har det ikke bra

[cathlin]

Hei! Hyggelig å se deg:-) Kjipt at du ikke har det bra.

[Gjest germinate]

jeg prøvde...

Hei igjen :-) Jeg synes du har fått gode svar av frosken i denne tråden, og som er verdt å tenke godt over.. Det kan absolutt være en god løsning for deg og gutten din.

[eksvimle]

''Jeg virkelig hater dette. Jeg hater meg selv så utrolig. At noen må ha betalt for å gidde å ha med meg å gjøre, virker ikke særlig oppløftende det heller...''

Men er det slik at folk ikke vil ha noe med deg å gjøre da? Jeg har alltid trodd at hovedproblemet er at du er såpass redd og synes det er så vanskelig å snakke med folk, at det ikke blir så lett å etablere vennskap? Hvis man er redd i kontakten med andre mennesker, så sender man som regel ikke ut signaler som gjør at de andre skjønner at du også gjerne vil ha kontakt.

Begynner snarere å bli en blanding kanskje. Jeg har jo prøvd veldig i det siste å bli "akseptert", men jeg passer bare ikke inn. Alle er så mye bedre enn meg. Jeg har så mange "hull" og mangler...og totalt feil lærdom hva sosiale kunnskaper angår. Folk merker med en gang at noe er galt.

Sønnen min er heldigvis min rake motsetning. Han er veldig sosial, og utadvent. Og en populær gutt. Han har mange venner. Bestevennene hans i barnehagen er sønner av forholdsvis "høyt oppe"...veldstående foreldre. Som jeg overhodet ikke har noe til felles med.

[frosken]

Begynner snarere å bli en blanding kanskje. Jeg har jo prøvd veldig i det siste å bli "akseptert", men jeg passer bare ikke inn. Alle er så mye bedre enn meg. Jeg har så mange "hull" og mangler...og totalt feil lærdom hva sosiale kunnskaper angår. Folk merker med en gang at noe er galt.

Sønnen min er heldigvis min rake motsetning. Han er veldig sosial, og utadvent. Og en populær gutt. Han har mange venner. Bestevennene hans i barnehagen er sønner av forholdsvis "høyt oppe"...veldstående foreldre. Som jeg overhodet ikke har noe til felles med.

''Begynner snarere å bli en blanding kanskje. Jeg har jo prøvd veldig i det siste å bli "akseptert", men jeg passer bare ikke inn. Alle er så mye bedre enn meg. Jeg har så mange "hull" og mangler...og totalt feil lærdom hva sosiale kunnskaper angår. Folk merker med en gang at noe er galt.

''

Jeg synes det er flott å høre at du den senere tid har prøvd å komme deg ut av isolasjonen:-) Da har du mye beder forutsetninger enn tidligere for etterhvert å kunne oppnå mer kontakt med andre mennesker. Men det er klart at du etter så mange år med mye isolasjon både sosialt og yrkesmessig, vil oppleve å "komme litt til kort" i forhold til mennesker som har hatt liv uten så mange utfordringer og komplikasjoner som du har hatt.

Tror du at du nå kunne vært i stand til å gjennomføre noe utdanning? Evt. være i arbeidspraksis et eller annet sted? Jeg tror at om du kunne hatt noen få timers aktivitet utenfor hjemmet hver dag, så vil det også kunne hjelpe deg til gradvis å bli mere "integrert" i samfunnet. Det gjelder å finne noe som ikke er mer angstvekkende enn at du orker å møte opp og som gjør at du treffer mennesker hver dag. Fullførte du videregående eller var du for syk til det? Hvis du ikke har fullført, så kunne du kanskje sakte begynne på et utdanningsopplegg.

Jeg mener fortsatt at du burde kontakte kommunens psykiatritjeneste og forklare situasjonen din. Du ble syk - og uføretrygdet - veldig tidlig, så det bør ikke være noe vanskelig for dem å forstå at du kan trenge hjelp til å komme inn på noen sosiale arenaer.

[eksvimle]

''Begynner snarere å bli en blanding kanskje. Jeg har jo prøvd veldig i det siste å bli "akseptert", men jeg passer bare ikke inn. Alle er så mye bedre enn meg. Jeg har så mange "hull" og mangler...og totalt feil lærdom hva sosiale kunnskaper angår. Folk merker med en gang at noe er galt.

''

Jeg synes det er flott å høre at du den senere tid har prøvd å komme deg ut av isolasjonen:-) Da har du mye beder forutsetninger enn tidligere for etterhvert å kunne oppnå mer kontakt med andre mennesker. Men det er klart at du etter så mange år med mye isolasjon både sosialt og yrkesmessig, vil oppleve å "komme litt til kort" i forhold til mennesker som har hatt liv uten så mange utfordringer og komplikasjoner som du har hatt.

Tror du at du nå kunne vært i stand til å gjennomføre noe utdanning? Evt. være i arbeidspraksis et eller annet sted? Jeg tror at om du kunne hatt noen få timers aktivitet utenfor hjemmet hver dag, så vil det også kunne hjelpe deg til gradvis å bli mere "integrert" i samfunnet. Det gjelder å finne noe som ikke er mer angstvekkende enn at du orker å møte opp og som gjør at du treffer mennesker hver dag. Fullførte du videregående eller var du for syk til det? Hvis du ikke har fullført, så kunne du kanskje sakte begynne på et utdanningsopplegg.

Jeg mener fortsatt at du burde kontakte kommunens psykiatritjeneste og forklare situasjonen din. Du ble syk - og uføretrygdet - veldig tidlig, så det bør ikke være noe vanskelig for dem å forstå at du kan trenge hjelp til å komme inn på noen sosiale arenaer.

Det ble kanskje et slag i trynet. Da jeg endelig kom meg ut døren, så passer jeg overhodet ikke inn... Har kanskje vært litt naiv. Burde vel ikke ha forventet noe annet.

Blir liksom litt vanskelig å se på det som et skritt fremover....

Jeg har ikke fullført videregående.

Er i en forholdsvis liten kommune. Ikke spesielt begeistret for å ta kontakt med noen for "hjelp": Har veldig på følelsen at "alle" innen for helsevesenet her allerede har forhånds bestemt seg når det gjelder meg. Og at det derfor aldri blir noe ordenlig opplegg rundt meg... Dessverre. Jeg har veldig vansker for å tro at noe kommer til å bli noe annerledes denne gang dersom jeg tar kontakt.

Som sagt forrige "behandling" gikk ut på at jeg møtte opp hver 3-4 mnd. i ca 10 minutter. Hvor av hun i 5 minutter beklaget at hun var sen og 5 minutter gikk med på å finne en nye time flere mnd fremover...Og den dårlige norsken hennes gjorde det umulig å konversere. Fikk følelsen av at jeg bare gikk dit for at hun kunne krysse meg ut i boka... (ettersom hun hadde blitt "pålagt" meg som pasient...!). Jeg har vondt for å se at noe kan bli noe annerledes. (Både når det gjelder min situasjon nå, og behandling). Virker som at ingen vet hva de skal gjøre med meg, da jeg ikke helt passer inn i noen av båsene....

[frosken]

Det ble kanskje et slag i trynet. Da jeg endelig kom meg ut døren, så passer jeg overhodet ikke inn... Har kanskje vært litt naiv. Burde vel ikke ha forventet noe annet.

Blir liksom litt vanskelig å se på det som et skritt fremover....

Jeg har ikke fullført videregående.

Er i en forholdsvis liten kommune. Ikke spesielt begeistret for å ta kontakt med noen for "hjelp": Har veldig på følelsen at "alle" innen for helsevesenet her allerede har forhånds bestemt seg når det gjelder meg. Og at det derfor aldri blir noe ordenlig opplegg rundt meg... Dessverre. Jeg har veldig vansker for å tro at noe kommer til å bli noe annerledes denne gang dersom jeg tar kontakt.

Som sagt forrige "behandling" gikk ut på at jeg møtte opp hver 3-4 mnd. i ca 10 minutter. Hvor av hun i 5 minutter beklaget at hun var sen og 5 minutter gikk med på å finne en nye time flere mnd fremover...Og den dårlige norsken hennes gjorde det umulig å konversere. Fikk følelsen av at jeg bare gikk dit for at hun kunne krysse meg ut i boka... (ettersom hun hadde blitt "pålagt" meg som pasient...!). Jeg har vondt for å se at noe kan bli noe annerledes. (Både når det gjelder min situasjon nå, og behandling). Virker som at ingen vet hva de skal gjøre med meg, da jeg ikke helt passer inn i noen av båsene....

Jeg synes det er utrolig leit at du ikke har fått bedre hjelp tidligere. Kjenner du noen (enten familie eller andre) som kan hjelpe deg med å finne frem til noen tiltak som kan være til hjelp for deg?

Siden du bor på et lite sted, så finnes det kanskje ikke all verdens tilbud på stedet - men det bør finnes en mulighet til å få fullført videregående om du kan tenke deg å ta tak i det. Jeg mener også at kommunen bør kunne finne en person (enten ansatt i kommunens hjelpetjenester eller en utenforstående), som kan gjøre ting sammen med deg slik at du får mer sosial erfaring på ulike arenaer.

Jeg tror ikke du er grunnleggende forskjellig fra andre mennesker eller at folk ikke kan like deg. Derimot tror jeg at andre kan merke noe av din usikkerhet. Du har også lite erfaring på "normale livsområder", men dessverre alt for mye erfaring med det å ha det vanskelig. Jeg er allikevel litt imponert over at du har forsøkt å bryte isolasjonen! Det gjør at jeg tror du kan få det mye bedre sosialt om du får en type hjelp som er til nytte for deg.

[eksvimle]

Jeg synes det er utrolig leit at du ikke har fått bedre hjelp tidligere. Kjenner du noen (enten familie eller andre) som kan hjelpe deg med å finne frem til noen tiltak som kan være til hjelp for deg?

Siden du bor på et lite sted, så finnes det kanskje ikke all verdens tilbud på stedet - men det bør finnes en mulighet til å få fullført videregående om du kan tenke deg å ta tak i det. Jeg mener også at kommunen bør kunne finne en person (enten ansatt i kommunens hjelpetjenester eller en utenforstående), som kan gjøre ting sammen med deg slik at du får mer sosial erfaring på ulike arenaer.

Jeg tror ikke du er grunnleggende forskjellig fra andre mennesker eller at folk ikke kan like deg. Derimot tror jeg at andre kan merke noe av din usikkerhet. Du har også lite erfaring på "normale livsområder", men dessverre alt for mye erfaring med det å ha det vanskelig. Jeg er allikevel litt imponert over at du har forsøkt å bryte isolasjonen! Det gjør at jeg tror du kan få det mye bedre sosialt om du får en type hjelp som er til nytte for deg.

jeg føler veldig frustrasjon over det hele jeg også. hele livet mitt har vært totalt bortkastet. samtidig så kom jeg jo i psykiatriens "søkelyst" allerede som tenåring. Allikevel så var det ingen som har hjulpet meg, selv om "alle" har vist at jeg trenger hjelp. Jeg begynte jo på videregående, og gjorde det dårlig, og mye fravær...Jeg ble tvangsinnlagt i 5-6 uker da jeg var 17/18 år...Allikevel fikk jeg ingen hjelp til å fullføre skolegang. Jeg fikk ingen rådgivning om hva jeg burde gjøre videre... Opptil flere behandlere som har klistret på meg diverse diagnoser, for så å gi meg opp. Uføretrygd for å bli kvitt problemet meg. jeg vet ikke. Jeg skulle ønske noen kunne vite for fortvilet og frustrert jeg er over alt dette...Og at noen faktisk kunne hjelpe meg. At jeg kunne få et liv som var verdt og leve etterhvert. Men, jeg har ingen tro på det. Jeg har vært igjennom så mye allerede.

Jeg har ingen annen familie en min sønn. Og jeg kjenner ingen her. overhodet ingen.

Jeg har ikke noe av sosial erfaring. Jeg føler så sterkt at jeg ikke passer inn. At jeg ikke er bra nok. Eller kanskje rettere sagt; at alle andre er så mye bedre enn meg.

Kunne jeg ha tatt livet mitt så hadde jeg gjort det. det mener jeg. Men jeg har sønnen min.

[frosken]

jeg føler veldig frustrasjon over det hele jeg også. hele livet mitt har vært totalt bortkastet. samtidig så kom jeg jo i psykiatriens "søkelyst" allerede som tenåring. Allikevel så var det ingen som har hjulpet meg, selv om "alle" har vist at jeg trenger hjelp. Jeg begynte jo på videregående, og gjorde det dårlig, og mye fravær...Jeg ble tvangsinnlagt i 5-6 uker da jeg var 17/18 år...Allikevel fikk jeg ingen hjelp til å fullføre skolegang. Jeg fikk ingen rådgivning om hva jeg burde gjøre videre... Opptil flere behandlere som har klistret på meg diverse diagnoser, for så å gi meg opp. Uføretrygd for å bli kvitt problemet meg. jeg vet ikke. Jeg skulle ønske noen kunne vite for fortvilet og frustrert jeg er over alt dette...Og at noen faktisk kunne hjelpe meg. At jeg kunne få et liv som var verdt og leve etterhvert. Men, jeg har ingen tro på det. Jeg har vært igjennom så mye allerede.

Jeg har ingen annen familie en min sønn. Og jeg kjenner ingen her. overhodet ingen.

Jeg har ikke noe av sosial erfaring. Jeg føler så sterkt at jeg ikke passer inn. At jeg ikke er bra nok. Eller kanskje rettere sagt; at alle andre er så mye bedre enn meg.

Kunne jeg ha tatt livet mitt så hadde jeg gjort det. det mener jeg. Men jeg har sønnen min.

''Jeg har ikke noe av sosial erfaring. Jeg føler så sterkt at jeg ikke passer inn. At jeg ikke er bra nok. Eller kanskje rettere sagt; at alle andre er så mye bedre enn meg.

''

Ja, du mangler nok vanlig sosial erfaring - men det er ikke for sent å få det. Du har andre forutsetninger for å få utbytte av behandling nå enn du hadde da du var 20.

Jeg synes du skal skrive til psykiatritjenesten i kommunen du bor og be om hjelp til å bryte isolasjonen. Dumt at fastlegen din skal slutte, men når du får ny fastlege til høsten så bør du etablere kontakt med ham og fortelle om bakgrunnshistorien din.