Redd og sliten

[florista]

Så forsvant alt håp om at det kan ordne seg... at det er verdt å kjempe...

Jeg er så fryktelig sliten. Av tanker, av minner, av å bare skulle være en del av hverdagen igjen.

Men det som dro meg ned var nærhet til mann igjen. Han trenger jo nærhet... men jeg blir så dårlig av det. Og tør ikke å si det til han. De gangene jeg har prøvd å si det har det kanskje fungert en uke, før det er "glemt". Men jeg reagerer så sterkt. Jeg får dødstanker, jeg romantiserer døden fordi det føles som om det er det eneste som kan befri meg fra dette. Hadde jeg ikke hatt sovemedisin til å ta etterpå, hadde jeg nok endt opp med det.

Og jeg skammer meg. Jeg skammer meg for at jeg aldri overhodet har lyst til noe nærhet. Det er greit med klem og et nattasuss. Men mer enn det blir jeg dårlig av. Og jeg skammer meg.

Huff. Dette ble ikke et så bra innlegg. Jeg er bare fryktelig sliten.

Mvh

[XbellaX]

Dette fungerer ikke florista. Snakker du om sex og relasjoner i terapien? Det er endel behandler som legger på en fase 2, etter selve bearbeiding av overgrepet/-ene som tar for seg gjenoppdagelsen av egen seksualitet samt dette med å leve i forhold (kort sagt). Disse fasene kan godt overlappe hverandre men man bør være noenlunde stabil skal man kunne klare å være tilstede for fase 2. Uansett kan det ikke fortsette slik, både for din egen del og hans og da snakker jeg ikke om sex men om en dialog.

[Olav Femte]

Dette fungerer ikke florista. Snakker du om sex og relasjoner i terapien? Det er endel behandler som legger på en fase 2, etter selve bearbeiding av overgrepet/-ene som tar for seg gjenoppdagelsen av egen seksualitet samt dette med å leve i forhold (kort sagt). Disse fasene kan godt overlappe hverandre men man bør være noenlunde stabil skal man kunne klare å være tilstede for fase 2. Uansett kan det ikke fortsette slik, både for din egen del og hans og da snakker jeg ikke om sex men om en dialog.

Kanskje det ikke er rette type for deg. Men hele innlegget bærer preg av at du burdte søke hjelp.

[florista]

Dette fungerer ikke florista. Snakker du om sex og relasjoner i terapien? Det er endel behandler som legger på en fase 2, etter selve bearbeiding av overgrepet/-ene som tar for seg gjenoppdagelsen av egen seksualitet samt dette med å leve i forhold (kort sagt). Disse fasene kan godt overlappe hverandre men man bør være noenlunde stabil skal man kunne klare å være tilstede for fase 2. Uansett kan det ikke fortsette slik, både for din egen del og hans og da snakker jeg ikke om sex men om en dialog.

Det er nok en rett type for meg. Han er mannen min og jeg er utrolig glad i han.

Men jeg sliter så masse med nærhet. Og de få gangene jeg har prøvd å hinte at det er vanskelig, så "holder han seg borte" kanskje en liten uke. Men det er min feil, jeg som ikke er tydelig nok.

Jeg gruer meg til hver eneste kveld. Foruten når jeg har mensen, da "slipper" jeg.

Hinn dagen sa han til meg at "jeg måtte ikke være så engasjert", når jeg tydelig var ukomfortabel og iferd med å "falle bort". Han så det, bemerket det til og med, men likevel ville han ha nærhet. Og da faller jeg helt bort. Og får tanker om å forsvinne.

Det er snakk om at jeg skal få faseorientert traumebehandling. Og psykologen sa at idet gjelder også å ta inn mannen for samtale og "opplæring". Men hvordan i alle dager skal jeg klare det? Da vil vel min mann skjønne at jeg har "lurt" han hele tiden, i alle årene vi har vært sammen. Vil han bli sint? Skuffet? Samtidig vet han at jeg ikke "liker" det, det virker i alle fall slik. For han tuller alltid med det.

Vil jeg noengang bli klar for nærhet? En mann vil vel ikke orke å leve med en kvinne som i utgangspunktet ikke vil/tør/klarer. Jeg tåler klemmer, og jeg tåler litt sussing på munnen. Men mer enn det og jeg takler det dårlig.

Jeg er så redd for at det alltid vil være som dette.

Mvh

[florista]

Det er nok en rett type for meg. Han er mannen min og jeg er utrolig glad i han.

Men jeg sliter så masse med nærhet. Og de få gangene jeg har prøvd å hinte at det er vanskelig, så "holder han seg borte" kanskje en liten uke. Men det er min feil, jeg som ikke er tydelig nok.

Jeg gruer meg til hver eneste kveld. Foruten når jeg har mensen, da "slipper" jeg.

Hinn dagen sa han til meg at "jeg måtte ikke være så engasjert", når jeg tydelig var ukomfortabel og iferd med å "falle bort". Han så det, bemerket det til og med, men likevel ville han ha nærhet. Og da faller jeg helt bort. Og får tanker om å forsvinne.

Det er snakk om at jeg skal få faseorientert traumebehandling. Og psykologen sa at idet gjelder også å ta inn mannen for samtale og "opplæring". Men hvordan i alle dager skal jeg klare det? Da vil vel min mann skjønne at jeg har "lurt" han hele tiden, i alle årene vi har vært sammen. Vil han bli sint? Skuffet? Samtidig vet han at jeg ikke "liker" det, det virker i alle fall slik. For han tuller alltid med det.

Vil jeg noengang bli klar for nærhet? En mann vil vel ikke orke å leve med en kvinne som i utgangspunktet ikke vil/tør/klarer. Jeg tåler klemmer, og jeg tåler litt sussing på munnen. Men mer enn det og jeg takler det dårlig.

Jeg er så redd for at det alltid vil være som dette.

Mvh

Glemte å svare at det først nå, etter mange år i terapi, at den nye psykologen snakker om sex og relasjoner i terapien. Og hun vil dra inn min mann, og be om total avstand i første fase. Men jeg vet ikke hvordan han vil reagere på det.

[XbellaX]

Glemte å svare at det først nå, etter mange år i terapi, at den nye psykologen snakker om sex og relasjoner i terapien. Og hun vil dra inn min mann, og be om total avstand i første fase. Men jeg vet ikke hvordan han vil reagere på det.

Det virker som om du er i hendene på en dyktig behandler.

Jeg vet ikke hvordan din mann vil oppleve dette men vedkommende k a n føle det godt at det faktisk blir snakket om. Det du beskriver i første innlegg hvor du trekker deg bort og han fortsetter med å "ville ha" nærhet som du beskriver -kan like gjerne være et (litt klønete) forsøk på å gi deg trygghet. Det er fryktelig vanskelig for en partner å vite hvor man skal trå når partneren ikke klarer å snakke om det som er vanskelig og som (jeg vil tro) preger samlivet så mye som det gjør. Det gleder meg å lese at din behandler vil dra inn din mann, jeg håper det vil gjøre dere begge godt.

[florista]

Det virker som om du er i hendene på en dyktig behandler.

Jeg vet ikke hvordan din mann vil oppleve dette men vedkommende k a n føle det godt at det faktisk blir snakket om. Det du beskriver i første innlegg hvor du trekker deg bort og han fortsetter med å "ville ha" nærhet som du beskriver -kan like gjerne være et (litt klønete) forsøk på å gi deg trygghet. Det er fryktelig vanskelig for en partner å vite hvor man skal trå når partneren ikke klarer å snakke om det som er vanskelig og som (jeg vil tro) preger samlivet så mye som det gjør. Det gleder meg å lese at din behandler vil dra inn din mann, jeg håper det vil gjøre dere begge godt.

Tusen takk for svar XbellaX.

Ja, nå har jeg en psykolog som har forstått at det er det vonde som gjør at jeg sliter sånn. Og har en veldig klar plan på hvordan vi skal jobbe. Det er betryggende. Jeg er bare så redd for hvordan min mann vil reagere. Men jeg må bare prøve, for slik som det er nå takler jeg det veldig dårlig. Jeg er redd for at jeg forsvinner helt en dag om jeg ikke får hjelp til å løse det. Det burde være helt greit å takle det, men jeg klarer ikke det:(

Mvh

[XbellaX]

Tusen takk for svar XbellaX.

Ja, nå har jeg en psykolog som har forstått at det er det vonde som gjør at jeg sliter sånn. Og har en veldig klar plan på hvordan vi skal jobbe. Det er betryggende. Jeg er bare så redd for hvordan min mann vil reagere. Men jeg må bare prøve, for slik som det er nå takler jeg det veldig dårlig. Jeg er redd for at jeg forsvinner helt en dag om jeg ikke får hjelp til å løse det. Det burde være helt greit å takle det, men jeg klarer ikke det:(

Mvh

''Det burde være helt greit å takle det, men jeg klarer ikke det:(''

Det er ikke det minste greit å takle for noen som har opplevd overgrep. Når selv det minste forsøk på å ta imot nærhet oppleves som invaderende og nærmest retraumatiserende så er det overhodet ikke enkelt, for noen av dere. Mager trøst dette men du er slettes ikke alene om å kjenne på denne fortvilelsen, det er et vanlig følge ved overgrep. Herfra kan det kun gå oppover florista.

[florista]

''Det burde være helt greit å takle det, men jeg klarer ikke det:(''

Det er ikke det minste greit å takle for noen som har opplevd overgrep. Når selv det minste forsøk på å ta imot nærhet oppleves som invaderende og nærmest retraumatiserende så er det overhodet ikke enkelt, for noen av dere. Mager trøst dette men du er slettes ikke alene om å kjenne på denne fortvilelsen, det er et vanlig følge ved overgrep. Herfra kan det kun gå oppover florista.

Tusen takk for svar.

Jeg håper inderlig at det bare kan gå oppover nå. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg noengang skal tenke og ikke minst føle at nærhet er fint og godt? Det føles helt umulig ut for meg. Men kanskje denne faseorienterte behandlingen er veien å gå. Jeg har et håp om at det er vendepunktet.

[skal]

Tusen takk for svar.

Jeg håper inderlig at det bare kan gå oppover nå. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg noengang skal tenke og ikke minst føle at nærhet er fint og godt? Det føles helt umulig ut for meg. Men kanskje denne faseorienterte behandlingen er veien å gå. Jeg har et håp om at det er vendepunktet.

Jeg vil tippe at du har opplevd det med andre ting og? At det er umulig å forestille seg at det kan kjennes anderledes enn hva det er nå, men så en dag, så gjør det det. Du er tøffere enn toget som tar denne kampen. Og du er ikke alene.

[florista]

Jeg vil tippe at du har opplevd det med andre ting og? At det er umulig å forestille seg at det kan kjennes anderledes enn hva det er nå, men så en dag, så gjør det det. Du er tøffere enn toget som tar denne kampen. Og du er ikke alene.

Det har jeg ikke helt tenkt på. Ja, jeg makter et par ting nå som jeg før aldri kunne tro at jeg ville klare. Jeg håper inderlig at det kan skje også denne gangen. Det er en del av livet mitt som jeg gruer meg til hver eneste kveld/dag. Jeg skal kjempe videre.

Takknemlig hilsen