hvem er jeg?

[eksvimle]

Hvordan kan jeg være meg selv, når jeg egentlig ikke vet hvem jeg er?

Hvordan er det meningen at jeg skal være sammen med andre?

Jeg vet ikke hva jeg liker å gjøre (jeg har aldri gjort noen ting). jeg har ingen interresser. Det er ikke noe jeg er spesielt opptatt av. det er liksom ingenting jeg liker.

Det er overhodet ingenting ved meg. jeg er ingen. Så hvem skal jeg være?

[XbellaX]

Du kan få en bedre opplevelse av hvem du er i møte med andre mennesker, kanskje bør du begynne der.

[eksvimle]

Du kan få en bedre opplevelse av hvem du er i møte med andre mennesker, kanskje bør du begynne der.

det er det jeg prøver på...

[XbellaX]

det er det jeg prøver på...

Forsøk å ikke tenk på hvem du skal være men kjenn etter på hva som føles riktig og ekte for deg, kanskje vil det gi deg noen pekepinner.

[eksvimle]

Forsøk å ikke tenk på hvem du skal være men kjenn etter på hva som føles riktig og ekte for deg, kanskje vil det gi deg noen pekepinner.

jeg vet helt ærlig ikke. jeg har aldri vært noen. bare vært det jeg har fått beskjed om å være. men nå som det ikke er noen som bestemmer over meg, så aner jeg ikke.

[XbellaX]

jeg vet helt ærlig ikke. jeg har aldri vært noen. bare vært det jeg har fått beskjed om å være. men nå som det ikke er noen som bestemmer over meg, så aner jeg ikke.

Har du mennesker i din nærhet du kan øve deg på å gjenoppdage seg selv sammen med? Mennesker som er trygge for deg?

[Gjest germinate]

jeg vet helt ærlig ikke. jeg har aldri vært noen. bare vært det jeg har fått beskjed om å være. men nå som det ikke er noen som bestemmer over meg, så aner jeg ikke.

Da er rådet til xbellax veldig godt. Kjenn etter.

[Gjest madrs 24]

jeg vet helt ærlig ikke. jeg har aldri vært noen. bare vært det jeg har fått beskjed om å være. men nå som det ikke er noen som bestemmer over meg, så aner jeg ikke.

Hei. Jeg har hatt det mye som deg tidlig i mitt voksne liv og da jeg var barn. Har gjennom å speile andre lært meg en slags identitet. Jeg har tatt til meg det jeg mener må være bra og forkastet det som jeg mener er mindre bra. Jeg hadde aldri en mor jeg kunne lære noe særlig av,derfor har jeg måttet lære fra andre mennesker. Det har tatt mye lengre tid og jeg er også fortsatt usikker på veldig mye. Det glipper liksom litt innimellom. Har god støtte i terapi, uten den tror jeg det ikke har blitt så bra. Kanskje du også burde søke hjelp?

[eksvimle]

Hei. Jeg har hatt det mye som deg tidlig i mitt voksne liv og da jeg var barn. Har gjennom å speile andre lært meg en slags identitet. Jeg har tatt til meg det jeg mener må være bra og forkastet det som jeg mener er mindre bra. Jeg hadde aldri en mor jeg kunne lære noe særlig av,derfor har jeg måttet lære fra andre mennesker. Det har tatt mye lengre tid og jeg er også fortsatt usikker på veldig mye. Det glipper liksom litt innimellom. Har god støtte i terapi, uten den tror jeg det ikke har blitt så bra. Kanskje du også burde søke hjelp?

går det bra med deg nå? passer du inn liksom?

[Gjest Mrs.Q]

Forstår hva du mener. Jeg pleier å kopiere andre, og vet hvem jeg oppfører meg som. Men det er ikke meg, for jeg vet ikke hvem jeg er.

[Gjest madrs 24]

går det bra med deg nå? passer du inn liksom?

Jeg kan ikke si at det går veldig bra, men bedre enn det har vært, ja. Har en følelse av å ikke høre til noe sted, er mistroisk og har mye angst i perioder. Likevel er livet litt lettere nå. Kanskje fordi det er sommer? Det er som om jeg mangler en grunnleggende trygghet i meg selv og som du beskriver så bra: Hvem er jeg?

Jeg tenker sånn at det som det gikk så mange år å bryte ned, det tar det helt sikkert minst like mange år og bygge opp. Det er hard jobbing, men jeg tror det er verdt det når vi tenker på våre barn.

[Gjest madrs 24]

Forstår hva du mener. Jeg pleier å kopiere andre, og vet hvem jeg oppfører meg som. Men det er ikke meg, for jeg vet ikke hvem jeg er.

Tror du dette er et tegn på sykdom, eller har andre mennesker det sånn også? Hadde vært litt interessant å vite.

[Gjest germinate]

Forstår hva du mener. Jeg pleier å kopiere andre, og vet hvem jeg oppfører meg som. Men det er ikke meg, for jeg vet ikke hvem jeg er.

Jeg var slik før.. Så fikk jeg god behandling. Nå er jeg stort sett "meg selv" og trenger ikke kopiere andre. Det er en befrielse.

[Gjest madrs 24]

Forstår hva du mener. Jeg pleier å kopiere andre, og vet hvem jeg oppfører meg som. Men det er ikke meg, for jeg vet ikke hvem jeg er.

Tror du dette er et tegn på sykdom, eller har andre mennesker det sånn også? Hadde vært litt interessant å vite.

[Gjest madrs 24]

Forstår hva du mener. Jeg pleier å kopiere andre, og vet hvem jeg oppfører meg som. Men det er ikke meg, for jeg vet ikke hvem jeg er.

Tror du dette er et tegn på sykdom, eller har andre mennesker det sånn også? Hadde vært litt interessant å vite.

[Gjest madrs 24]

Tror du dette er et tegn på sykdom, eller har andre mennesker det sånn også? Hadde vært litt interessant å vite.

Sorry, ikke meningen at innlegget skulle komme så mange ganger.

[Gjest Mrs.Q]

Tror du dette er et tegn på sykdom, eller har andre mennesker det sånn også? Hadde vært litt interessant å vite.

Vet ikke men jeg har alltid gjort det. Er sikkert et kjent fenomen blandt tenåringer, tror de kopierer hverandre. De går til og med i like klær, kanskje noen av dem mangler identitet. Er kanskje i den alderen de finner seg selv.

[Gjest Mrs.Q]

Jeg var slik før.. Så fikk jeg god behandling. Nå er jeg stort sett "meg selv" og trenger ikke kopiere andre. Det er en befrielse.

Må være godt å ha funnet seg selv

[Gjest madrs 24]

Vet ikke men jeg har alltid gjort det. Er sikkert et kjent fenomen blandt tenåringer, tror de kopierer hverandre. De går til og med i like klær, kanskje noen av dem mangler identitet. Er kanskje i den alderen de finner seg selv.

Hm...en dame på snart 50 år burde jo ha funnet seg selv for lenge siden. Men jeg driver fortsatt og leter. Det går bra i situasjoner som jeg mestrer og har vært borti før, men kommer det noe nytt faller jeg sammen. I tusen biter, kjennes det ut som.

Jeg sliter også med grenser, de har blitt overtråkket endel ganger. Dette gjør meg redd i forhold til andre, jeg stoler ikke på noen. Jeg har sett mennesker jeg trodde jeg kunne stole på bli til monstre. Når du opplever dette mange nok ganger så tror du vel på det til slutt. Ingen tror på meg når jeg sier nei, jeg har jo aldri lært det. og det virker sikkert ikke overbevisende?

[Gjest germinate]

Må være godt å ha funnet seg selv

Ja. Men helt i mål er jeg ikke enda da. Det tar tid...