rose23 Skrevet 4. juli 2012 Skrevet 4. juli 2012 Da venninnen min sto på "kanten av stupet" i fjor sommer greide jeg å overbevise henne at livet var verdt å leve. Hun begynte da å studere, sluttet å ruse seg, gikk ut av det destruktive forholdet hun var i og fant seg en snill og "ordentlig" mann. I går tok hun livet av seg. Jeg blir så jævlig provosert av holdninger i psykiatrien at dem som truer med å ta livet sitt ikke tør det, og at fagfolk råder pårørende til å "ikke engasjere seg" og overlate bekymringer til det offentlige. For et iskaldt samfunn vi lever i. Venninnen min sin store sorger som hun ikke greide å bære på lenger var at sønnen hennes tok livet av seg, noe som førte til at hun ble pillemisbruker, som igjen førte til at barnevernet hentet de andre barna, og nektet moren å treffe dem. Tenker på de barna som nå har fått beskjed om at "mamma er død"... Slekt skal følge slekters gang... Hva har skjedd med verden? 0 Siter
Gjest germinate Skrevet 4. juli 2012 Skrevet 4. juli 2012 Huff dette var fælt å lese og jeg har også tenkt det samme som deg noen ganger.. Føler med deg. Klem. 0 Siter
mussa Skrevet 4. juli 2012 Skrevet 4. juli 2012 Uff for en trist historie... Blir også provosert og sint på dine/deres vegne over holdningene du forteller om, har aldri opplevd slike holdninger selv heldigvis... Jeg har blitt tatt på dypeste alvor når jeg har hatt perioder hvor jeg tenker på selvmord... Men det er vel forskjellig ettersom hvor/hvem man får hjelp av. Det burde jo ikke være det! Selvmord(tanker) MÅ man på alvor, statistisk sett er det jo utrolig mange som faktisk gjennomfører! Og at det tilsynelatende går bra forhold til hva samfunnet verdsetter, er jo ingen garanti, noe denne historien et eksempel på... Varme tanker til deg og familie/berørte... 0 Siter
Gjest germinate Skrevet 4. juli 2012 Skrevet 4. juli 2012 Huff dette var fælt å lese og jeg har også tenkt det samme som deg noen ganger.. Føler med deg. Klem. 0 Siter
Nøtteskall Skrevet 4. juli 2012 Skrevet 4. juli 2012 Huff dette var fælt å lese og jeg har også tenkt det samme som deg noen ganger.. Føler med deg. Klem. Trist lesing Jeg ble heller ikke trodd når jeg fortalte om at jeg hadde lyst til å ta livet mitt. Psykologen min på den tiden sa at på det psykiatrisk sykehuset han jobbet på så var det veldig få som ble lagt inn. Han sa at noen til og med bodde i telt utafor sykehuset i håp på få hjelp. Men det fikk de ikke, fordi de ikke var syke nok! jeg er så sinna på det systemet. At de liksom skal vente til de er på kanten av stupet. Og det fører jo til at endel faller utfor. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.