sliten av lite

[Bella Dotte]

Tusen takk, jeg lærer mye av deg. Og denne fjernheten, hvordan fortone den seg? Utfra det du skriver, går det på å være uoppmerksom, slik som disse foreldrene du beskriver. Kan det vise seg på andre måter, f eks å falle ut av samtaler en liten stund, eller bare generelt føle man blir fjern i noen minutter før man kommer til seg selv? En mann jeg kjenner og mistenker for å ha asperger bikket plutselig hodet bakover i en samtale. Så satt han med lukkede øyne og åpen munn en stund før han ble seg selv igjen og var inne i samtalen igjen.

Jeg vil beskrive aspergersk fjernhet slik: Man "detter ut" pga pragmatiske språkvansker, problemer med å finne de riktige ordene, forsinket prosessering, oppheng, distraksjon/forstyrrelser, svak sentral koherens, svekket mentaliseringsevne, manglende forestillingsevne, og problemer med å differensiere (av en eller annen grunn blir det lagt vekt på problemer med å generalisere når Asperger-problemer omtales, men dette opplever ikke jeg som like sentralt). Kanskje også flere ting som jeg ikke kommer på akkurat nå.

[Madelenemie]

Tusen takk, jeg lærer mye av deg. Og denne fjernheten, hvordan fortone den seg? Utfra det du skriver, går det på å være uoppmerksom, slik som disse foreldrene du beskriver. Kan det vise seg på andre måter, f eks å falle ut av samtaler en liten stund, eller bare generelt føle man blir fjern i noen minutter før man kommer til seg selv? En mann jeg kjenner og mistenker for å ha asperger bikket plutselig hodet bakover i en samtale. Så satt han med lukkede øyne og åpen munn en stund før han ble seg selv igjen og var inne i samtalen igjen.

Hei!

Ja min fjernhet arter seg ofte ved at jeg i øyeblikk er helt borte.

Det er plagsomt for meg selv og for mine barn.

Jeg kaller det "å falle ut", da vet jeg ikke hva andre har snakket om. Det varer ikke lenge, jeg selv tenkte lenge det var abscens (epileptisk ), men min psykiater sier det kun er autisme.

Jeg har etter at jeg fikk diagnosen asperger forunderlig nok blitt fotogen på bilder, jeg kom en dag til å tenke på at jeg nå ikke lukker øynene så mye. Min mann var frustrert over at jeg alltid snudde meg/ eller lukket øynene på bilder. Nå derimot ser jeg ganske okey ut på bilder = speilbildet mitt.

Jeg nevner dette fordi den mannen lukker øynene, og det kan også dreie seg om at man bare må ta en pause, man kan høre selv om øynene er lukket. Jeg hører faktisk best med lukkede øyne. Og er man i nye omgivelser kan det å lukke øynene være en pause fra at det bare kjennes for mye.

Jeg vet imidlertid at Tony Attwood snakket om pasienter som stadig satt med øynene igjen, han spurte dem hvorfor, men de viste ikke hvorfor, jeg vet imidlertid hvorfor jeg lukker øynene, jeg må bare få være litt for meg selv. Men da det er uhøflig gjør jeg det ikke mye.

En i gruppen min gjør det du beskriver, hodet faller liksom et hakk til side så er han borte noen sekunder før han er tilbake, jeg tror jeg mere virker fjern/bortreist i blikket sier andre, eller de lurer på hvorfor jeg snur meg eller ser opp i taket.

Jeg prøver så godt jeg kan å skjule min fjernhet, det er noe av det flaueste jeg vet, men det skjer stor sett bare når det er samtaler jeg ikke helt henger med i. Eller ja, når jeg blir overbelastet/sliten hvis et mennesker snakker uavbrutt om noe uforståelig/vanskelig eks psykologi.

[Gjest night bird]

Hei!

Ja min fjernhet arter seg ofte ved at jeg i øyeblikk er helt borte.

Det er plagsomt for meg selv og for mine barn.

Jeg kaller det "å falle ut", da vet jeg ikke hva andre har snakket om. Det varer ikke lenge, jeg selv tenkte lenge det var abscens (epileptisk ), men min psykiater sier det kun er autisme.

Jeg har etter at jeg fikk diagnosen asperger forunderlig nok blitt fotogen på bilder, jeg kom en dag til å tenke på at jeg nå ikke lukker øynene så mye. Min mann var frustrert over at jeg alltid snudde meg/ eller lukket øynene på bilder. Nå derimot ser jeg ganske okey ut på bilder = speilbildet mitt.

Jeg nevner dette fordi den mannen lukker øynene, og det kan også dreie seg om at man bare må ta en pause, man kan høre selv om øynene er lukket. Jeg hører faktisk best med lukkede øyne. Og er man i nye omgivelser kan det å lukke øynene være en pause fra at det bare kjennes for mye.

Jeg vet imidlertid at Tony Attwood snakket om pasienter som stadig satt med øynene igjen, han spurte dem hvorfor, men de viste ikke hvorfor, jeg vet imidlertid hvorfor jeg lukker øynene, jeg må bare få være litt for meg selv. Men da det er uhøflig gjør jeg det ikke mye.

En i gruppen min gjør det du beskriver, hodet faller liksom et hakk til side så er han borte noen sekunder før han er tilbake, jeg tror jeg mere virker fjern/bortreist i blikket sier andre, eller de lurer på hvorfor jeg snur meg eller ser opp i taket.

Jeg prøver så godt jeg kan å skjule min fjernhet, det er noe av det flaueste jeg vet, men det skjer stor sett bare når det er samtaler jeg ikke helt henger med i. Eller ja, når jeg blir overbelastet/sliten hvis et mennesker snakker uavbrutt om noe uforståelig/vanskelig eks psykologi.

Takk igjen. Jeg blir klokere. :-)

[Madelenemie]

Jeg vil beskrive aspergersk fjernhet slik: Man "detter ut" pga pragmatiske språkvansker, problemer med å finne de riktige ordene, forsinket prosessering, oppheng, distraksjon/forstyrrelser, svak sentral koherens, svekket mentaliseringsevne, manglende forestillingsevne, og problemer med å differensiere (av en eller annen grunn blir det lagt vekt på problemer med å generalisere når Asperger-problemer omtales, men dette opplever ikke jeg som like sentralt). Kanskje også flere ting som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Hei!

Jeg har tenkt på det, jeg har problemer med å generalisere, men jeg kommer ikke på noe eksempel nå.

Ikke sånn av de meste ekstreme, sånn der: Kan du sende meg smøret? Ja (og sender ikke for bare spørsmål) også får beskjed om at mening skal sende når mennesker spør, ikke bare si ja.

Da skjønner jeg jo at dette gjelder for alle ting som skal sendes, men jeg har faktisk både nå og da ( opplevd at det oppstår pinlige situasjoner nettopp fordi jeg ikke generaliserer.

Men det er sikkert mer komplekse situasjoner jeg har vansker med.

Et eks. min fysikkforeleser fikk klage på at han snakket for mye om solsikkefrø i forelesningene, da begynte han istedet å snakke om linfrø, slike problemer vil jeg ikke si jeg har, frø er frø.

Det fikk han også klage på og da snakket han om antall svinger og meter fra hans hjem eller UIO til sin fastlege som han gikk til ofte en gang pr uke pga av angst. Han trodde sikkert at siden han ikke snakket om frø så var på den trygge siden, han var ellers en godtfungerende mann, gift, kunnskapsrik og med barn.

Siden han gikk som en pingvin antar jeg han hadde asperger syndrom, vi fikk da også veldig god kontakt.

Jeg ga han en pakke med rosa linjaler, og det ble han kjempeglad for, han hadde aldri sett så fine linjaler, jeg tror det må være at han sjelden går i butikker.