Jeg har vært heldig i psykiatrien

[florista]

Jeg har vært heldig. Veldig heldig. Jeg innser det mer og mer, når jeg leser om mennesker som ikke blir tatt seriøst i psykiatrien, eller som føler at de ikke får hjelp.

Jeg har alltid fått hjelp i mine kriser. Jeg er tatt imot seriøst og jeg tror de har hjulpet meg så godt de bare kan. Egentlig er jeg fryktelig stille av meg, så jeg undrer meg på hvordan de egentlig har funnet ut at jeg trenger hjelp. Men ordene på papir er enklere, det har vært mitt våpen mot å åpne munnen.

Klart jeg kunne ønske at noen kunne si meg noen magiske ord, også var alt bra. Men slik er det dessverre ikke. Behandlere har gjort sitt beste, og når jeg enda ikke er i mål, tror jeg det er fordi jeg er for stille og ikke klarer å si alt som foregår inni meg. Utifra det de har visst, tror jeg de har gjort sitt beste. Og jeg kan ikke forlange mer.

Jeg (og behandlere) har famlet i blinde i mange år. Innleggelser på psykiatrisk, innleggelser på somatikken. Aldri turde jeg å si hva som virkelig plaget meg. Jeg trodde jeg ga de nok hint til å forstå, men jeg innser nå at det har jeg ikke klart. De forstod ikke at det vonde var det som gjorde at jeg hadde det vondt. At redsel dominerte hverdagene mine.

Jeg har ikke hatt mange forskjellige behandlere i løpet av de 12 årene jeg har vært i psykiatrien. Jeg har hatt to stabile psykiatere. Jeg trodde aldri at jeg ville fungere med en ny psykiater, men jammen gikk det bra. Denne var jo enda flinkere enn den første! Men vi kom likevel aldri i mål og fortsatt sliter vi for å finne en dør ut til livet.

Å måtte forholde seg til en ny psykolog på DPS døgnavdeling var fryktelig vanskelig. Å bygge opp tillit igjen. Men aldri før har jeg gitt noen tillit så fort. Kanskje fordi hun var dame? Kanskje fordi hun var psykolog og ikke psykiater?

Hun har laget en plan for meg nå. En traumeplan. En ny psykolog å bli kjent med. Men jeg prøver å holde fast i at kanskje går det like greit denne gangen. Kanskje er det ikke så dumt av og til å gi andre hjelpere en sjanse.

Denne planen gjør at håpet mitt er satt på gløtt. Jeg kan av og til kikke ut på verden, om så bare for noen minutter. Men håpet er jo der av og til i små glimt. Kanskje er det denne gangen jeg skal tørre å åpne døren?

Mvh

[Gjest Chalky]

Høres ut som du har gode hjelpere. Det har jeg også hatt i over10 år nå. Det snakkes mye galt om psykiatrien. Jeg har ingenting negativt å komme med, jeg blir også tatt på alvor hele tiden.

[marlenexxx27]

Så bra for deg! :-)