følelsesnarkomani

[Gjest virr varr]

Det er ikke sikkert noen skjønner hva jeg mener nå men...

Jeg tror jeg er en følelsesnarkoman. Jeg må kjenne på bestemte følelser hele tiden. Jeg elsker å bære bulemiker, da føler jeg det som en identitet og jeg elsker alle følelsene som kommer da, men så blir jeg lei, så begynner jeg å sulte meg når bulimien ikke tilfredstiller meg nok og da sulter jeg meg i stede, da blir jeg oppslukt i den modusen. Og så kan jeg prøve å ta en pause fra alt sammen.... men det gjør meg for sårbar. Jeg tar fram alkoholen og gir faen i alt... og det er en så deilig følelse. Til jeg blir lei og ender opp med bulimien igjen...... eg må ha slike sterke følelser hele tiden. Jeg takler ikke å være bare meg. Mine følelser uten alt dette duger ikke.

[miakami]

Jeg skjønner godt hva du mener med at du elsker å være bulimiker fordi da blir det en identitet. Men når man har vært frisk en stund, så trenger man ikke lenger denne identiteten og den blir helt uinteressant. Da man får en identitet i seg selv, uten å ha en sykdom.

Jeg er nå der at jeg overhodet ikke vil at noen som helst sykdom skal være en del av min identitet. Verken bulimi eller bipolar.