ja,det kan bli noe krampeaktig over dette med å må si hvor glad man er i noen hele tiden. Virker so om man da er i en utrygg tilværelse hvor dette må sies hele tiden.

[Apeldoorn]

Ja,det kan bli noe krampeaktig over dette med å må si hvor glad man er i noen hele tiden. Virker so om man da er i en utrygg tilværelse hvor dette må sies hele tiden.

Mhm, barn som vokser opp blir sikkert litt utrygge av nettopp dette. Jeg ville mye heller hatt noen skikkelig innadvendte og følelseskalde foreldre.

[tonie]

Tja. Noen velger å elske seg selv så til de grader for å ta igjen det tapte at de jager bort alle rundt seg med selvopptattheten sin. Noen går rundt og tror de ikke er verdt å elske for resten av tida de går på jorda, og noen blir ikke særlig preget av det, men bestemmer seg for å gi sine egne barn en oppvekst med mye kjærlighet og varme. Det siste er vel det beste.

[Gjest Monicaen]

Det trenger ikke å gjøre noe som helst med det barnet.

Du beskriver en oppvekst lik min egen. Jeg fikk heller aldri klem av mine foreldre, satt aldri på fanget og fikk aldri høre at de var glade i meg eller stolte av meg.

Men jeg ble ikke kald selv. Jeg har ingen problemer med å klemme mine nærmeste og fortelle at jeg er glad i dem. Bortsett fra mine foreldre. Der er forholdet like kjølig som det alltid har vært.

[Gjest bjørkhild]

Mhm, barn som vokser opp blir sikkert litt utrygge av nettopp dette. Jeg ville mye heller hatt noen skikkelig innadvendte og følelseskalde foreldre.

Hehe, det blir de nok sikkert ikke. Jeg forsøker å rettferdiggjøre at ikke alle er like flinke til å vise følelser :-)

[Madelenemie]

Hei!

det er vel ikke hva man sier, men hva man gjør som er viktig!

Hvilke handlinger man gjør som viser om man ser/erkjenner andres behov?

Jeg selv lærte at man skal si 2 x dagen, jeg elsker deg, så gjør jeg det, men tenker inni meg at det må da være viktigere når man feks henter et fotbad til noen eller kjører noen et sted eller gjør noe annet praktisk nyttig for noen.

Kanskje dine foreldre var sånn?

Da elsker man også, og egentlig veldig mye.

[Madelenemie]

Det trenger ikke å gjøre noe som helst med det barnet.

Du beskriver en oppvekst lik min egen. Jeg fikk heller aldri klem av mine foreldre, satt aldri på fanget og fikk aldri høre at de var glade i meg eller stolte av meg.

Men jeg ble ikke kald selv. Jeg har ingen problemer med å klemme mine nærmeste og fortelle at jeg er glad i dem. Bortsett fra mine foreldre. Der er forholdet like kjølig som det alltid har vært.

Hei!

Når mine barn er ferdige med småbarnsstadiet, glemmer jeg å klemme dem, jeg har begynt igjen fordi jeg har lært at de liker det, det var uvant i begynnelsen, nå har jeg begynt å like det, jeg liker det fordi jeg ser de liker det.

At man ikke forstår dette med klemming kan kun være fordi man selv ikke opplever det som viktig.

[Gjest Elextra]

En oppvekst uten kjærtegn eller kjærlige ord er ikke nødvendigvis det samme som en oppvekst uten kjærlighet. Mange, særlig av den game skole, viser kjærlighet gjennom gjerning og ikke gjennom ord/tegn. Det er mye kjærlighet i god omsorg.

[Madelenemie]

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg viste ikke følelser selv, før jeg begynte i behandling og ble obs på det. Jeg var beinhard, kan du si. Er det slik for deg også?

Hei!

Jeg syns ord blir så svulstige og meningsløse og jeg er ikke enig i at man ikke kan elske sine barn sønder og sammen kun med handling og uten ord og klemmer.

Man er bare forskjellig.

Selv har jeg lært meg klemmingen, den er god til et vist punkt, fordi man oppdager/merker gleden hos den andre.

Men handling er mye viktigere at man ser og handler ut i fra barnas behov og ikke sine egne.

[Cilien]

Hei!

Jeg syns ord blir så svulstige og meningsløse og jeg er ikke enig i at man ikke kan elske sine barn sønder og sammen kun med handling og uten ord og klemmer.

Man er bare forskjellig.

Selv har jeg lært meg klemmingen, den er god til et vist punkt, fordi man oppdager/merker gleden hos den andre.

Men handling er mye viktigere at man ser og handler ut i fra barnas behov og ikke sine egne.

Min far har alltid bare vist sin kjærlighet til meg ved handling, aldri med ord. Det førte til at jeg i hele oppveksten var veldig usikker på om han var glad i meg eller i det hele tatt elsket meg. Jeg klarer faktisk ikke helt å tro det enda, selv om min mor sier han elsker meg over alt. Men jeg trenger rett og slett ord for å tro på noe. Dette har gjort meg usikker på både ham og på andre. De få gangene han tok meg på fanget, følte jeg med hele meg at han barde gjorde det fordi han trodde han måtte.

Min mor har både vist i handling og med ord at hun er glad i meg. Hver kveld, da jeg var liten, sa hun at hun var glad i meg. Hun har klemt meg og tatt meg på fanget, ikke fordi hun følte hun burde, men fordi hun ville.

Jeg tror barn trenger å høre igjen og igjen og igjen at foreldrene er glade i dem. Handling er ikke nok - barn forstår ofte ikke at dette er kjærlighet.

[Angustia]

En oppvekst uten kjærtegn eller kjærlige ord er ikke nødvendigvis det samme som en oppvekst uten kjærlighet. Mange, særlig av den game skole, viser kjærlighet gjennom gjerning og ikke gjennom ord/tegn. Det er mye kjærlighet i god omsorg.

Veldig enig med deg, godt skrevet!

Dette fikk meg til å tenke på mine egne foreldre som aldri har sagt spesifikt at de er glad i meg, og kun på sine eldre dager kan gi en klem til oss barn og barnebarn, men jeg har aldri tvilt ett sekund på at de elsker meg. De er ikke verbale "klemmere", men viser omsorg og kjærlighet på et utall andre vis.

[Gjest sangsol]

En oppvekst uten kjærtegn eller kjærlige ord er ikke nødvendigvis det samme som en oppvekst uten kjærlighet. Mange, særlig av den game skole, viser kjærlighet gjennom gjerning og ikke gjennom ord/tegn. Det er mye kjærlighet i god omsorg.

Enig. :-)

I min oppvekst var det heller ingen som sa de var glad i hverandre.

Jeg ble helt varm innvendig da jeg i tenårene fant et gammelt fotoalbum fra da jeg var liten, hvor mine foreldre hadde skrevet "lille søte, elskede jenta våres". Var varm og "rar" i flere dager.

Jeg har valgt annen løsning i forhold til egne barn. De har hørt mange ganger at jeg er glad i dem, og at hver av dem er helt unik for meg.