Hva kan jeg gjøre for å endre meg, trenger hjelp!

[Gjest conette]

Hei! Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne, men kan begynne å forklare litt om livet mitt. Jeg tror jeg alltid har vært sånn, men dette synes tydligere da jeg fikk meg kjæreste... Når to forhold blir "likens" så må det være meg som er problemet. Men selvfølgelig jeg har vokst og lært av første forholdet og det går bedre med det andre forholdet. Men nok om det, grunnen til at jeg kontakter deg er søken om hjelp. Jeg har aldri orket eller tenkt tanken om hjelp for jeg vil ikke at det skal være noe feil med meg. Men når min nåværende kjæreste nevnte det for en stund siden så har jeg tenkt litt på det. Han vil jo mitt beste. Jeg er til tider nedenfor og da begynner hodet mitt å sverme. Jeg kan begynne å tenke om alt! Negativt, vel og merke. Dette kommer av og til, noen ganger synes jeg at livet er topp, andre ganger spesielt når jeg møter motgang har jeg bare lyst t å gi opp alt. Det kan være jobben, kjæresten osv. Kjæresten min sier jeg er negativ som person, at jeg må jobbe med meg selv og må endre tankegang. Helt enig, men hvordan? Jeg har heller ikke så mange venner, jeg føler meg annerledes enn andre, dårlig selvbilde, sosiale angst, føler meg alene, dømmende, klarer ikke å slippe andre til meg, redd for å bli såra, redd for det meste egentlig og alt det der sliter på meg... jeg er så lei alle beskymrende tankene mine gjør at jeg ikke klarer å trives med livet jeg har. jeg føler jeg er fanget i min egen kropp. Det er til tider så vondt for du kjenner en "hard" klump i brystet.. Toppen av det hele så har kjæresten min mange venner og han er godt likt av alle, det samme med broren min. Må innrømme jeg blir misunnelig når jeg tenker på, hva har jeg? Kjæresten min sier jeg må prøve å finne meg en hobby og vær med på ting. Det har jeg prøvd, men "trives" ikke. Jeg føler meg alene og jeg har sosial angst og er rolig i store forsamling. Jeg er ikke så sjenert når de lærer meg å kjenne, men i store forsamlinger er jeg det... Man skulle tro jeg er lykkelig når jeg har en kjærste, 2 nydelig barn, hus og jobb og tjener bedre enn de fleste på min alder. Mange netter jeg ikke får sove for jeg tenker mye på dette. Jeg har grått meg selv i søvne endel ganger uten at samboeren min eller andre i familien vet om dette. Det er vanskelig å forklare dette for det kommer som sagt i bølger, det er ikke noe jeg kan styre følelsene mine. Imorgen kan plutselig alt bli bra... Jeg er flink til å skjule følelsene mine, ingen ville trodd det var meg hvis de hadde lest dette. Jeg kan ta med at jeg er redd for alt, det kan være: mørkredd, husredd, redd for døden, dyr, dumme meg ut, utroskap, at det skjer noe med barna, at det skjer noe med meg eller samboeren, redd for hva synes om meg, redd for å få kjeft, redd for å bli gammel osv... Jeg håper jeg kan få svar på dette og om det finnes hjelp, eller må jeg leve med dette resten av livet. Dette gjør at humøret svinger og det tærer på forholdet..

[Olav Femte]

Minner om GAD tror jeg. Hjelp er mer enn overkommlig.

[Gjest germinate]

Hei du!

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det du skriver her. Og ja, det finnes god hjelp for dette. Det første du må gjøre er å bestille deg en time hos fastlegen din. Gjerne en dobbelttime. Hvis du synes det er vanskelig å snakke om det, kan du skrive ut dette utmerkede innlegget ditt og vise han. Til legesekretæren kan du si at du ønsker en samtale med han og som kan ta litt tid, og at det er derfor du evt ønsker en dobbelttime (jeg vil anbefale deg en dobbelttime).

En psykolog eller psykiater vil kunne gi deg god hjelp for dette. Du har god selvinnsikt, og det er veldig bra. Da er prognosene bare enda bedre, og du skal slippe å ha det sånn resten av livet.

Jeg ønsker deg masse lykke til videre!

[mussa]

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Det er på en måte dobbelt vanskelig når alt tilsynelatende er bra, man har ingen egentlig grunn for å være misfornøyd... hvis du skjønner...?

For meg så høres det ut som om du kanskje sliter med angst og eller depresjoner..? Uten at jeg på noen måte er ekspert på området. For min del ble vendepunktet en krise i livet som gjorde at jeg faktisk hadde en grunn til å søke hjelp, og da dukket det plutselig opp masse masse andre ting på kjøpet

Selv har jeg veldig god erfaring med å snakke med fastlegen min h*n forsto meg og henviste meg til psykolog. Det har vært til uvurderlig hjelp. Hvorfor ikke prøve? Hvis du ikke kjenner fastlegen din fra før, kan du bestille en time hvor dere snakker om noe "uskyldig", så kan de kjenne litt på hvordan det er... Hvis du ikke føler deg komfortabel, BYTTER du fastlege! Det er veldig enkelt, helt ok og kan være helt avgjørende for hva som skjer videre

Jeg føler med deg, lykke til

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette handler om en kombinasjon av en engstelig natur/en eller flere angstlidelser og det vi kaller personlighetsproblematikk.

Du har selvinnsikt og endringsvilje. Det er prognostisk meget bra. I tillegg har du betydelige personlige ressurser som vil hjelpe deg når du skal endre på dette.

For å endre dette trenger du hjelp over tid hos en kompetent psykolog/psykiater. Fastlegen din kan henvise deg til dette. Du må være forberedt på ukentlig behandling i et halvt års tid.

Lykke til :-)

[Gjest]

Hei du!

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det du skriver her. Og ja, det finnes god hjelp for dette. Det første du må gjøre er å bestille deg en time hos fastlegen din. Gjerne en dobbelttime. Hvis du synes det er vanskelig å snakke om det, kan du skrive ut dette utmerkede innlegget ditt og vise han. Til legesekretæren kan du si at du ønsker en samtale med han og som kan ta litt tid, og at det er derfor du evt ønsker en dobbelttime (jeg vil anbefale deg en dobbelttime).

En psykolog eller psykiater vil kunne gi deg god hjelp for dette. Du har god selvinnsikt, og det er veldig bra. Da er prognosene bare enda bedre, og du skal slippe å ha det sånn resten av livet.

Jeg ønsker deg masse lykke til videre!

Heihei! Takk for svar! Det føles "betryggende" allerede at d er flere som meg der ute og at jeg føler meg bedre etter at jeg skrev et innlegg på doktoronline.

Jeg skal tenke litt på det ang. lege/psykolog. Hvis det funker så hadde det vært supert, men veien dit er nok lengere...

D er også betryggende at det er hjelp der ute. Jeg skal se ann hvordan det går fremover, så får jeg heller vudere det da

[Gjest germinate]

Heihei! Takk for svar! Det føles "betryggende" allerede at d er flere som meg der ute og at jeg føler meg bedre etter at jeg skrev et innlegg på doktoronline.

Jeg skal tenke litt på det ang. lege/psykolog. Hvis det funker så hadde det vært supert, men veien dit er nok lengere...

D er også betryggende at det er hjelp der ute. Jeg skal se ann hvordan det går fremover, så får jeg heller vudere det da

Godt :-) Masse lykke til videre :-)