Å vokse opp uten kjærlighet

[Gjest Mrs.Q]

Kjærlighet er så mye.

[Gjest Ladytron]

En oppvekst uten kjærtegn eller kjærlige ord er ikke nødvendigvis det samme som en oppvekst uten kjærlighet. Mange, særlig av den game skole, viser kjærlighet gjennom gjerning og ikke gjennom ord/tegn. Det er mye kjærlighet i god omsorg.

Dette synes jeg var veldig fint skrevet. Mine besteforeldre har aldri sagt at de er glad i meg, men jeg har likevel alltid følt det. De har stilt opp på ulikt vis og vist mye omsorg.

[Madelenemie]

Min far har alltid bare vist sin kjærlighet til meg ved handling, aldri med ord. Det førte til at jeg i hele oppveksten var veldig usikker på om han var glad i meg eller i det hele tatt elsket meg. Jeg klarer faktisk ikke helt å tro det enda, selv om min mor sier han elsker meg over alt. Men jeg trenger rett og slett ord for å tro på noe. Dette har gjort meg usikker på både ham og på andre. De få gangene han tok meg på fanget, følte jeg med hele meg at han barde gjorde det fordi han trodde han måtte.

Min mor har både vist i handling og med ord at hun er glad i meg. Hver kveld, da jeg var liten, sa hun at hun var glad i meg. Hun har klemt meg og tatt meg på fanget, ikke fordi hun følte hun burde, men fordi hun ville.

Jeg tror barn trenger å høre igjen og igjen og igjen at foreldrene er glade i dem. Handling er ikke nok - barn forstår ofte ikke at dette er kjærlighet.

Hei!

Derfor er det fint at min psykiater forklarte meg dette.

Ja for selv om jeg instinktivt koste mye med mine barn som babyer, småbarn, glemte jeg det mer etter hvert, men så snakket vi om dette og jeg endret atferd. Det er bra da jeg ser det ellers ville blitt et savn hos dem.

Jeg er så glad i dem, jeg syns de lukter som den søteste eventyrblanding, men på et tidspunkt forsvinner lukten og jeg syns de er store og da oppstår avstanden.

Etter at jeg gjenninnførte systemet med klemming da av tenåringen, syns jeg det var spesielt, da jeg så mitt barns glede, har det nå blitt slik at jeg gjør det av glede.

Jeg hadde neppe gjort det uten en viss opplysning/veiledning mest fordi jeg ikke tenker på det, det blir som med min mann, jeg skjønner det, det er viktig å bli bekreftet. Jeg stiller derfor alle de spørsmålene man skal, lytter på svar, tenker ut en adekvat respons, samt sier "jeg elsker deg" osv... det handler bare om å bli gjort oppmerksom på hvor mye dette betyr for den annen.

Siden min datter fortsatt sover med meg, lukter jeg på henne hver natt, vi er derfor så nære, hun lukter enda baby selv om 2 klasse. Men jeg er glad jeg nå er kommet inn i en bedre klemmevane hva angår min eldste. I vertfall de uten autisme liker klemming.

Takk for det du informerte om.

[Gjest Ladytron]

Jeg vil gjerne anbefale en bok: "Kjærlighetens fem språk" av Gary Chapman. Dette var en bok som resonnerte veldig hos meg. Den forklarer at ulike mennesker viser kjærlighet på ulike måter og at ulike mennesker opplever ulike former for ord/handlinger som kjærlighetserklæringer.

I følge forfatteren finnes det fem grunnleggende kjærlighetsspråk: anerkjennende ord, tid for hverandre, tjenester, gaver og fysisk nærhet.

Hvis f.eks. det du oppfatter som kjærlighetserklæringer er anerkjennende ord og fysisk nærhet (noe som kan tenkes basert på det du skriver), mens foreldrene dine vektla tid for hverandre (inkludert deg) og tjenester kan det lett ha oppstått misforståelser...

Bare noe å tenke på Jeg vokste selv opp under tilsvarende forhold som deg (i forhold til foreldrene mine) og vet at det kan være veldig vondt.

[Gjest bjørkhild]

Kjærlighet er så mye.

Det har du helt rett i. Hjemme hos oss var det aldri vanlig å si at vi var glade i hverandre, ikke satt jeg på fanget til min mor heller, det jeg kan huske. Husker jeg ofte var sint på henne og gjorde opprør.

Idag vet jeg at hun egentlig er glad i meg. Jeg har selv innført dette å gi henne en klem når jeg kommer på besøk og når jeg går. Jeg ser at hun da blir veldig glad. Det er sikkert en grunn til at mennesker blir på det ene eller andre viset. Jeg har bestemt meg for å respektere dette.

Jeg mener det er viktigere å vise at man bryr seg, være tilstede i mine barns liv. Har jo selvsagt sagt at jeg er glade i dem, men dette blir bare ord om jeg ikke også viser det i handling.

Mener jeg.

[Kalevaala]

Jeg kan heller ikke huske at jeg fikk klemmer av mine foreldre da jeg vokste opp, og tror ikke at de noen gang har sagt at de er glad i meg. Jeg tror ikke det var så vanlig på den tiden.

Allikevel har jeg aldri tvilt på at de elsker meg.

Hva er det som gjør at du føler at de ikke er glad i deg?

[Gjest Mrs.Q]

Det har du helt rett i. Hjemme hos oss var det aldri vanlig å si at vi var glade i hverandre, ikke satt jeg på fanget til min mor heller, det jeg kan huske. Husker jeg ofte var sint på henne og gjorde opprør.

Idag vet jeg at hun egentlig er glad i meg. Jeg har selv innført dette å gi henne en klem når jeg kommer på besøk og når jeg går. Jeg ser at hun da blir veldig glad. Det er sikkert en grunn til at mennesker blir på det ene eller andre viset. Jeg har bestemt meg for å respektere dette.

Jeg mener det er viktigere å vise at man bryr seg, være tilstede i mine barns liv. Har jo selvsagt sagt at jeg er glade i dem, men dette blir bare ord om jeg ikke også viser det i handling.

Mener jeg.

Ja, jeg så først som voksen at mine foreldre er faktisk glad i meg, de viste det på måter jeg ikke helt forstod som liten. Forstår mer nå og jeg er glad i dem og.

[Gjest germinate]

Jeg er overrasket over hvor vanlig det er at foreldre ikke sier med ord at de er glade i barna sine - da tenker jeg spesielt på før i tiden. Det ga meg et nytt perspektiv og noe å tenke på. Takk for at du startet denne tråden :-)

[Gjest prust]

Det har du helt rett i. Hjemme hos oss var det aldri vanlig å si at vi var glade i hverandre, ikke satt jeg på fanget til min mor heller, det jeg kan huske. Husker jeg ofte var sint på henne og gjorde opprør.

Idag vet jeg at hun egentlig er glad i meg. Jeg har selv innført dette å gi henne en klem når jeg kommer på besøk og når jeg går. Jeg ser at hun da blir veldig glad. Det er sikkert en grunn til at mennesker blir på det ene eller andre viset. Jeg har bestemt meg for å respektere dette.

Jeg mener det er viktigere å vise at man bryr seg, være tilstede i mine barns liv. Har jo selvsagt sagt at jeg er glade i dem, men dette blir bare ord om jeg ikke også viser det i handling.

Mener jeg.

''Jeg har selv innført dette å gi henne en klem når jeg kommer på besøk og når jeg går. Jeg ser at hun da blir veldig glad. ''

Mine svigerforeldre var ikke vant til å klemme - men jeg begynte ganske raskt å gi dem klem når jeg kom på besøk, og jeg så de likte det. Etterhvert så tok de også initiativ til klemming både til oss vosken og til barna - og jeg er helt sikker på at de likte/liker det :-)