Noen svar på mitt verste spm?

[eksvimle]

Noen forslag på hva jeg eventuelt kunne ha svart på spørsmålet "hva driver du med"?

Jeg kan jo overhodet ikke blusse ut med sannheten. Det ville jo skremt bort alle og enhver.

"Joda, jeg ble misbrukt av min far hele oppveksten, fikk angst og deperesjoner. Ble uføretrygdet. Fant meg en rusa kjæreste som ble mer og mer voldelig. Kom meg unna til slutt, og nå driver meg med absolutt ingenting...og du da!"?!

Synes liksom ikke det går.

Kunne vel eventuelt si at "jeg har mange års erfaring innen for psykiatri"... Og utelatte å nevne "som pasient"!

Jeg hate livet!!! Det gjør jeg virkelig

[Gjest nukleær]

Akkurat det er også mitt verste spørsmål. Jeg unngår faktisk folk av den grunn. Gamle skolekamerater for eksempel. De starter jo alltid samtalen med å spørre hva man driver med.

[Gjest sangsol]

Si at du har slitt med helsa i lengre tid, men at det heldigivs går bedre nå. Og så slifter du tema?

Dersom de spør mer, så kan du si du helst ikke vil snakke om sykdom, og så kan du heller spørre om h*n fremdeles bor i byen, eller om de husker den og den læreren- og vet hvor h*n befinner seg.

[gullfisk]

Akkurat nå jobber jeg ikke. Jeg bor "x", og har en sønn som er x-år gammel. Og du?

[trollemor;o)]

Uff.... sender deg en klem!

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om du hadde svart slik, det hadde nok kommet bardust på. Men jeg tror kanskje vi har godt av å høre om slike ting. På den måten vil du få forståelse og sympati vil jeg tro.

Vi som aldri har opplevd slikt og som har hatt en trygg og god oppvekst har vanskelig for å tro at andre har levd i et sånt helvete.

[laban]

Ta en variant av dette som du synes passer for deg:

Jeg har hatt noen litt vanskelige / turbulente ungdomsår, så etter at vi flyttet hit til "x", har jeg konsentrert meg om å ta best mulig vare på lille "y". Nå håper jeg å bli student / skoleelev igjen ganske snart, for jeg har en del å ta igjen.

Og hvis noen er frekke nok til å stille oppfølgingsspørsmål, er det helt greit å svare "vi får se - akkurat nå er det viktigste å få hverdagen til å funke best mulig for oss to", eller noe liknende som du føler er greit.

Det raker ingen hvorfor du ikke jobber eller hva du lever av. Det er mange som er ute av arbeidslivet av forskjellige årsaker, i det minste for en periode.

Les alle oppslag på helsestasjonen, kanskje finnes det et eller annet sted du kan treffe folk i samme situasjon (tenker da på aleneforsørgere uten nettverk). Det hender at foreninger som f.eks. Røde Kors driver enkle tiltak som er åpne for alle.

Ønsker deg alt godt!

[XbellaX]

Dette er et av de verste spørsmålene alle som er syke og sliter over tid kan tenke seg, om ikke det aller verste. Jeg synes gullfisk faktisk har en god løsning, slik den økonomiske situasjonen er per i dag er det faktisk ganske stor forståelse for at jobb er vanskelig å finne seg (for de tilfellene hvor du ikke orker eller har lyst til å være kav ærlig). Du kan og si at du har tatt en pause for å "pleie deg selv litt" og noe i den dur eller det aller beste, jeg er ufør/ midlertidig ufør.

Husk på at det er kun for deg(den syke) dette er ille å være ærlig på, resten av befolkningen, den normale oppegående delen riktignok, har faktisk forståelse for at det kan være vanskelig å prate om og til og med synes det er ganske flott om du eier din status. Altså at du eier at du er (feks) midlertidig ufør, for hvem i all verden har ikke hatt en vanskelig periode i livet sitt.

[jubalong70]

Du kan jo bare si at du har en fin dag i dag - hvordan er din dag?

[mussa]

Akkurat det er også mitt verste spørsmål. Jeg unngår faktisk folk av den grunn. Gamle skolekamerater for eksempel. De starter jo alltid samtalen med å spørre hva man driver med.

enig, akkurat sånn er det for meg også...

[Olav Femte]

Huff - ikke noen go situasjon det der. Men jeg har ingen løsning, uteom psykolog...(du har vel prøvd det).

[Gjest Chalky]

Det er jo bare å si at du dessverre ikke er i jobb akkurat nå, men du har endel å gjøre hjemme. Hvis du har barn, du gjør sikkert endel husarbeid, har du en hobby osv. Dette er jo et høflighetsspørsmål og du trenger ikke å si så mye. Si litt og så sender du heller spørsmålet i retur.

[Mista nikket]

De spør jo bare hva du driver med, ikke hvordan livet ditt har vært. Gullfisk sitt svar til deg var jo helt ok bruke.

[Gjest germinate]

''Akkurat nå jobber jeg ikke. Jeg bor "x", og har en sønn som er x-år gammel. Og du?''

Jeg synes gullfisk sitt svar til deg var så bra.

Jeg strevde med det samme som deg, og med gruppeterapi så ordnet det seg for meg. Nå er det helt greit for meg å svare akkurat slik som gullfisk sier. Det er faktisk ingen som har noe med det heller. Derfor tenker jeg ofte at et slikt svar er greit.

Jeg har dessuten observert andre, og lagt merke til at det er mange som gir slike og tilsvarende svar også i andre situasjoner.

Prøv å tenke slik, at det er ingen som har noe med det og at du ikke er forpliktet til å gi noen utfyllende svar.

[Bella Dotte]

Jeg synes det er et veldig frekt spørsmål, som om det å ha en jobb er det viktigste i verden. All den tid mange ikke er i jobb, burde vi motarbeide dette spørsmålet så hardt vi kan. Selv svarer jeg bare at jeg er uføretrygdet, og får aldri noen mer nærgående spørsmål om det. Men jeg synes spørsmålet i seg selv er krenkende/nærgående.

[mah-jong]

Når du får dette spørsmålet om 'ja, hva driver du med da?' så kan du først prøve å kose deg med at vedkommede er en så tafatt smalltalker at de ikke klarer å komme på noe mer morsomt og interessant 'icebreaker'spørsmål enn det gamle klisjéspørsmålet. Og så kan du prøve å føle deg litt bedre, før du så tar gullfisk sitt forslag - og får det snudd fort tilbake til spørsmålsstilleren.

Seriøst, jeg får mark av det spørsmålet, og det uten at jeg har noe jeg føler at det er ubehagelig å snakke om (normalkjedelig jobb, utdannelse, ingen barn) - jeg er bare helt uinteressert i å stå og føle at jeg er på jobbintervju når jeg faktisk er på en fest eller i et sosialt lag. Jeg synes det er gravende og uhøflig smalltalk. :-)

[Katt-ja]

Jeg synes det er et veldig frekt spørsmål, som om det å ha en jobb er det viktigste i verden. All den tid mange ikke er i jobb, burde vi motarbeide dette spørsmålet så hardt vi kan. Selv svarer jeg bare at jeg er uføretrygdet, og får aldri noen mer nærgående spørsmål om det. Men jeg synes spørsmålet i seg selv er krenkende/nærgående.

''Men jeg synes spørsmålet i seg selv er krenkende/nærgående.''

Det er jo en veldig vanlig måte å starte en samtale på - f.eks. hvis man treffer noen man ikke har sett på lang tid... Hva skal man ellers snakke om hvis ikke man kan snakke om hva man driver med for tiden? Hvor man bor, kanskje. Men det er jo litt begrenset.

De aller fleste tenker nok ikke over at det føles som et innvaderende spørsmål...

[laguna1]

Selv når jeg er i god jobb synes jeg det er et kjedelig, uoppfinnsomt og nærgående spørsmål, så jeg pleier å late som om jeg ikke skjønner spørsmålet, og forteller om noe annet jeg faktisk driver med : leser en spennende bok om dagen, engasjerer meg i en politisk sak etc etc..Bare på trass..;p

[Dorthe]

Spør folk om slikt da? Det er i så fall ufint og uhøflig, synes

[frosken]

Jeg synes enten du skal velge en av løsningene laban foreslår, eller bare enkelt og greit si at du er uføretrygdet. De fleste er da høflige nok til å ikke begynne å spørre deg ut om hvorfor.

Det finnes mange hyggelig og snille mennesker rundt omkring. Ofte vil det være enklere når noen bare sier ting litt som de er, dvs. at du sier du er uføretrygdet uten å fortelle noe mer om bakgrunnen din, enn når det serveres halvsannheter som kanskje virker litt ulogisk osv. Jeg tror at dersom du orker å stå litt i følelsen av å være underlegen, så vil dette kanskje ikke bli så vesentlig i relasjoner med andre. Det at sønnen din er en sosial og populær gutt, gjør at det helt sikkert finnes foreldre som ikke har noe i mot å ha litt kontakt med deg også. Unger som leker bra sammen medfører ofte at også foreldrene har litt kontakt med hverandre.

[Madelenemie]

Hei!

Du kan si "Jeg er for tiden hjemme med barnet mitt" og "jeg koser meg med han" og "det er så deilig å bare være mamma for han" osv...

For det virker som du er veldig glad i barnet ditt

Jeg lurte på det samme og spurte min psykiater, hun svarte meg noe lignende, ingen har noe med min diagnose, eller har rett på å vite hvorfor jeg så sent har begynt på utdanning osv... Jeg trodde jeg måtte forklare alt for mennesker, men det trenger jeg vist ikke. Og det føles bedre.