Mentalisering

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mentalisering er et begrep som har fått økende oppmerksomhet i psykiatrien.

Mentalisering kan noe forenklet sies å være evnen til å se seg selv utenfra og andre personer innenfra.

Studier viser at mentaliseringsevne sier mye både om hvoran en person har det med seg selv, hvordan andre ser på en, hvordan det går en i livet, og mye om psykens modenhet.

Alle vi ha stor nytte av hyppig å spørre seg selv: "Hvordan ser jeg og min adferd ut med de andres øyne?" Er det slik jeg ønsker å fremstå? Kan jeg forstå evt konflikter med andre ut fra dette?

Likeledes bør en prøve å tenke seg hvordan personer som en på en eller annen måte har en relasjon til, ser på verden gjennom sine øyne, sett fra sitt ståsted.

Denne mentaliseringsevnen kan trenes opp om en er motivert for det. Anbefales :-)

[Gjest Mrs.Q]

Fra mange andre sitt ståsted er psykiske lidelser tabu fremdeles, det er noe skummelt. En bør vel respektere det, men en kan ikke finne seg i alt mulig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Fra mange andre sitt ståsted er psykiske lidelser tabu fremdeles, det er noe skummelt. En bør vel respektere det, men en kan ikke finne seg i alt mulig.

Å se noe fra en annens ståsted, betyr lang fra at en må være enig med vedkommende eller akseptere den andres holdninger, tanker eller adferd.

Jeg synes det er interessant å prøve å se verden fra AAB, Arfan Batti eller Yassir Arafats ståsted.

[Gjest Mrs.Q]

Å se noe fra en annens ståsted, betyr lang fra at en må være enig med vedkommende eller akseptere den andres holdninger, tanker eller adferd.

Jeg synes det er interessant å prøve å se verden fra AAB, Arfan Batti eller Yassir Arafats ståsted.

Det er jo sant.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Når kan en håpe på/forsøke å lære barn dette? Ved hvilken alder? Uten at det går ut over en allerede dårlig selvfølelse?

Jenta vår kan være veldig intens og masete overfor andre som hun liker godt. De kan like det en stund men så blir det for mye. Jeg prøver å si at hun må roe seg ned og føle seg litt mer fram men hun forstår det ikke og tar alt som negativ kritikk...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når kan en håpe på/forsøke å lære barn dette? Ved hvilken alder? Uten at det går ut over en allerede dårlig selvfølelse?

Jenta vår kan være veldig intens og masete overfor andre som hun liker godt. De kan like det en stund men så blir det for mye. Jeg prøver å si at hun må roe seg ned og føle seg litt mer fram men hun forstår det ikke og tar alt som negativ kritikk...

Litt avhengig av intellektuell utvikling tror jeg dette er mulig å starte med ved 3-5 års alder. Jeg kjenner en liten kar som fint tok dette da han var 3.

"Hva tror du Per/Kari synes om/tenker/føler når han/hun/du gjør sånn eller sier sånn til han/henne?" Dette kan gjøres til en interessant lek.

Jeg tror spørsmålsformen er langt overlegen undervisningsformen (å fortelle barnet hvordan det er).

[Gjest mamma til jente med adhd]

Litt avhengig av intellektuell utvikling tror jeg dette er mulig å starte med ved 3-5 års alder. Jeg kjenner en liten kar som fint tok dette da han var 3.

"Hva tror du Per/Kari synes om/tenker/føler når han/hun/du gjør sånn eller sier sånn til han/henne?" Dette kan gjøres til en interessant lek.

Jeg tror spørsmålsformen er langt overlegen undervisningsformen (å fortelle barnet hvordan det er).

Ja dette har vi gjort siden hun var liten (hun er 10 nå). Men det er ikke akkurat slik situasjonen er. Hun mener jo selv at hun bare er "snill". Og det er hun jo også bare at hun blir FOR snill når det er noen hun liker. Intens, ivrig og det blir masete - men uten at det er intensjonen hennes. Hun definerer seg som bestevenn med den andre fort og har sine egne forestillinger om hvordan dette vennskapet skal være. Uten å føle seg fram. Det blir for voldsomt slik at den andre til slutt trekker seg tilbake og datteren min forstår ingenting.

Ved bruk av den metoden du nevner så føler hun bare at hun ikke får til noenting, at alt hun gjør er feil, det er jo hennes personlighet å være slik. Hun sier at hun bare klarer å være enten "smiskete" eller "frekk" mot venner. Jeg er i tvil om hun har adhd (vi har en foreløbig diagnose under tvil) men på akkurat dette punktet er det jo sikkert adhd oppførsel.

Det er nok en del dårlige erfaringer på skolen hvor hun har blitt noe utestengt av noen jenter - iflg læreren begynte dette med misunnelse - datteren vår har blitt veldig lei seg pga utestengelsen og det har vært en veldig knekk for selvfølelsen. Før dette begynte gikk alt så bra...

Men hun er ellers velorganisert, flink på skolen, sans for detaljer, ryddig, absolutt ikke urolig i timene, følger greit med og har ikke konsentrasjons eller oppmerksomhetsproblemer. Er med i store teaterforestillinger der hun er en av de "beste". (Her ligger nok grunnlaget for misunnelsen... Hun har jo tydelig en "dramatisk" personlighet så dette er hennes arena.)

Men hun er veldig redd for å prøve nye ting (men etter mye oppbakking så tør hun til slutt). Vi jobber mye med "Røde og grønne tanker" hjemme. Å stå på en scene og gjøre noe hun har øvd mye på går derimot fint.

[frosken]

Ja dette har vi gjort siden hun var liten (hun er 10 nå). Men det er ikke akkurat slik situasjonen er. Hun mener jo selv at hun bare er "snill". Og det er hun jo også bare at hun blir FOR snill når det er noen hun liker. Intens, ivrig og det blir masete - men uten at det er intensjonen hennes. Hun definerer seg som bestevenn med den andre fort og har sine egne forestillinger om hvordan dette vennskapet skal være. Uten å føle seg fram. Det blir for voldsomt slik at den andre til slutt trekker seg tilbake og datteren min forstår ingenting.

Ved bruk av den metoden du nevner så føler hun bare at hun ikke får til noenting, at alt hun gjør er feil, det er jo hennes personlighet å være slik. Hun sier at hun bare klarer å være enten "smiskete" eller "frekk" mot venner. Jeg er i tvil om hun har adhd (vi har en foreløbig diagnose under tvil) men på akkurat dette punktet er det jo sikkert adhd oppførsel.

Det er nok en del dårlige erfaringer på skolen hvor hun har blitt noe utestengt av noen jenter - iflg læreren begynte dette med misunnelse - datteren vår har blitt veldig lei seg pga utestengelsen og det har vært en veldig knekk for selvfølelsen. Før dette begynte gikk alt så bra...

Men hun er ellers velorganisert, flink på skolen, sans for detaljer, ryddig, absolutt ikke urolig i timene, følger greit med og har ikke konsentrasjons eller oppmerksomhetsproblemer. Er med i store teaterforestillinger der hun er en av de "beste". (Her ligger nok grunnlaget for misunnelsen... Hun har jo tydelig en "dramatisk" personlighet så dette er hennes arena.)

Men hun er veldig redd for å prøve nye ting (men etter mye oppbakking så tør hun til slutt). Vi jobber mye med "Røde og grønne tanker" hjemme. Å stå på en scene og gjøre noe hun har øvd mye på går derimot fint.

''Ved bruk av den metoden du nevner så føler hun bare at hun ikke får til noenting, at alt hun gjør er feil, det er jo hennes personlighet å være slik. Hun sier at hun bare klarer å være enten "smiskete" eller "frekk" mot venner. ''

Alt hun gjør er jo ikke feil, men hun gjør tydeligvis for mye av det. Tror du ikke det går an å jobbe med hennes innsikt i hva som skjer både i henne selv og den andre når hun blir for intens? Selv om det kan være sårt å innse at "man fort blir for mye for andre", så er det bedre å få justert seg mens man er i hennes alder enn å vente til hun er eldre og evt. faller enda mer utenfor sosialt.

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Ved bruk av den metoden du nevner så føler hun bare at hun ikke får til noenting, at alt hun gjør er feil, det er jo hennes personlighet å være slik. Hun sier at hun bare klarer å være enten "smiskete" eller "frekk" mot venner. ''

Alt hun gjør er jo ikke feil, men hun gjør tydeligvis for mye av det. Tror du ikke det går an å jobbe med hennes innsikt i hva som skjer både i henne selv og den andre når hun blir for intens? Selv om det kan være sårt å innse at "man fort blir for mye for andre", så er det bedre å få justert seg mens man er i hennes alder enn å vente til hun er eldre og evt. faller enda mer utenfor sosialt.

Jo er jo enig i det - det er bare så vanskelig å finne rette måten å forklare dette for henne på. Uansett hvordan jeg prøver så tar hun det så personlig - som et nytt nederlag og en bekreftelse på at hun har rett i at hun er en "teit" "rar" person.

Vi har hatt hjelp tidligere men den ble avsluttet fordi det gikk så bra. Skolen hjelper lite til - jeg angrer på at jeg nevnte noe om mulig adhd for nå føler jeg bare at de bruker det som "unnskyldning" for ikke å gjøre noe. (Da er det vel hennes egen feil alt da).

Hjelpen vi fikk går alltid bare på å fokusere på det positive, positive, positive. Og det er jo vel og bra det - men det negative har jo ikke forsvunnet. Hun har dårlig selvfølelse og den virker bare som å bli dårligere og dårligere etter hvert som hun blir eldre... Det er vel på en måte selvinnsikten som slår til - hun forstår mer og mer at hun er anderledes/ikke mestrer det sosiale som de andre får til?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jo er jo enig i det - det er bare så vanskelig å finne rette måten å forklare dette for henne på. Uansett hvordan jeg prøver så tar hun det så personlig - som et nytt nederlag og en bekreftelse på at hun har rett i at hun er en "teit" "rar" person.

Vi har hatt hjelp tidligere men den ble avsluttet fordi det gikk så bra. Skolen hjelper lite til - jeg angrer på at jeg nevnte noe om mulig adhd for nå føler jeg bare at de bruker det som "unnskyldning" for ikke å gjøre noe. (Da er det vel hennes egen feil alt da).

Hjelpen vi fikk går alltid bare på å fokusere på det positive, positive, positive. Og det er jo vel og bra det - men det negative har jo ikke forsvunnet. Hun har dårlig selvfølelse og den virker bare som å bli dårligere og dårligere etter hvert som hun blir eldre... Det er vel på en måte selvinnsikten som slår til - hun forstår mer og mer at hun er anderledes/ikke mestrer det sosiale som de andre får til?

En litt enkel frase, men dog: "En trenger ikke være dårlig for å bli bedre."

Viktig å lære barn at en kan arbeide med seg selv for å bli bedre selv om en er ok i dag.

[Gjest mamma til jente med adhd]

En litt enkel frase, men dog: "En trenger ikke være dårlig for å bli bedre."

Viktig å lære barn at en kan arbeide med seg selv for å bli bedre selv om en er ok i dag.

Nå forstod jeg ikke helt hva du mente - jeg har aldri vært enig i at man burde avslutte hjelp/behandling hvis det er det du mener. Jeg mener hun/vi trenger mer hjelp da jeg tydeligvis ikke klarer å finne de rette "magiske" ordene som kan hjelpe henne. Har lest masse "oppskrifter" men hun følger dem liksom ikke ;-)

Men behandlerene syns hun klarte seg så bra og at alt gikk så fint siden hun fikk store roller på teateret (?) osv. Jeg har jo selv alltid ment at det er noe med måten hun forholder seg til andre på - og frustrasjonsterskelen - som vi trenger hjelp til.

[Gjest mamma til jente med adhd]

En litt enkel frase, men dog: "En trenger ikke være dårlig for å bli bedre."

Viktig å lære barn at en kan arbeide med seg selv for å bli bedre selv om en er ok i dag.

Når det er sagt så hender det ofte at det som ikke virket som om det "gikk inn" om kvelden har gått inn allikevel dagen etter og hun stolt kommer hjem fra skolen og forteller at hun husket på ditt og datt av det jeg sa...

Men det er så fælt å se datteren sin så lei seg og frustrert og høre på alle disse ordene som er så negative og alt hun ikke får til... Jeg blir så fortvilet og må ikke vise det men prøve og prøve med de grønne tankene.

[frosken]

Jo er jo enig i det - det er bare så vanskelig å finne rette måten å forklare dette for henne på. Uansett hvordan jeg prøver så tar hun det så personlig - som et nytt nederlag og en bekreftelse på at hun har rett i at hun er en "teit" "rar" person.

Vi har hatt hjelp tidligere men den ble avsluttet fordi det gikk så bra. Skolen hjelper lite til - jeg angrer på at jeg nevnte noe om mulig adhd for nå føler jeg bare at de bruker det som "unnskyldning" for ikke å gjøre noe. (Da er det vel hennes egen feil alt da).

Hjelpen vi fikk går alltid bare på å fokusere på det positive, positive, positive. Og det er jo vel og bra det - men det negative har jo ikke forsvunnet. Hun har dårlig selvfølelse og den virker bare som å bli dårligere og dårligere etter hvert som hun blir eldre... Det er vel på en måte selvinnsikten som slår til - hun forstår mer og mer at hun er anderledes/ikke mestrer det sosiale som de andre får til?

''Hjelpen vi fikk går alltid bare på å fokusere på det positive, positive, positive. Og det er jo vel og bra det - men det negative har jo ikke forsvunnet. Hun har dårlig selvfølelse og den virker bare som å bli dårligere og dårligere etter hvert som hun blir eldre... Det er vel på en måte selvinnsikten som slår til - hun forstår mer og mer at hun er anderledes/ikke mestrer det sosiale som de andre får til?''

Jeg synes det er så utrolig synd at det jevnt over er mye vanskeligere å få god hjelp til utvikling av bedre sosiale ferdigheter enn å få hjelp til økning av lesehastighet :-(

For noen barn fungerer det nok godt å kun få positive tilbakemeldinger, men jeg synes av og til teoriene om kun å benytte positiv forsterkning kan bli litt naive. Etterhvert som barn blir større, så tror jeg en del av dem trives bedre med å få mer realistiske forklaringer og tilbakemeldinger på det som skjer i samspillet med dem selv og andre.

Det å "gå litt i lås" dersom tilbakemeldingene ikke er ubetinget positive, slik du beskriver din datter gjør, vil fort medføre at omgivelsene gir opp å ta opp ting som evt. ikke fungerer så bra. Den emosjonelle responsen ungen gir gjør jo at man føler at man påfører ungen noe svært negativt ved å gi ærlige tilbakemeldinger. Jeg tror kanskje at man ikke skal la seg vippe helt av pinnen over ungens pendeling mellom et stort og lavt selvbilde, men holde fast ved at de fleste av oss verken er perfekte eller ubrukelige - men noe midt i mellom;-)

Det å være en unge som lett krenkes, er svært ubehagelig. De såre følelsene oppleves sterkt av ungen og omgivelsene synes også det er vondt å se hvor negative ting ungen da uttrykker om seg selv. Allikevel har jeg litt som en kjepphest at noe av det viktigste man kan gjøre for unger man er glad i, er å hjelpe dem til å ikke være altfor "krenkbare". Insister på din egen oppfatning av henne som person - hun er verdifull, har mange gode sider, men har også noen sider som ikke fungerer så godt i forhold til andre. Kanskje går det an å gjøre henne delaktig i et prosjekt som handler om å observere seg selv - eller andre - for å finne ut hva som skjer når en sosial relasjon skjærer seg.

Min erfaring er at det i allefall for noen unger gir bedre utgangspunkt for en god selvfølelse at man forsøker å dele en realistisk virkelighetsforståelse av hvordan de har det i forhold til andre. At det går an å komme bort fra en enten-eller tankegang; man er ikke enten fantastisk eller elendig som person. Dessverre tar det ofte lang tid å endre både en persons egen tenkning om seg selv og derav påfølgende handlinger , og det er ikke alltid omgivelsene umiddelbart gir positiv respons på endringer som burde ha forårsaket positiv respons... Andre unger handler ofte ut sine forestillinger og etablert oppfatninger om sine medelever så endringsarbeid kan ta lang tid.

Heldigvis er ikke jenta di så gammel ennå, så dere har tid og mulighet til å få til endringer. Dersom du opplever at ting går i feil retning, så kan dere kanskje i det minste få noe foreldreveiledning dersom dere blir henvist på nytt? Jeg har størst tro på foreldreveiledning - og mindre tro på at fagpersoner jobber direkte med ungene ( i allefall i noen særlig grad), da det er foreldrene (såfremt de har rimelig god sosial kompetanse selv) som har størst mulighet til å være til hjelp for ungene. I tillegg kan det være en stor fordel om også kontaktlærer mottar veiledning knyttet til det konkrete barn.

Håper det vil gå bedre etterhvert :-)

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Hjelpen vi fikk går alltid bare på å fokusere på det positive, positive, positive. Og det er jo vel og bra det - men det negative har jo ikke forsvunnet. Hun har dårlig selvfølelse og den virker bare som å bli dårligere og dårligere etter hvert som hun blir eldre... Det er vel på en måte selvinnsikten som slår til - hun forstår mer og mer at hun er anderledes/ikke mestrer det sosiale som de andre får til?''

Jeg synes det er så utrolig synd at det jevnt over er mye vanskeligere å få god hjelp til utvikling av bedre sosiale ferdigheter enn å få hjelp til økning av lesehastighet :-(

For noen barn fungerer det nok godt å kun få positive tilbakemeldinger, men jeg synes av og til teoriene om kun å benytte positiv forsterkning kan bli litt naive. Etterhvert som barn blir større, så tror jeg en del av dem trives bedre med å få mer realistiske forklaringer og tilbakemeldinger på det som skjer i samspillet med dem selv og andre.

Det å "gå litt i lås" dersom tilbakemeldingene ikke er ubetinget positive, slik du beskriver din datter gjør, vil fort medføre at omgivelsene gir opp å ta opp ting som evt. ikke fungerer så bra. Den emosjonelle responsen ungen gir gjør jo at man føler at man påfører ungen noe svært negativt ved å gi ærlige tilbakemeldinger. Jeg tror kanskje at man ikke skal la seg vippe helt av pinnen over ungens pendeling mellom et stort og lavt selvbilde, men holde fast ved at de fleste av oss verken er perfekte eller ubrukelige - men noe midt i mellom;-)

Det å være en unge som lett krenkes, er svært ubehagelig. De såre følelsene oppleves sterkt av ungen og omgivelsene synes også det er vondt å se hvor negative ting ungen da uttrykker om seg selv. Allikevel har jeg litt som en kjepphest at noe av det viktigste man kan gjøre for unger man er glad i, er å hjelpe dem til å ikke være altfor "krenkbare". Insister på din egen oppfatning av henne som person - hun er verdifull, har mange gode sider, men har også noen sider som ikke fungerer så godt i forhold til andre. Kanskje går det an å gjøre henne delaktig i et prosjekt som handler om å observere seg selv - eller andre - for å finne ut hva som skjer når en sosial relasjon skjærer seg.

Min erfaring er at det i allefall for noen unger gir bedre utgangspunkt for en god selvfølelse at man forsøker å dele en realistisk virkelighetsforståelse av hvordan de har det i forhold til andre. At det går an å komme bort fra en enten-eller tankegang; man er ikke enten fantastisk eller elendig som person. Dessverre tar det ofte lang tid å endre både en persons egen tenkning om seg selv og derav påfølgende handlinger , og det er ikke alltid omgivelsene umiddelbart gir positiv respons på endringer som burde ha forårsaket positiv respons... Andre unger handler ofte ut sine forestillinger og etablert oppfatninger om sine medelever så endringsarbeid kan ta lang tid.

Heldigvis er ikke jenta di så gammel ennå, så dere har tid og mulighet til å få til endringer. Dersom du opplever at ting går i feil retning, så kan dere kanskje i det minste få noe foreldreveiledning dersom dere blir henvist på nytt? Jeg har størst tro på foreldreveiledning - og mindre tro på at fagpersoner jobber direkte med ungene ( i allefall i noen særlig grad), da det er foreldrene (såfremt de har rimelig god sosial kompetanse selv) som har størst mulighet til å være til hjelp for ungene. I tillegg kan det være en stor fordel om også kontaktlærer mottar veiledning knyttet til det konkrete barn.

Håper det vil gå bedre etterhvert :-)

Takk for flott innlegg. Vi har ellers hatt mye foreldreveiledning. Gått på kurs etc.

Følte ikke at det hjalp ungen i særlig grad - jeg kunne allerede det meste av det som ble gått igjennom på kurset fra før.

Har som sagt lært en del "oppskrifter" men når jeg prøver å følge dem så går det ikke for hun svarer ikke det som står i oppskriften... Jeg føler at jeg står fast i kommunikasjonen med henne i slike situasjoner og vet ikke hva jeg skal si annet enn å gjenta det jeg allerede har sagt. Det er da jeg skulle hatt en hjelper (på øret...)

Og gjør ellers mye av det andre du sier - veldig mye sant - det er en trøst i å høre at jeg er noenlunde på riktig vei. Men føler ikke jeg får det til "nok".

[Bella Dotte]

Jo er jo enig i det - det er bare så vanskelig å finne rette måten å forklare dette for henne på. Uansett hvordan jeg prøver så tar hun det så personlig - som et nytt nederlag og en bekreftelse på at hun har rett i at hun er en "teit" "rar" person.

Vi har hatt hjelp tidligere men den ble avsluttet fordi det gikk så bra. Skolen hjelper lite til - jeg angrer på at jeg nevnte noe om mulig adhd for nå føler jeg bare at de bruker det som "unnskyldning" for ikke å gjøre noe. (Da er det vel hennes egen feil alt da).

Hjelpen vi fikk går alltid bare på å fokusere på det positive, positive, positive. Og det er jo vel og bra det - men det negative har jo ikke forsvunnet. Hun har dårlig selvfølelse og den virker bare som å bli dårligere og dårligere etter hvert som hun blir eldre... Det er vel på en måte selvinnsikten som slår til - hun forstår mer og mer at hun er anderledes/ikke mestrer det sosiale som de andre får til?

Din datter høres etter beskrivelsen mer ut til å ha Asperger enn ADHD, synes jeg.

''Vi har hatt hjelp tidligere men den ble avsluttet fordi det gikk så bra.''

Dette er dessverre så altfor typisk! Det er kanskje nettopp den ekstra hjelpen som har gjort at det har gått bra. Det blir som å ta fra et menneske rullestolen, for han kommer seg jo fram med den, han har vist at han klarer seg selv!

Jeg har kanskje et forslag til hvordan du kan legge problemstillingen fram for din datter? Det er morsomt å løpe, men å sprengløpe tjue tusen mil i ett strekk er det ingen som orker! Det slutter å være morsomt når man begynner å bli sliten. Iskrem er godt, men en posjon på femti kilo til dessert klarer hun nok ikke å spise. Passe er best! Sånn er det med vennskap også. Gi vennene hennes tid til å savne henne, de får ikke sjansen til det hvis hun alltid skal være sammen med dem. Pass på at hun har flere å "fordele" seg på, så hun ikke blir for knyttet til én person. Jeg sier dette av egen dyrekjøpte erfaring!

[Gjest mamma til jente med adhd]

Din datter høres etter beskrivelsen mer ut til å ha Asperger enn ADHD, synes jeg.

''Vi har hatt hjelp tidligere men den ble avsluttet fordi det gikk så bra.''

Dette er dessverre så altfor typisk! Det er kanskje nettopp den ekstra hjelpen som har gjort at det har gått bra. Det blir som å ta fra et menneske rullestolen, for han kommer seg jo fram med den, han har vist at han klarer seg selv!

Jeg har kanskje et forslag til hvordan du kan legge problemstillingen fram for din datter? Det er morsomt å løpe, men å sprengløpe tjue tusen mil i ett strekk er det ingen som orker! Det slutter å være morsomt når man begynner å bli sliten. Iskrem er godt, men en posjon på femti kilo til dessert klarer hun nok ikke å spise. Passe er best! Sånn er det med vennskap også. Gi vennene hennes tid til å savne henne, de får ikke sjansen til det hvis hun alltid skal være sammen med dem. Pass på at hun har flere å "fordele" seg på, så hun ikke blir for knyttet til én person. Jeg sier dette av egen dyrekjøpte erfaring!

Ja vi utredet henne fordi vi mistenkte Asperger.... Men det hadde hun ikke sa de.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Din datter høres etter beskrivelsen mer ut til å ha Asperger enn ADHD, synes jeg.

''Vi har hatt hjelp tidligere men den ble avsluttet fordi det gikk så bra.''

Dette er dessverre så altfor typisk! Det er kanskje nettopp den ekstra hjelpen som har gjort at det har gått bra. Det blir som å ta fra et menneske rullestolen, for han kommer seg jo fram med den, han har vist at han klarer seg selv!

Jeg har kanskje et forslag til hvordan du kan legge problemstillingen fram for din datter? Det er morsomt å løpe, men å sprengløpe tjue tusen mil i ett strekk er det ingen som orker! Det slutter å være morsomt når man begynner å bli sliten. Iskrem er godt, men en posjon på femti kilo til dessert klarer hun nok ikke å spise. Passe er best! Sånn er det med vennskap også. Gi vennene hennes tid til å savne henne, de får ikke sjansen til det hvis hun alltid skal være sammen med dem. Pass på at hun har flere å "fordele" seg på, så hun ikke blir for knyttet til én person. Jeg sier dette av egen dyrekjøpte erfaring!

Ellers takk for mange nyttige tips - det skal jeg prøve!!

[Bella Dotte]

Ja vi utredet henne fordi vi mistenkte Asperger.... Men det hadde hun ikke sa de.

Hm, det samme sa fastlegen, psykologstudenten og den første psykologen min; den andre var bare tvilende. Likevel fikk jeg diagnosen, etter at jeg omsider fikk henvisning til skikkelig utredning. (Påstår ikke at din datter har AS, minner deg bare på at langt fra alle som "burde" ha greie på slikt, har det. Jenter og kvinner kan gå "uoppdaget" fordi de ikke oppfyller "stereotypiene" om hvordan en person med Asperger "skal være". Mange fagfolk tror at det bare er gutter som har AS, at vi ikke forstår humor, ikke ønsker å ha venner osv. Dette er selvfølgelig veldig ofte veldig feil.)

[Bella Dotte]

Ellers takk for mange nyttige tips - det skal jeg prøve!!

Lykke til, ønsker deg og din datter alt godt!

[Gjest mamma til jente med adhd]

Hm, det samme sa fastlegen, psykologstudenten og den første psykologen min; den andre var bare tvilende. Likevel fikk jeg diagnosen, etter at jeg omsider fikk henvisning til skikkelig utredning. (Påstår ikke at din datter har AS, minner deg bare på at langt fra alle som "burde" ha greie på slikt, har det. Jenter og kvinner kan gå "uoppdaget" fordi de ikke oppfyller "stereotypiene" om hvordan en person med Asperger "skal være". Mange fagfolk tror at det bare er gutter som har AS, at vi ikke forstår humor, ikke ønsker å ha venner osv. Dette er selvfølgelig veldig ofte veldig feil.)

Ja - jeg vet dette men kommer jo ikke så mye lengre når de sier at hun ikke har det.

Mistenker ikke Asperger så mye som før faktisk - da det av og til hender ting som gjør at jeg tenker - "DET hadde hun vel ikke gjort/sagt om hun hadde Asperger".

Men vet jo at det er store forskjeller - jeg har lest mye av det du og Madelenemie skriver og det virker som om hun har en sterkere grad en deg - om du forstår?