Tenker for mye og det gir problemer

[Gjest germinate]

1.) Når det stormer? Gå. Ut å gå, gå gå. Gå minimum 40 min. Ikke søndagstempo, du skal kjenne at du går men du trenger ikke løpe maraton. Har du en liten ipod eller en mobil som spiller musikk ta dette med deg. Ha en spillelliste klar, deppemusikk og slappe av-musikk er total forbudt. Ønsker du stillhet er det ok. Uansett hva slags vær og føre -gå.

Til vanlig bør du legge inn faste treningsøkter, gjerne med god/hard fysisk aktivitet, minimum en time, regelmessig altså flere dager i uken.

2.) Tilbake i hjemmet setter du deg ned og skriver. Hva skjedde, hva føler du. Deretter skaffer du deg avstand, la det gå litt tid/ timer/ kanskje til og med en dag eller 2 før du vender tilbake og forfølger det du skrev. Se på ulike måter du kan tolke nevnte hendelse, se på hvorfor du opplever du reagerer slik du gjør.

3.) Hold deg opptatt, ikke legg deg ned. Å hvile er forbudt annet enn når du skal sove til natten. Legger du deg ned er det en soleklar invitasjon til all destruktiv "dritt" om at "værsegod, bare fortsett med å så negative tanker i hodet mitt for jeg gidder ikke fjerne dem likevel". Bak brød, vask gulv, rak, gjerne med musikk du liker i øret. Legg deg heller tidlig på kvelden om du er sliten.

4.) Tilbake til terapiboken, se på løsninger på problemet. Hvordan skal du angripe situasjonen.

5.) Alltid, alltid alltid ta med deg boken i terapien. Ha den tilgjengelig i vesken din slik at du kan skrive i den når som helst.

6.) Begrens grublingen, maks 30 min per dag. Går du over den tiden så tving deg selv ut på tur eller begynn med baking av boller, og da mener jeg t v i n g e.

7.) Allier deg med noen få gode støttespillere som kan backe deg opp. Er du i mangel av slike så bruker du dette forumet for alt det er verdt.

I boken din skal du skrive noen setninger du skal kjøre som et mantra hver bidige dag ala -Dette er j****** men det går over.

Tusen takk. Men jeg må komme med et men.. for jeg har prøvd så mange ganger å gjøre noe annet når det stormer - uten å lykkes. Det har vært så vondt at det har slått meg helt ut. Så jeg vet ikke om jeg kan greie å gjennomføre det. Det er så lett å TENKE at man skal gjøre sånn og sånn, særlig når man styres av fornuften. Men når følelsene tar overhånd... vel, de har jammen en sterk kraft.

Nå skal jeg straks på jobb igjen. Og som i går, så gruer jeg meg fordi jeg igjen er sliten og ikke har det så greit. Men jeg prøver å tenke som frosken skriver noe om, huske hvordan det var i går.

Igjen, takk for at du tok deg tid å svare meg og komme med gode forslag, XbellaX!

[frosken]

Joda.. Men det er fryktelig slitsomt at det er slik. Jeg tror til og med at jeg kunne brukt denne energien på å jobbe i stedet.. Det er en person som har sluttet hos oss, og jeg har vurdert å spørre om å få de prosentene. Men jeg har vært så usikker. På om det er så lurt siden jeg er så mye sliten. Jeg vet ku sjansen for at jeg får dem er stor. Men det er jo ikke lurt om det ender opp med sykemelding slik det holdt på å gjøre for ikke lenge siden.

Selvfølgelig er det slitsomt. Men jeg tror løsningen ligger i måten du tenker om følelsene dine på, hvordan du møter de emosjonelle reaksjonene du får på et indre plan.

Synes ikke du skal øke stillingsprosenten din, det vil jeg nærmest anse som en destruktiv løsning ut i fra det du har skrevet her inne de siste månedene.

[frosken]

Jeg får det så vondt når jeg skjønner at noen er lei av meg og når det er noe negativt ute og går. Jeg takler det ganske enkelt ikke. Kanskje du har noen gode råd på lur når det gjelder dette også? Det gjør veldig vondt og tar veldig mye energi.

''Jeg får det så vondt når jeg skjønner at noen er lei av meg og når det er noe negativt ute og går. Jeg takler det ganske enkelt ikke''

Det virker som du har mye enten-ellertenkning. Hvis noen har gitt deg en negativ tilbakemelding, så virker det som om du ikke klarer å se at det ikke er slik at vedkommende forsøker å avvise deg totalt (det er jo relativt sjelden at det er situasjonen), men at noe av det du har gjort eller sagt gjør at den andre reagerer negativt.

Kanskje kan det hjelpe deg å tenke på relasjonen til barna dine. Når datteren din er ekte tenåring-ufordragelig, så er jeg overbevist om at du kan bli ganske sinna og oppgitt der og da. Det betyr jo ikke på noen måte at du ikke er glad i datteren din. Man er jo som regel glad i ungene sine selv når man ønsker å hive dem ut av vinduet.

Det er litt slik i voksne relasjoner også. Fra tid til annen kan man reagere ganske negativt på en annen person, men det er sjelden slik at denne reaksjonen innebærer et ønske om å avvise personen totalt eller at det ikke lenger er noe ved denne personen man liker. Som regel vil relasjonen vedvare; partene justerer seg evt. i forhold til hverandre. Enten unnlater man å gjøre det den andre ikke liker, eller man tar til motmæle og sier til den andre at reaksjonen er urimelig, eller man finner en eller annen form for kompromiss.

Jeg tror at du i altfor stor grad tillater deg å hoppe rett ned i grøfta di når det skjer ting som opprører deg. Det går an å forsøke å klamre seg litt mer fast til grøftekanten og ikke falle helt ned fullt så ofte:-). Tilsvarende så tenker jeg at du på en måte gjør den psykiske smerten du opplever litt "eksklusiv" - du definerer den som så uutholdelig at det eneste du kan gjøre er å gå og legge deg. Jeg synes du skal utfordre deg selv på dette punktet og forsøke å innta et litt større perspektiv. Det _er_ vondt når ting topper seg, men det er fortsatt kun snakk om en psykisk smerte som kommer til å gå over. Og hos deg går det også relativt raskt over. Hvis du kan jobbe med å huske dette når følelsene stormer, så vil følelsene etterhvert få litt mindre makt over deg.

[XbellaX]

Tusen takk. Men jeg må komme med et men.. for jeg har prøvd så mange ganger å gjøre noe annet når det stormer - uten å lykkes. Det har vært så vondt at det har slått meg helt ut. Så jeg vet ikke om jeg kan greie å gjennomføre det. Det er så lett å TENKE at man skal gjøre sånn og sånn, særlig når man styres av fornuften. Men når følelsene tar overhånd... vel, de har jammen en sterk kraft.

Nå skal jeg straks på jobb igjen. Og som i går, så gruer jeg meg fordi jeg igjen er sliten og ikke har det så greit. Men jeg prøver å tenke som frosken skriver noe om, huske hvordan det var i går.

Igjen, takk for at du tok deg tid å svare meg og komme med gode forslag, XbellaX!

''Tusen takk. Men jeg må komme med et men.. for jeg har prøvd så mange ganger å gjøre noe annet når det stormer - uten å lykkes. Det har vært så vondt at det har slått meg helt ut.''

Dette er helt klart noe som tar tid, ingen forventer at du skal mestre dette i løpet av natten eller uken. Når det stormer som verst så kan det hjelpe å bare fjerne seg. Vent med å gjøre "alt annet", bare kom deg bort, bak en husvegg, trekk luft og pust, det vanskeligste er tross alt å stå i ubehaget og smerten du opplever. Med tid og med øvelse kan du gå tilbake å se på hva som skjedde og analysere følelser og situasjon. Håper på det beste for deg.

[Gjest germinate]

''Tusen takk. Men jeg må komme med et men.. for jeg har prøvd så mange ganger å gjøre noe annet når det stormer - uten å lykkes. Det har vært så vondt at det har slått meg helt ut.''

Dette er helt klart noe som tar tid, ingen forventer at du skal mestre dette i løpet av natten eller uken. Når det stormer som verst så kan det hjelpe å bare fjerne seg. Vent med å gjøre "alt annet", bare kom deg bort, bak en husvegg, trekk luft og pust, det vanskeligste er tross alt å stå i ubehaget og smerten du opplever. Med tid og med øvelse kan du gå tilbake å se på hva som skjedde og analysere følelser og situasjon. Håper på det beste for deg.

jeg kommer tilbake til denne tråden hvis der er greit for deg.

[Gjest germinate]

''Tusen takk. Men jeg må komme med et men.. for jeg har prøvd så mange ganger å gjøre noe annet når det stormer - uten å lykkes. Det har vært så vondt at det har slått meg helt ut.''

Dette er helt klart noe som tar tid, ingen forventer at du skal mestre dette i løpet av natten eller uken. Når det stormer som verst så kan det hjelpe å bare fjerne seg. Vent med å gjøre "alt annet", bare kom deg bort, bak en husvegg, trekk luft og pust, det vanskeligste er tross alt å stå i ubehaget og smerten du opplever. Med tid og med øvelse kan du gå tilbake å se på hva som skjedde og analysere følelser og situasjon. Håper på det beste for deg.

jeg kommer tilbake til denne tråden hvis der er greit for deg.

[Gjest germinate]

''Tusen takk. Men jeg må komme med et men.. for jeg har prøvd så mange ganger å gjøre noe annet når det stormer - uten å lykkes. Det har vært så vondt at det har slått meg helt ut.''

Dette er helt klart noe som tar tid, ingen forventer at du skal mestre dette i løpet av natten eller uken. Når det stormer som verst så kan det hjelpe å bare fjerne seg. Vent med å gjøre "alt annet", bare kom deg bort, bak en husvegg, trekk luft og pust, det vanskeligste er tross alt å stå i ubehaget og smerten du opplever. Med tid og med øvelse kan du gå tilbake å se på hva som skjedde og analysere følelser og situasjon. Håper på det beste for deg.

jeg kommer tilbake til denne tråden hvis der er greit for deg.

[XbellaX]

jeg kommer tilbake til denne tråden hvis der er greit for deg.

Selvsagt :-)

[Gjest germinate]

''Jeg får det så vondt når jeg skjønner at noen er lei av meg og når det er noe negativt ute og går. Jeg takler det ganske enkelt ikke''

Det virker som du har mye enten-ellertenkning. Hvis noen har gitt deg en negativ tilbakemelding, så virker det som om du ikke klarer å se at det ikke er slik at vedkommende forsøker å avvise deg totalt (det er jo relativt sjelden at det er situasjonen), men at noe av det du har gjort eller sagt gjør at den andre reagerer negativt.

Kanskje kan det hjelpe deg å tenke på relasjonen til barna dine. Når datteren din er ekte tenåring-ufordragelig, så er jeg overbevist om at du kan bli ganske sinna og oppgitt der og da. Det betyr jo ikke på noen måte at du ikke er glad i datteren din. Man er jo som regel glad i ungene sine selv når man ønsker å hive dem ut av vinduet.

Det er litt slik i voksne relasjoner også. Fra tid til annen kan man reagere ganske negativt på en annen person, men det er sjelden slik at denne reaksjonen innebærer et ønske om å avvise personen totalt eller at det ikke lenger er noe ved denne personen man liker. Som regel vil relasjonen vedvare; partene justerer seg evt. i forhold til hverandre. Enten unnlater man å gjøre det den andre ikke liker, eller man tar til motmæle og sier til den andre at reaksjonen er urimelig, eller man finner en eller annen form for kompromiss.

Jeg tror at du i altfor stor grad tillater deg å hoppe rett ned i grøfta di når det skjer ting som opprører deg. Det går an å forsøke å klamre seg litt mer fast til grøftekanten og ikke falle helt ned fullt så ofte:-). Tilsvarende så tenker jeg at du på en måte gjør den psykiske smerten du opplever litt "eksklusiv" - du definerer den som så uutholdelig at det eneste du kan gjøre er å gå og legge deg. Jeg synes du skal utfordre deg selv på dette punktet og forsøke å innta et litt større perspektiv. Det _er_ vondt når ting topper seg, men det er fortsatt kun snakk om en psykisk smerte som kommer til å gå over. Og hos deg går det også relativt raskt over. Hvis du kan jobbe med å huske dette når følelsene stormer, så vil følelsene etterhvert få litt mindre makt over deg.

Tusen takk for en knakende god tilbakemelding. Det er så greit å få slike tilbakemeldinger, for det er ting man ofte ikke ser selv, det er så inngrodde tankemønstre, og det må gjerne gjentas noen ganger også før man klarer å se det selv også. Dette er du god på.