Er det så rart at jeg blir lei meg for dette?

[Gjest germinate]

Klassen fra (barne og ungd.skolen) skal ha jubileumsfest i år. Jeg har meldt avbud fordi jeg bor så langt unna. Det er snakk om kun tre inkl meg som ikke kommer, og de andre har fått kommentarer som at "det er synd at du ikke kommer" og slike ting. De andre diskuterte også seg i mellom med noe sånt som at de måtte få med han/henne.

Jeg har ikke fått en eneste kommentar eller noe som helst. Så jeg er tydeligvis ikke verdt noe for dem.. jeg var ikke verdt noe for dem da jeg gikk på skolen heller, jeg var så godt som usynlig, så hvorfor skulle jeg være verdt noe 20 år etter..

Er det så rart at jeg blir lei meg for dette?

[Gjest germinate]

Ville ikke dere også blitt lei dere for noe sånt...?

[XbellaX]

Kan det være de har hatt mer konktakt med hverandre? Har du hatt mye kontakt med dem de siste 20 årene?

[Gjest Psyk av alt]

Jeg ville også blitt lei meg for det.

Selv om fornuften hadde prøvd å fortelle meg at jeg ikke burde bry meg.

Jeg ble mobbet på ungdomsskolen og deltar aldri på sammenkomstene. Har ingen interesse av å møte mobberne igjen.Det er bare ungdomsskolen som har jubileum. Ikke barneskolen eller gymnaset. Da hadde jeg stilt opp.

[Gjest germinate]

Kan det være de har hatt mer konktakt med hverandre? Har du hatt mye kontakt med dem de siste 20 årene?

Jeg leser at de fleste ikke har hatt kontakt med hverandre. det er opprettet en side på FB hvor de har diskutert og kommet frem til ting osv.

[XbellaX]

Jeg leser at de fleste ikke har hatt kontakt med hverandre. det er opprettet en side på FB hvor de har diskutert og kommet frem til ting osv.

Ok. Det er helt normalt å kjenne på at man blir lei seg men vær forsiktig med å dvele på det for lenge.

[Gjest germinate]

Jeg ville også blitt lei meg for det.

Selv om fornuften hadde prøvd å fortelle meg at jeg ikke burde bry meg.

Jeg ble mobbet på ungdomsskolen og deltar aldri på sammenkomstene. Har ingen interesse av å møte mobberne igjen.Det er bare ungdomsskolen som har jubileum. Ikke barneskolen eller gymnaset. Da hadde jeg stilt opp.

Jeg ble aldri mobbet (som jeg kan huske), men jeg ble tilsidesatt. jeg var alltid det 5.hjulet på vogna. jeg skjønner veldig godt at du ikke vil møte de som mobbet deg igjen.. det må ha vært grusomt.

[Gjest germinate]

Ok. Det er helt normalt å kjenne på at man blir lei seg men vær forsiktig med å dvele på det for lenge.

jeg har egentlig lyst til å slette den gruppa fra siden min for jeg får mail for hver kommentar, og det gjør bare vondt når jeg ser hvordan de hygger seg.. jeg vil helst ikke se det.

[XbellaX]

jeg har egentlig lyst til å slette den gruppa fra siden min for jeg får mail for hver kommentar, og det gjør bare vondt når jeg ser hvordan de hygger seg.. jeg vil helst ikke se det.

Om dette ikke er mennesker du ønsker kontakt med så hiv dem ut vinduet og se fremover. Dette er ikke verdt å bruke tid på.

[Gjest germinate]

Om dette ikke er mennesker du ønsker kontakt med så hiv dem ut vinduet og se fremover. Dette er ikke verdt å bruke tid på.

det er jo de som tilsynelatende ikke ønsker kontakt med meg.. huff jeg blir bare minnet på den vonde tida.

[Gjest germinate]

Ok. Det er helt normalt å kjenne på at man blir lei seg men vær forsiktig med å dvele på det for lenge.

jeg har egentlig lyst til å slette den gruppa fra siden min for jeg får mail for hver kommentar, og det gjør bare vondt når jeg ser hvordan de hygger seg.. jeg vil helst ikke se det.

[XbellaX]

det er jo de som tilsynelatende ikke ønsker kontakt med meg.. huff jeg blir bare minnet på den vonde tida.

Det vet du jo egentlig ikke. Når det er slike tilstelninger så er det fort gjort å glemme noen uten at det betyr man ikke ønsker dem der. Igjen overtolker du men jeg kan skjønne at du synes det er leit. Dersom du ønsker å bli inkludert må du også inkludere dem og ikke sitte å se på.

[Gjest Hev deg over det]

Om de som kommenterer at de synes det er dumt at de andre to tidligere medstudentene dine ikke kommer, hadde mer kontakt med dem på den tiden enn deg, så er jo dette forklaringen på hvorfor de gir dem oppmerksomhet og ikke deg. Hvorfor skulle de plutselig være mer interessert i deg nå 20 år senere? De kunne derimot vært høflige og sendt deg også en "å så synd du ikke kunne komme" kommentar. Men innerst inne vet du den hadde den vært falsk.

Du skriver at de ikke mobbet deg på denne tiden. De bare gjorde at du følte deg tilsidesatt og som femte hjulet på vogna. Faktisk er dette også en form for mobbing og den kan være like vond som fysisk og verbal mobbing.

Jeg forstår at du er lei deg. Dette er vonde følelser du kjenner på og denne fb gruppen minner deg på dette vonde.

Hadde det vært meg, ville jeg slettet meg fra denne fb-gruppen for lengst. Du skulle ikke vært aktiv i den i utgangspunktet! (For ved å melde seg som "ikke-deltaker" er du på en måte aktiv.)

En helt annen strategi er å heve seg over det. Skriv en hyggelig felles kommentar om at du synes det var veldig synd at du ikke kunne komme pga avstanden og ønske de andre en veldig hyggelig kveld med gode minner og mimring! Enten de svarer eller ei, så vil du vise en stolt og beundringverdig side av deg. Det vil de også se. Kanskje de til og med ville skamme seg litt. det burde de ihvertfall.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg ble aldri mobbet (som jeg kan huske), men jeg ble tilsidesatt. jeg var alltid det 5.hjulet på vogna. jeg skjønner veldig godt at du ikke vil møte de som mobbet deg igjen.. det må ha vært grusomt.

Ja, det var grusomt. Helt forferdelig, og har ødelagt mye for meg. Merker det enda, selv om jeg er godt voksen.

Men som sagt, jeg skjønner godt at du ble lei deg, det er ikke rart.

Men prøv å tenke på at det ikke er deg det er noe galt med.

Jeg hadde vikarjobb for ett års tid siden, på lukket psykiatrisk akuttavd. Da satt de fast ansatte og diskuterte sommerfesten de skulle ha, jeg ble aldri bedt. De andre vikarene ble bedt. Da gikk jeg i kjelleren, men tenkte at det ikke var noe galt med meg, men de sosiale antennene til de andre.

heldigvis hadde jeg psykologen å diskutere det med. Og hvis det var en grunn til at jeg ikke skulle bli bedt, fordi jeg var rar eller gjorde merkelige ting, så hadde hun sagt det til meg.

Hvorfor jeg ikke ble bedt....det kan man lure på. Jeg tror det kan ha med god gammeldags misunnelse å gjøre. Det var mange kjerringer der, og jeg kom godt overens med mennene på arbeidsplassen. Så banalt og simpelt teit tror jeg det var.

[Gjest Psyk av alt]

Om de som kommenterer at de synes det er dumt at de andre to tidligere medstudentene dine ikke kommer, hadde mer kontakt med dem på den tiden enn deg, så er jo dette forklaringen på hvorfor de gir dem oppmerksomhet og ikke deg. Hvorfor skulle de plutselig være mer interessert i deg nå 20 år senere? De kunne derimot vært høflige og sendt deg også en "å så synd du ikke kunne komme" kommentar. Men innerst inne vet du den hadde den vært falsk.

Du skriver at de ikke mobbet deg på denne tiden. De bare gjorde at du følte deg tilsidesatt og som femte hjulet på vogna. Faktisk er dette også en form for mobbing og den kan være like vond som fysisk og verbal mobbing.

Jeg forstår at du er lei deg. Dette er vonde følelser du kjenner på og denne fb gruppen minner deg på dette vonde.

Hadde det vært meg, ville jeg slettet meg fra denne fb-gruppen for lengst. Du skulle ikke vært aktiv i den i utgangspunktet! (For ved å melde seg som "ikke-deltaker" er du på en måte aktiv.)

En helt annen strategi er å heve seg over det. Skriv en hyggelig felles kommentar om at du synes det var veldig synd at du ikke kunne komme pga avstanden og ønske de andre en veldig hyggelig kveld med gode minner og mimring! Enten de svarer eller ei, så vil du vise en stolt og beundringverdig side av deg. Det vil de også se. Kanskje de til og med ville skamme seg litt. det burde de ihvertfall.

Dette var et fint innlegg. Spesielt det du skriver om tilsidesettelsen, at det er en form for mobbing og avslutningen du foreslår.

[Gjest germinate]

Om de som kommenterer at de synes det er dumt at de andre to tidligere medstudentene dine ikke kommer, hadde mer kontakt med dem på den tiden enn deg, så er jo dette forklaringen på hvorfor de gir dem oppmerksomhet og ikke deg. Hvorfor skulle de plutselig være mer interessert i deg nå 20 år senere? De kunne derimot vært høflige og sendt deg også en "å så synd du ikke kunne komme" kommentar. Men innerst inne vet du den hadde den vært falsk.

Du skriver at de ikke mobbet deg på denne tiden. De bare gjorde at du følte deg tilsidesatt og som femte hjulet på vogna. Faktisk er dette også en form for mobbing og den kan være like vond som fysisk og verbal mobbing.

Jeg forstår at du er lei deg. Dette er vonde følelser du kjenner på og denne fb gruppen minner deg på dette vonde.

Hadde det vært meg, ville jeg slettet meg fra denne fb-gruppen for lengst. Du skulle ikke vært aktiv i den i utgangspunktet! (For ved å melde seg som "ikke-deltaker" er du på en måte aktiv.)

En helt annen strategi er å heve seg over det. Skriv en hyggelig felles kommentar om at du synes det var veldig synd at du ikke kunne komme pga avstanden og ønske de andre en veldig hyggelig kveld med gode minner og mimring! Enten de svarer eller ei, så vil du vise en stolt og beundringverdig side av deg. Det vil de også se. Kanskje de til og med ville skamme seg litt. det burde de ihvertfall.

''Om de som kommenterer at de synes det er dumt at de andre to tidligere medstudentene dine ikke kommer, hadde mer kontakt med dem på den tiden enn deg, så er jo dette forklaringen på hvorfor de gir dem oppmerksomhet og ikke deg. Hvorfor skulle de plutselig være mer interessert i deg nå 20 år senere? De kunne derimot vært høflige og sendt deg også en "å så synd du ikke kunne komme" kommentar. Men innerst inne vet du den hadde den vært falsk.''

Det er sant.

''Du skriver at de ikke mobbet deg på denne tiden. De bare gjorde at du følte deg tilsidesatt og som femte hjulet på vogna. Faktisk er dette også en form for mobbing og den kan være like vond som fysisk og verbal mobbing.''

Er det? Mobbing, altså? Jeg har aldri sett det på den måten. For jeg har tenkt at jeg var veldig beskjeden, utrygg på andre og sjenert på den tiden. Jeg var veldig forsiktig, og holdt meg mye for meg selv. Jeg har tenkt at jeg ikke kan laste dem for det akkurat. Men at det var vondt - det er det ingen tvil om. Jævlig, for å bruke et sterkere ord. Jeg hadde en del fravær bare pga dette også, der jeg visste vi skulle være to og to feks. Vi var et oddetall i klassen, og det gjorde ikke saken bedre.

''Jeg forstår at du er lei deg. Dette er vonde følelser du kjenner på og denne fb gruppen minner deg på dette vonde.''

Jeg er glad for at du forstår. Jeg plages egentlig ikke av fortiden, men det kommer tilbake når det er slike tilstelninger.

''Hadde det vært meg, ville jeg slettet meg fra denne fb-gruppen for lengst. Du skulle ikke vært aktiv i den i utgangspunktet! (For ved å melde seg som "ikke-deltaker" er du på en måte aktiv.)''

Jeg skal prøve å se om jeg får det til... jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Jeg er så lite på fb, og kan så lite om det.. men jeg skal gå inn og prøve.

''En helt annen strategi er å heve seg over det. Skriv en hyggelig felles kommentar om at du synes det var veldig synd at du ikke kunne komme pga avstanden og ønske de andre en veldig hyggelig kveld med gode minner og mimring! Enten de svarer eller ei, så vil du vise en stolt og beundringverdig side av deg. Det vil de også se. Kanskje de til og med ville skamme seg litt. det burde de ihvertfall.''

Jeg gjorde faktisk det også - men jeg har ikke fått noen kommentarer på den heller. Ikke en gang de to som jeg har litt kontakt med i dag har gjort det. men samtidig kan det selvsagt være at de ikke har sett det. Det er bare så merkelig, for den ene av de er svært så aktiv der inne.

[Gjest germinate]

Ja, det var grusomt. Helt forferdelig, og har ødelagt mye for meg. Merker det enda, selv om jeg er godt voksen.

Men som sagt, jeg skjønner godt at du ble lei deg, det er ikke rart.

Men prøv å tenke på at det ikke er deg det er noe galt med.

Jeg hadde vikarjobb for ett års tid siden, på lukket psykiatrisk akuttavd. Da satt de fast ansatte og diskuterte sommerfesten de skulle ha, jeg ble aldri bedt. De andre vikarene ble bedt. Da gikk jeg i kjelleren, men tenkte at det ikke var noe galt med meg, men de sosiale antennene til de andre.

heldigvis hadde jeg psykologen å diskutere det med. Og hvis det var en grunn til at jeg ikke skulle bli bedt, fordi jeg var rar eller gjorde merkelige ting, så hadde hun sagt det til meg.

Hvorfor jeg ikke ble bedt....det kan man lure på. Jeg tror det kan ha med god gammeldags misunnelse å gjøre. Det var mange kjerringer der, og jeg kom godt overens med mennene på arbeidsplassen. Så banalt og simpelt teit tror jeg det var.

Ja, dette er vonde følelser. Jeg skjønner veldig godt at du reagerte på dette. Sa du noe til dem om det? Godt at du hadde en psykolog som støttet deg, en som du visste ville gi deg ærlige tilbakemeldinger på at det ikke var deg det var noe galt med. For det stemmer at det er slike tanker som gjerne dukker opp.

Det er forresten så rart det der, skulle tro at voksne damer hadde lagt fra seg sånn barnehageoppførsel. Hører om det fra en venninne som jobber på sykehus også - der er det kjerringer rett og slett som baktaler og sladrer som bare det (hennes ord).

[Gjest Psyk av alt]

Ja, dette er vonde følelser. Jeg skjønner veldig godt at du reagerte på dette. Sa du noe til dem om det? Godt at du hadde en psykolog som støttet deg, en som du visste ville gi deg ærlige tilbakemeldinger på at det ikke var deg det var noe galt med. For det stemmer at det er slike tanker som gjerne dukker opp.

Det er forresten så rart det der, skulle tro at voksne damer hadde lagt fra seg sånn barnehageoppførsel. Hører om det fra en venninne som jobber på sykehus også - der er det kjerringer rett og slett som baktaler og sladrer som bare det (hennes ord).

Nei, jeg sa ikke noe til dem om det. Så mye guts har jeg ikke.

Jeg jobber ikke der lenger.

Jeg tror mange kjerringer kan ha slik barnehage oppførsel, som du sier, selv om de er voksne. Og er slik hele livet.

[lealaus]

Jo, jeg ville nok blitt lei meg i din situasjon, og jeg tenker det er en naturlig ting. Opplever liknende fra tid til annen.

Men så, etter en tid, bestemmer jeg meg for å ikke plage meg selv med å ha det vondt over tid. Heller stå for det valget jeg har gjort (i ditt tilfelle her at du ikke reiser - uansett om årsaken er avstand eller hva det skal være) og ta ansvar for mitt eget velvære.

Jeg har slettet både grupper og mennesker fra min facebookside. Folk som skraper på tynn hud, åpner gamle sår. Ikke fordi de nødvendigvis bevisst gjør det eller har vært ufine mot meg, men fordi jeg har følt meg utenfor og av og til ignorert.

Hvorfor skal jeg ha slikt på min FB-side i forhold til folk jeg ikke har vært i kontakt med på 20-30 år? I hvert fall når det ikke virker som om de er veldig lystne på kontakt?

Nei, det gjør meg godt å vite at jeg i dag har bestemmelsesrett over eget liv. Om noen skulle baksnakke meg, så vær så god - om de i det hele tatt er bevisst at jeg eksisterer. Så lenge de bare er et sted der ute i periferien, synes jeg nesten synd på dem som ikke har mer å prate om. Da er det bedre å skippe dem og heller bruke energien på de som bryr seg og som gir noe tilbake (jeg mener ikke at gester og tjenester skal tilbakebetales umiddelbart "krone for krone" - det jevner seg ut over tid)

Du kan snu dette til din fordel hvis du orker - lykke til

[Gjest germinate]

Jo, jeg ville nok blitt lei meg i din situasjon, og jeg tenker det er en naturlig ting. Opplever liknende fra tid til annen.

Men så, etter en tid, bestemmer jeg meg for å ikke plage meg selv med å ha det vondt over tid. Heller stå for det valget jeg har gjort (i ditt tilfelle her at du ikke reiser - uansett om årsaken er avstand eller hva det skal være) og ta ansvar for mitt eget velvære.

Jeg har slettet både grupper og mennesker fra min facebookside. Folk som skraper på tynn hud, åpner gamle sår. Ikke fordi de nødvendigvis bevisst gjør det eller har vært ufine mot meg, men fordi jeg har følt meg utenfor og av og til ignorert.

Hvorfor skal jeg ha slikt på min FB-side i forhold til folk jeg ikke har vært i kontakt med på 20-30 år? I hvert fall når det ikke virker som om de er veldig lystne på kontakt?

Nei, det gjør meg godt å vite at jeg i dag har bestemmelsesrett over eget liv. Om noen skulle baksnakke meg, så vær så god - om de i det hele tatt er bevisst at jeg eksisterer. Så lenge de bare er et sted der ute i periferien, synes jeg nesten synd på dem som ikke har mer å prate om. Da er det bedre å skippe dem og heller bruke energien på de som bryr seg og som gir noe tilbake (jeg mener ikke at gester og tjenester skal tilbakebetales umiddelbart "krone for krone" - det jevner seg ut over tid)

Du kan snu dette til din fordel hvis du orker - lykke til

Tusen takk for et fantastisk bra innlegg!