stress hos barnehagebarn

[Mandolaika]

Hei!

Ja.

Derfor har jeg stor respekt for de som velger å ikke få barn.

Men de opplever både mas og forventninger og krav, når de egentlig bare innser at de ikke vil ofre nok til at de bør få barn.

Et par jeg kjenner med asperger syndrom har valgt bort barn fordi de ikke mener de vil kunne gi det barnet tilstrekkelig med oppmerksomhet, det får jeg respekt av.

Jeg selv strever med å ikke innfri frister og eksamener, fordi jeg ikke klarer å overse barnas behov, eks oppstår det jo stadig noe....Men heldigvis er min mann støttende, men jeg føler meg jo ikke så veldig flink når jeg aldri blir ferdig, men så prøver jeg minne meg selv om at så har vi valgt å få barn.

Det er vanskelig å bli revet mellom "være flink mor" og "være flink student/arbeidstaker".

Jeg har også stor respekt for de som har valgt å ikke få barn. Jeg tenker at de, mer enn mange andre, har skjønt en god del om hva det innebærer å få barn. Mange som får barn, vet ikke hva de gir seg ut på.

[....AV]

For det første synes jeg selvfølgelig du skal være stolt av å ha vært hjemme med barna dine. Barna er det viktigste vi har, og jeg synes man skal stå for valgene man tar.

Men jeg har nå søkt litt og ikke klart å finne artikler som sier at barnehagebarn i Norge har urovekkende høye nivåer av stresshormoner. Jeg fant en artikkel fra NTNU (fra juni i år) hvor de ønsker å forske på dette fordi funn fra USA og Tyskland viser at ettåringer i barnehage har høyere nivåer av stresshormoner enn barn som er hjemme. Det er fint at noen skal forske på dette, men det er foreløpig for dårlig grunnlag for å hevde at opphold i barnehage skader barn flest.

Foreløpig mener jeg i hvertfall at det er forskjell på både barn og barnehager, og at det etter min erfaring ikke virker som de fleste barn tar skade av opphold i barnehage.

[bustebeisa]

Hei!

det handler ikke om hvilke valg man velger eller hva man syns er best.

Det handler om nye funn, målinger av blant annet stresshormonet cotisol som er like høyt eller høyere hos barnehagebarn enn hos tidligere veteransoldater.

Man vet at så høye konsentrasjoner over tid skader hjernen.

Så bør vi istedet diskutere hvordan man kan gi barn en mindre stressende hverdag, altså hvordan man kan få til at foreldre jobber langt mindre til feks barna er 4 år.

Kanskje ha større respekt for de som sier de ikke velger å få barn fordi de ser at de ikke klarer forsake tid brukt på jobb. Jeg leste om et par som valgte vekk det å få barn fordi ingen av dem ville jobbe mindre, de fikk vist ikke fred for sitt valg, som jeg syns er både modig, voksent og ansvarlig.

Som jeg også skrev, så er alle barnehager forskjellige. Og det er ikke alle barn som føler stress på samme måte.

Jeg har tre barn, og har prøvd forskjellige løsninger.

Være hjemme, dagmamma, farmos som passer og nå barnehage.

Minstejenta er to og et halvt år nå. I august har hun vært i barnehagen i et år. Hun er født prematurt nesten 12 uker. Født i januar, jeg begynte å jobbe i februar det året hun fyllte 1, da vekslet far og farmor på å være hjemme med henne. En flott løsning. Men du verden hvor hun har kost seg og utviklet seg etter at hun begynte i barnehagen.

Mange premature sliter med spisevegring. Så frem til hun begynte i barnehagen, drakk hun nesten bare velling fra flaske. Etter to uker i barnehagen, spiste hun brødskiver og mye annet. Spiser fremdeles bedre der, enn her hjemme.

Språk og motorikk skjøt i været etter at hun begynte der.

Hun går i en stor barnehage, men er heldig på den måten at hun holder til i et annet hus enn storbarnehagen. Der er det en småbarnsavdeling og en storbarnsavdeling. Både jeg og faren bruker god tid sammen med henne om morgenen. Ikke snakk om å haste eller stresse avsted. Og når vi leverer henne, er det alltid en voksen der som tar seg tid til å snakke med oss og henne. Hun får krype opp på fanget til den voksne og sitte der til hun selv vil ned å leke.

Ofte, både ved levering og henting, kan vi bli sittende i opp til en halv time og prate med de andre barna eller de voksne. Ofte har jeg både to og tre andre barn på fanget med en gang jeg kommer inn på avdelinga.

Med tanke på den tiden farmora passet henne, var det mye mer gråting når jeg gikk.

Men siden vesle tullemor er prematur, har hun vært gjennom mye stress allerede fra fødselen av. Og med de omgivelsene hun har i barnehagen, er det ikke sikkert hun opplever stress på samme måte som andre.

[Madelenemie]

Omtrent sånn følte jeg det også. Jeg hadde permisjon fra jobben 1 år. Men jo nærmere det året kom...jo mer urolig ble jeg. Det ble til at jeg sendte oppsigelse på jobben, og vi ble enige om og klare oss med det vi hadde. Man har jo bare små barn en gang.

Hei!

det høres ut som et fint valg.

[Madelenemie]

Jeg har også stor respekt for de som har valgt å ikke få barn. Jeg tenker at de, mer enn mange andre, har skjønt en god del om hva det innebærer å få barn. Mange som får barn, vet ikke hva de gir seg ut på.

Hei!

Ja jeg har selv lurt på hva jeg ville valgt om jeg viste om min autisme da, men nå er jeg på en måte glad jeg ikke viste, for man vil jo ikke være de barn man har fått foruten.

[Madelenemie]

For det første synes jeg selvfølgelig du skal være stolt av å ha vært hjemme med barna dine. Barna er det viktigste vi har, og jeg synes man skal stå for valgene man tar.

Men jeg har nå søkt litt og ikke klart å finne artikler som sier at barnehagebarn i Norge har urovekkende høye nivåer av stresshormoner. Jeg fant en artikkel fra NTNU (fra juni i år) hvor de ønsker å forske på dette fordi funn fra USA og Tyskland viser at ettåringer i barnehage har høyere nivåer av stresshormoner enn barn som er hjemme. Det er fint at noen skal forske på dette, men det er foreløpig for dårlig grunnlag for å hevde at opphold i barnehage skader barn flest.

Foreløpig mener jeg i hvertfall at det er forskjell på både barn og barnehager, og at det etter min erfaring ikke virker som de fleste barn tar skade av opphold i barnehage.

Hei!

Da skal jeg finne det il deg imorgen, må legge meg

[Madelenemie]

Som jeg også skrev, så er alle barnehager forskjellige. Og det er ikke alle barn som føler stress på samme måte.

Jeg har tre barn, og har prøvd forskjellige løsninger.

Være hjemme, dagmamma, farmos som passer og nå barnehage.

Minstejenta er to og et halvt år nå. I august har hun vært i barnehagen i et år. Hun er født prematurt nesten 12 uker. Født i januar, jeg begynte å jobbe i februar det året hun fyllte 1, da vekslet far og farmor på å være hjemme med henne. En flott løsning. Men du verden hvor hun har kost seg og utviklet seg etter at hun begynte i barnehagen.

Mange premature sliter med spisevegring. Så frem til hun begynte i barnehagen, drakk hun nesten bare velling fra flaske. Etter to uker i barnehagen, spiste hun brødskiver og mye annet. Spiser fremdeles bedre der, enn her hjemme.

Språk og motorikk skjøt i været etter at hun begynte der.

Hun går i en stor barnehage, men er heldig på den måten at hun holder til i et annet hus enn storbarnehagen. Der er det en småbarnsavdeling og en storbarnsavdeling. Både jeg og faren bruker god tid sammen med henne om morgenen. Ikke snakk om å haste eller stresse avsted. Og når vi leverer henne, er det alltid en voksen der som tar seg tid til å snakke med oss og henne. Hun får krype opp på fanget til den voksne og sitte der til hun selv vil ned å leke.

Ofte, både ved levering og henting, kan vi bli sittende i opp til en halv time og prate med de andre barna eller de voksne. Ofte har jeg både to og tre andre barn på fanget med en gang jeg kommer inn på avdelinga.

Med tanke på den tiden farmora passet henne, var det mye mer gråting når jeg gikk.

Men siden vesle tullemor er prematur, har hun vært gjennom mye stress allerede fra fødselen av. Og med de omgivelsene hun har i barnehagen, er det ikke sikkert hun opplever stress på samme måte som andre.

Hei!

Jeg må lese og svare deg i morgen for må nemlig legge meg pga av noe.

Jeg leste litt og er enig med deg i mye, men svarer deg mer

[bustebeisa]

Hei!

Jeg må lese og svare deg i morgen for må nemlig legge meg pga av noe.

Jeg leste litt og er enig med deg i mye, men svarer deg mer

Natti natt... Sove godt. :-)

[Mrs. Wallace]

Hei!

Men vi kan ikke legge opp et samfunn etter de få barna som er i en risikogruppe, de kan man fange opp på andre måter eks på helsestasjon og videre gi et tilbud.

Det interessante syns jeg er at man har funnet disse urovekkende konsentrasjoner av stresshormon hos barnehage barn, og således vet at dette er skadelig eks for hjernen, da blir man nødt til å tenke nytt om en stund, og ikke bare avfeie funnene, fordi de ikke er behagelige.

Jeg vil ideelt ha et samfunn der mor og far har delt permisjon

like muligheter til å hevde seg karrieremessig, og at barn uproblematisk har godt av barnehage. Men flere hjertesaker er et hinder rent teoretisk for en del av det, jeg er tilhenger av amming så lenge som barnet vil der blir delt permisjon et problem, og funnene av cortisol er ikke noe jeg kan avfeie fordi de ikke passer inn i mitt ønske. Da må jeg revurdere å forholde meg til fakta som foreligger.

For det første: det er vel du som legger til adjektiver som urovekkende her - studiet konkluderer med at nivåene er høyere, men ikke at de nødvendigvis er skadelige.

For det andre: Ulvund hevder at for det "jevne flertall" av barna er det akkurat det samme om de er i barnehage eller hjemme - med andre ord mener han at barnehage kan være bra, og at det kan være bra å være hjemme. Det viktigste er at barna trives.

For det tredje: Rosenqvist snakker om 1-åringer som blir dratt ut av senga og kjørt til barnehagen med teppe rundt seg. Det finnes sikkert barn som har det sånn, og det høres selvsagt slett ikke optimalt ut. I de tilfellene kan jeg absolutt forestille meg at barna _kan_ oppleve en tilstand av kronisk stress, og at kortisolnivåene kan bli problematiske.

Men dette gjelder virkelig ikke flertallet av barnehagebarn. Jeg har hatt barnehagebarn selv i mange år og jobber som lærer, og kjenner ingen som har hatt det på den måten. For ordens skyld har ingen av mine barn begynt i barnehagen før de har vært mellom 2 og 3 år gamle, så jeg driver ikke med noe forsvar av meg selv her.

Noen barn er sårbare på måter som gjør at de ikke har nytte av å gå i barnehagen. Noen barn trenger mer tid hjemme med foreldre og bør ikke begynne i barnehagen før de er mye eldre enn 1 år. Men jeg snakker altså om den jevne familie og det jevne barn, som tilpasser dagene sine så godt det går. Dessuten nevner jeg altså barn som kommer fra såpass (såkalt) ressurssvake familier at barnehagen kan være en viktig ressurs for dem.

Når alt dette er sagt, er det selvsagt viktig å snakke om kvaliteten på barnehagene. Den varierer sterkt, og det er for eksempel et problem at det er mangel på kvalifisert personale og stor gjennomtrekk av ansatte enkelte steder.

[laban]

''Jeg for min del fatter ikke hva hun snakker om når det gjelder å vekke ettåringen og pakke den inn i et teppe for å dra i barnehagen. Jeg har knapt nok vekket et førskolebarn i mitt liv, og jeg har hatt god tid til å kle på dem etter alle kunstens regler. Den av mine som begynte i barnehagen som ettåring, elsket det fra første stund. ''

Jeg synes det var en utrolig stressende periode å stresse fra og til barneage, og jobbe tilnærmet fult i tillegg. Jeg synes derfor at det hadde vært en absolutt god ide å bidrar til at foreldre skal jobbe deltid frem minimum barnet er tre år. Til beste for barnet.

Jeg har ingenting i mot at verden fortsetter å gå framover når det gjelder goder for småbarnsforeldre. Da min eldste ble født, var det ikke et helt år med fødselspenger, og ingen fikk barnehageplass i Oslo før de var tre år hvis det ikke var noe spesielt med barnet eller hjemmet. Men jeg håper at evt. ordninger som gjør det mulig å jobbe litt mindre, ikke brukes til å holde kvinner unna arbeidslivet eller stemple dem som reservearbeidskraft. Det er ikke gunstig for verken mødrene, de bransjene der det jobber mange kvinner eller samfunnet som helhet.

Det jeg reagerer på, er at man legger stein til byrden for de som av ulike grunner er nødt til å ha en ettåring i barnehagen på fulltid, ved å antyde at de blir terrorister når de blir store. På 60-tallet ble det sagt at vi som ikke hadde mor hjemme, kom til å bli skoletapere, og på 70-tallet skulle vi bli narkomane. Jeg skulle ønske verden gikk litt framover på dette punktet også.

Vi har vært to foreldre med omtrent lik inntekt og har derfor kunnet dele på "belastningen" mens vi hadde småbarn. Så de har hatt korte dager hos dagmamma og i barnehagen, tilpasset sin egen døgnrytme. Når det gjelder behovet for ro, er de to høyst ulike og har vært det fra de var nyfødte. I så måte var det ideelt at minstemann kunne begynne i (privat) barnehage da han var litt over året, mens den eldste var nesten to.

[laban]

Hei!

dr Rosenqvist er vel tydelig nok.

Faretruende har vært ordet brukt om hvor høye nivåer av stresshormoner målt hos barnehage barn og er ikke mitt ord eller benevnelse.

Det er bare å google emnet så kommer funnene frem, og dem uroer blant annet hjerneforskere.

Det jeg mente, var at hvis det kommer entydige resultater fra seriøs forskning om at norske barn i norske barnehager går rundt med hormonverdier som er farlige, så kommer ingen politikere til å kunne hindre at folk får vite det. Vi lever ikke i noe diktatur.

http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/208506

Undersøkelser fra amerikanske eller britiske barneinstitusjoner har liten verdi i denne debatten. Spesielt de amerikanske har ingen ting med norske barnehager (eller utvalget barn som går der) å gjøre.

Det er helt greit å diskutere hva ettåringer trenger, spesielt når det spinkes og spares for å få barnehagedekningen så høy som mulig så billig som mulig. Det er helt sikkert ikke bra for barnehagebarna, spesielt ikke de aller minste.

Men jeg synes det blir useriøst å antyde at tidspunkt for barnehagestart har noe med hvem som blir terrorister eller forbrytere å gjøre. Den er altfor enkel, og det legger stein til byrden for de som av forskjellige grunner er nødt til å ha ettåringer i barnehagen på fulltid.

Når det synses om andre negative ting som skjer med barn, er gjerne konklusjonen at det er morens skyld. Så de får bestemme seg - kanskje man både vinner og taper litt på at alle mødre ikke er rundt alle barn 24 / 7. (Altså - det var litt på fleip, men ikke bare.)

Jeg synes det er helt fint at familier finner løsninger i småbarnsperioden som passer for både de voksne og de minste i akkurat den familien. Men løsningen er ikke alltid at mor er hjemme i årevis. Hadde jeg gjort det, hadde ingen villet ansette meg etterpå i den bransjen jeg vil være. Men jeg var ferdig utdannet, tjente like mye som barnas far og hadde kjøpt meg en køplass i en organisasjon som bygde private barnehager. På den måten fant vi _vår_ løsning.

Mine to barn hadde dessuten helt forskjellige behov for ro og kontakt med meg. Det var tydelig fra de var nyfødte, og sånn er de fremdeles. Jeg trenger ingen hormonmålinger for å konstatere det.

[Madelenemie]

Som jeg også skrev, så er alle barnehager forskjellige. Og det er ikke alle barn som føler stress på samme måte.

Jeg har tre barn, og har prøvd forskjellige løsninger.

Være hjemme, dagmamma, farmos som passer og nå barnehage.

Minstejenta er to og et halvt år nå. I august har hun vært i barnehagen i et år. Hun er født prematurt nesten 12 uker. Født i januar, jeg begynte å jobbe i februar det året hun fyllte 1, da vekslet far og farmor på å være hjemme med henne. En flott løsning. Men du verden hvor hun har kost seg og utviklet seg etter at hun begynte i barnehagen.

Mange premature sliter med spisevegring. Så frem til hun begynte i barnehagen, drakk hun nesten bare velling fra flaske. Etter to uker i barnehagen, spiste hun brødskiver og mye annet. Spiser fremdeles bedre der, enn her hjemme.

Språk og motorikk skjøt i været etter at hun begynte der.

Hun går i en stor barnehage, men er heldig på den måten at hun holder til i et annet hus enn storbarnehagen. Der er det en småbarnsavdeling og en storbarnsavdeling. Både jeg og faren bruker god tid sammen med henne om morgenen. Ikke snakk om å haste eller stresse avsted. Og når vi leverer henne, er det alltid en voksen der som tar seg tid til å snakke med oss og henne. Hun får krype opp på fanget til den voksne og sitte der til hun selv vil ned å leke.

Ofte, både ved levering og henting, kan vi bli sittende i opp til en halv time og prate med de andre barna eller de voksne. Ofte har jeg både to og tre andre barn på fanget med en gang jeg kommer inn på avdelinga.

Med tanke på den tiden farmora passet henne, var det mye mer gråting når jeg gikk.

Men siden vesle tullemor er prematur, har hun vært gjennom mye stress allerede fra fødselen av. Og med de omgivelsene hun har i barnehagen, er det ikke sikkert hun opplever stress på samme måte som andre.

Hei!

Jeg skjønner at det med barnehage kan være positivt for en del barn, men de ferreste barn i barnehagen her jeg bor har tid/tar seg tid til å sitte om morgenen. De må jo forte seg til jobb osv...

Så jeg tror de fleste barn har det nokså stressende, og det er det stresset som jeg mener ikke er bra, eller som viser seg er ikke bra

Jeg driver og pakker nå, reiser til fjells snart og har det nokså travelt.

Fint det du skrev og jeg forstår altså at det er noen nyanser.

Takk for god natt hilsen

[Madelenemie]

For det første: det er vel du som legger til adjektiver som urovekkende her - studiet konkluderer med at nivåene er høyere, men ikke at de nødvendigvis er skadelige.

For det andre: Ulvund hevder at for det "jevne flertall" av barna er det akkurat det samme om de er i barnehage eller hjemme - med andre ord mener han at barnehage kan være bra, og at det kan være bra å være hjemme. Det viktigste er at barna trives.

For det tredje: Rosenqvist snakker om 1-åringer som blir dratt ut av senga og kjørt til barnehagen med teppe rundt seg. Det finnes sikkert barn som har det sånn, og det høres selvsagt slett ikke optimalt ut. I de tilfellene kan jeg absolutt forestille meg at barna _kan_ oppleve en tilstand av kronisk stress, og at kortisolnivåene kan bli problematiske.

Men dette gjelder virkelig ikke flertallet av barnehagebarn. Jeg har hatt barnehagebarn selv i mange år og jobber som lærer, og kjenner ingen som har hatt det på den måten. For ordens skyld har ingen av mine barn begynt i barnehagen før de har vært mellom 2 og 3 år gamle, så jeg driver ikke med noe forsvar av meg selv her.

Noen barn er sårbare på måter som gjør at de ikke har nytte av å gå i barnehagen. Noen barn trenger mer tid hjemme med foreldre og bør ikke begynne i barnehagen før de er mye eldre enn 1 år. Men jeg snakker altså om den jevne familie og det jevne barn, som tilpasser dagene sine så godt det går. Dessuten nevner jeg altså barn som kommer fra såpass (såkalt) ressurssvake familier at barnehagen kan være en viktig ressurs for dem.

Når alt dette er sagt, er det selvsagt viktig å snakke om kvaliteten på barnehagene. Den varierer sterkt, og det er for eksempel et problem at det er mangel på kvalifisert personale og stor gjennomtrekk av ansatte enkelte steder.

Hei!

Jeg har ikke tid nå til å svare på alt, men det var ikke mitt ord det der urovekkende, eller skadelig, det stod i artikkelen som jeg bare må finne og sende som link.

Det kommer, men må bli ferdig med alt dette først.

Men det var ikke rare ord egentlig for man sammenlignet verdiene til veteransoldater fra Vietnam så man hadde altså et nokså bestemt sammeligningsgrunnlag, samt viste mye om denne gruppenes psykiske helse.

[Madelenemie]

Det jeg mente, var at hvis det kommer entydige resultater fra seriøs forskning om at norske barn i norske barnehager går rundt med hormonverdier som er farlige, så kommer ingen politikere til å kunne hindre at folk får vite det. Vi lever ikke i noe diktatur.

http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/208506

Undersøkelser fra amerikanske eller britiske barneinstitusjoner har liten verdi i denne debatten. Spesielt de amerikanske har ingen ting med norske barnehager (eller utvalget barn som går der) å gjøre.

Det er helt greit å diskutere hva ettåringer trenger, spesielt når det spinkes og spares for å få barnehagedekningen så høy som mulig så billig som mulig. Det er helt sikkert ikke bra for barnehagebarna, spesielt ikke de aller minste.

Men jeg synes det blir useriøst å antyde at tidspunkt for barnehagestart har noe med hvem som blir terrorister eller forbrytere å gjøre. Den er altfor enkel, og det legger stein til byrden for de som av forskjellige grunner er nødt til å ha ettåringer i barnehagen på fulltid.

Når det synses om andre negative ting som skjer med barn, er gjerne konklusjonen at det er morens skyld. Så de får bestemme seg - kanskje man både vinner og taper litt på at alle mødre ikke er rundt alle barn 24 / 7. (Altså - det var litt på fleip, men ikke bare.)

Jeg synes det er helt fint at familier finner løsninger i småbarnsperioden som passer for både de voksne og de minste i akkurat den familien. Men løsningen er ikke alltid at mor er hjemme i årevis. Hadde jeg gjort det, hadde ingen villet ansette meg etterpå i den bransjen jeg vil være. Men jeg var ferdig utdannet, tjente like mye som barnas far og hadde kjøpt meg en køplass i en organisasjon som bygde private barnehager. På den måten fant vi _vår_ løsning.

Mine to barn hadde dessuten helt forskjellige behov for ro og kontakt med meg. Det var tydelig fra de var nyfødte, og sånn er de fremdeles. Jeg trenger ingen hormonmålinger for å konstatere det.

Hei!

Når jeg er ferdig å pakke hvis jeg får et par timer fri skal jeg sende deg og Mrs Wallace link og tall, det er ikke tatt ut av luften (om dere skjønner) det er diise fakta Dr Rosenqvist og mange uttaler seg ut i fra.

Det er ikke noen hemmelige tall, men man vil ikke som Dr Rosenqvist sier ta inn over seg fakta fordi det sårer foreldrene.

Nå må jeg forte meg, men jeg skal finne linker.

[bustebeisa]

Hei!

Jeg skjønner at det med barnehage kan være positivt for en del barn, men de ferreste barn i barnehagen her jeg bor har tid/tar seg tid til å sitte om morgenen. De må jo forte seg til jobb osv...

Så jeg tror de fleste barn har det nokså stressende, og det er det stresset som jeg mener ikke er bra, eller som viser seg er ikke bra

Jeg driver og pakker nå, reiser til fjells snart og har det nokså travelt.

Fint det du skrev og jeg forstår altså at det er noen nyanser.

Takk for god natt hilsen

Selv takk for svar. :-)

Nå har vi vært veldig heldig med barnehagen. Mange snakker dårlig om kommunale barnehager, men hos oss har det fungert veldig bra. Stabil besetning gjennom hele året og jeg føler at alle barna blir sett.

Og det at vi tar oss god tid på morraen, lar seg gjøre fordi jeg og faren bytter på å levere henne i barnehagen. Jeg jobber turnus og ofte sover både hun og jeg ganske så lenge. :-)

Men jeg ser også hva du har skrevet. Og jeg har lest og hørt om andre undersøkelser. Den jeg hørte om sist, var en de snakket om på radioen. Der mente de at det var 2 åringene som hadde det tøffest i barnehagen. Dette fordi de skjønte mer av hva som forgikk rundt dem.

Så for lille snuppemor og oss, fungerer barnehagen bra. Hun gleder seg ofte til å gå i barnehagen og snakker stadig om bestevennene hun har der. :-) Men det betyr ikke at jeg ser ned på deg eller andre som har valgt å være hjemme med barna. Det er kjempeflott at det er familier som får det til.

Og det er også kjempeflott med par som tar for eksempel valg om å ikke få barn, fordi de kjenner seg selv så godt og vet at de vil satse på andre ting som karriere eller opplevelser.

[Gjest Elextra]

Hei!

Når jeg er ferdig å pakke hvis jeg får et par timer fri skal jeg sende deg og Mrs Wallace link og tall, det er ikke tatt ut av luften (om dere skjønner) det er diise fakta Dr Rosenqvist og mange uttaler seg ut i fra.

Det er ikke noen hemmelige tall, men man vil ikke som Dr Rosenqvist sier ta inn over seg fakta fordi det sårer foreldrene.

Nå må jeg forte meg, men jeg skal finne linker.

En ting er tallene, men du kan jo godt også forholde deg til Labans gode poenger.

[laban]

Hei!

Når jeg er ferdig å pakke hvis jeg får et par timer fri skal jeg sende deg og Mrs Wallace link og tall, det er ikke tatt ut av luften (om dere skjønner) det er diise fakta Dr Rosenqvist og mange uttaler seg ut i fra.

Det er ikke noen hemmelige tall, men man vil ikke som Dr Rosenqvist sier ta inn over seg fakta fordi det sårer foreldrene.

Nå må jeg forte meg, men jeg skal finne linker.

Jeg vet at det finnes undersøkelser som har målt kortisol på barnehagebarn. De er fra Tyskland, og USA, muligens også fra England. Ingen av disse landene har noe barnehagetilbud som kan sammenliknes med det norske. Da tenker jeg ikke bare på forholdene i barnehagen, men hvilke barn som går der og hva slags bakgrunn de har.

Hvis det kommer resultater fra seriøse norske studier som viser at de minste norske barnehagebarna står i faresonen for å få mangelfullt utviklede hjerner, kommer dette til å bli offentliggjort uansett hva mødrene måtte føle. De færreste mødre ønsker å utsette barna sine for noe som beviselig er skadelig. Det er noe annet med synsing og korrelasjoner basert på små utvalg som ikke er representative.

Men det er absolutt fornuftig å ha debatt rundt barnehagene, slik at kvaliteten ikke forringes fordi ingen bryr seg. Det er ikke nok å skryte av en høy dekningsprosent, det må være innhold i tilbudet også.

[Madelenemie]

Jeg vet at det finnes undersøkelser som har målt kortisol på barnehagebarn. De er fra Tyskland, og USA, muligens også fra England. Ingen av disse landene har noe barnehagetilbud som kan sammenliknes med det norske. Da tenker jeg ikke bare på forholdene i barnehagen, men hvilke barn som går der og hva slags bakgrunn de har.

Hvis det kommer resultater fra seriøse norske studier som viser at de minste norske barnehagebarna står i faresonen for å få mangelfullt utviklede hjerner, kommer dette til å bli offentliggjort uansett hva mødrene måtte føle. De færreste mødre ønsker å utsette barna sine for noe som beviselig er skadelig. Det er noe annet med synsing og korrelasjoner basert på små utvalg som ikke er representative.

Men det er absolutt fornuftig å ha debatt rundt barnehagene, slik at kvaliteten ikke forringes fordi ingen bryr seg. Det er ikke nok å skryte av en høy dekningsprosent, det må være innhold i tilbudet også.

Hei!

Jeg var tilbake fra fjellet i går, og skal prøve finne den artikkelen basert på norske forhold, men må først vaske klær.

Jeg har ikke glemt det, bare så mye å gjøre nå.

[Madelenemie]

En ting er tallene, men du kan jo godt også forholde deg til Labans gode poenger.

Hei!

Ja jeg skal ta til meg poengene i Labans innlegg.

[Madelenemie]

Selv takk for svar. :-)

Nå har vi vært veldig heldig med barnehagen. Mange snakker dårlig om kommunale barnehager, men hos oss har det fungert veldig bra. Stabil besetning gjennom hele året og jeg føler at alle barna blir sett.

Og det at vi tar oss god tid på morraen, lar seg gjøre fordi jeg og faren bytter på å levere henne i barnehagen. Jeg jobber turnus og ofte sover både hun og jeg ganske så lenge. :-)

Men jeg ser også hva du har skrevet. Og jeg har lest og hørt om andre undersøkelser. Den jeg hørte om sist, var en de snakket om på radioen. Der mente de at det var 2 åringene som hadde det tøffest i barnehagen. Dette fordi de skjønte mer av hva som forgikk rundt dem.

Så for lille snuppemor og oss, fungerer barnehagen bra. Hun gleder seg ofte til å gå i barnehagen og snakker stadig om bestevennene hun har der. :-) Men det betyr ikke at jeg ser ned på deg eller andre som har valgt å være hjemme med barna. Det er kjempeflott at det er familier som får det til.

Og det er også kjempeflott med par som tar for eksempel valg om å ikke få barn, fordi de kjenner seg selv så godt og vet at de vil satse på andre ting som karriere eller opplevelser.

Hei!

Ja det er forskjell på barnehager det har jeg selv sett/erfart og hørt.

En gang gikk jeg med et mellomrom på ca 15 minutter forbi en barnehage, ved porten stod et lite barn, jeg tror på ikke mer enn et år, og skrek så høyt at det skar ikke bare i ørene, men i hjertet.

Jeg gikk nesten bort til barnet i fortvilelse sa jeg skulle ordne denne saken og ringte så til min datters barnehage og fortalte om barnet som hang på porten og skrek og ikke en voksen å se.

De så alvorlig på saken og ringte den respektive barnehagen og det kom da en voksen og hentet barnet. Jeg var lei meg for jeg følte syns på den lille, og i min datters barnehage sa de at slikt bare ikke skal skje. Jeg så også øynene til den lille, fulle av blanke tårer, og fingrene var røde fordi de grep hardt om nettingen og snørr rant og det var ganske så trist.