hvem er jeg?

[Angustia]

''Det er overhodet ingenting ved meg. jeg er ingen. Så hvem skal jeg være?''

Du er ei sterk kvinne som har "overlevd" og brutt ut av traumatiserene forhold. Og har masse kompetanse på det.

Du er ei god mor som elsker sønnen din. Du har lite nettverk og kanskje ikke nevneverdig avlastning. Og har masse kompetanse på det.

XbelleX har meget gode svar her.

Om ikke annet: Kan du tenke at TV-programmene du velger å se er et resultat av en interesse? Filmer? Musikk? Et mediaoppslag? En bok?

Interesser til sønnen du kan ivolvere deg i? (Min erfaring med egen sønns interesser innbefatter reptiler og fotball, etter hvert språk, politikk og Midt-Østen-studier, men dog...)

Du "skal ikke være" noe som helst, det aleine kan skape det beste for deg sjøl og sønnen din. Det er en bragd, prøv å heve hodet og ikke tenk så mye på hva andre tenker. For det gjør de sjelden, tro meg.

Men hva med å kontakte foreldtre til sønnens venner, uansett status? Dere er i samme båt :-) Helsesøster om ho er adekvat? "Frivillighetssentralen" om denne er 'oppe-og-går' i dIn region?

Skjønner at terskelen er høy, men prøv å følge 'XbellaX' sine gode råd.

Og PS: Jeg har fortsatt soverom til disposisjon til deg og den lille ift fornøyelsespark om dere føler for det :-)

[Lillemus]

Vet ikke men jeg har alltid gjort det. Er sikkert et kjent fenomen blandt tenåringer, tror de kopierer hverandre. De går til og med i like klær, kanskje noen av dem mangler identitet. Er kanskje i den alderen de finner seg selv.

''Er sikkert et kjent fenomen blandt tenåringer, tror de kopierer hverandre. De går til og med i like klær, kanskje noen av dem mangler identitet. Er kanskje i den alderen de finner seg selv.''

Da jeg gikk på skolen gikk alle sossene i merkeklær og ble sett ned på av alle individualistene. De gikk alle i dongeribukser og skitne islandsgensere... *hehe*

[Gjest germinate]

''Er sikkert et kjent fenomen blandt tenåringer, tror de kopierer hverandre. De går til og med i like klær, kanskje noen av dem mangler identitet. Er kanskje i den alderen de finner seg selv.''

Da jeg gikk på skolen gikk alle sossene i merkeklær og ble sett ned på av alle individualistene. De gikk alle i dongeribukser og skitne islandsgensere... *hehe*

Vokste opp på 80/90-tallet du også skjønner jeg...

[Gjest germinate]

''Er sikkert et kjent fenomen blandt tenåringer, tror de kopierer hverandre. De går til og med i like klær, kanskje noen av dem mangler identitet. Er kanskje i den alderen de finner seg selv.''

Da jeg gikk på skolen gikk alle sossene i merkeklær og ble sett ned på av alle individualistene. De gikk alle i dongeribukser og skitne islandsgensere... *hehe*

Vokste opp på 80/90-tallet du også skjønner jeg...

[Gjest germinate]

''Er sikkert et kjent fenomen blandt tenåringer, tror de kopierer hverandre. De går til og med i like klær, kanskje noen av dem mangler identitet. Er kanskje i den alderen de finner seg selv.''

Da jeg gikk på skolen gikk alle sossene i merkeklær og ble sett ned på av alle individualistene. De gikk alle i dongeribukser og skitne islandsgensere... *hehe*

Vokste opp på 80/90-tallet du også skjønner jeg...

[lealaus]

Hmm - pussig - jeg hørte nettopp om denne problemstillingen på en podcast nå nettopp. De snakket om en bok, og i denne boken handler det om en kvinne i krise. Denne kvinnen hadde opplevd (minst) et traume i tidlige år, og som barn og ungdom gjelder det jo bare å komme gjennom, og det gjør man ved å distansere seg og holde opplevelsen(e) unna.

Men alle med "bagasje" når et punkt hvor man må ta et oppgjør med hvem man er og hvem man vil være. Denne kvinnen stod imidlertid i et stort tomrom. For der andre speiler seg i sin barndom og oppvekst - de viktige årene som former oss, hadde denne kvinnen (som alt for mange andre) taklet livet så langt ved å fortrenge sin egen historie, og hun stod nå naken tilbake og kunne ikke finne konturene av sitt eget speilbilde engang.

I boken (som jeg ikke husker navnet på) måtte dermed denne kvinnen ta sin barndom tilbake, og gjennombruddet kom da hun etter mye gråt og tenners gnissel kunne greie å definere seg selv som den hun ville være. Hun forlot offerposisjonen og fant ryggraden sin. Etter lang terapi og jobbing med seg selv, kunne hun ta kontroll over fortiden og ikke lenger la den knuse henne gang på gang i ulike situasjoner.

Jeg for min del fikk en skikkelig aha-opplevelse da jeg hørte dette programmet (P2 har i grunn mye spennende å by på om formiddagen). Det var akkurat som om mitt liv ble satt ord på på en ny måte. Nå er jeg i den heldige posisjon at jeg føler jeg har kommet veldig godt ut på andre siden - den tiden det tok å komme hit ønsker jeg ikke tilbake, og jeg unner ikke selv min verste fiende.

Samtidig er jeg veldig tydelig på at disse jævlige årene har gjort meg til den jeg er i dag, og jeg er veldig glad for meg og i meg - jeg har funnet min verdi. Jeg har med meg en tyngde som ikke er baktung, jeg opplever livet fantastisk rikt - selv når det er tunge perioder - og jeg får mange tilbakemeldinger på at jeg tilfører andre noe.

Det jeg prøver å si, er at jeg vet noe om hvor jævlig og forvirrende livet ditt trolig er nå. Og jeg vil da i neste setning si: hold ut. Jeg vet det er vanskelig, og jeg ser tilbake på mitt liv og skjønner nesten ikke at i det hele tatt kom gjennom de ulike situasjonene. Men det lar seg gjøre å komme gjennom, jeg har sett det hos meg selv over mange andre.

Lykke til, og stå på

[eksvimle]

Hmm - pussig - jeg hørte nettopp om denne problemstillingen på en podcast nå nettopp. De snakket om en bok, og i denne boken handler det om en kvinne i krise. Denne kvinnen hadde opplevd (minst) et traume i tidlige år, og som barn og ungdom gjelder det jo bare å komme gjennom, og det gjør man ved å distansere seg og holde opplevelsen(e) unna.

Men alle med "bagasje" når et punkt hvor man må ta et oppgjør med hvem man er og hvem man vil være. Denne kvinnen stod imidlertid i et stort tomrom. For der andre speiler seg i sin barndom og oppvekst - de viktige årene som former oss, hadde denne kvinnen (som alt for mange andre) taklet livet så langt ved å fortrenge sin egen historie, og hun stod nå naken tilbake og kunne ikke finne konturene av sitt eget speilbilde engang.

I boken (som jeg ikke husker navnet på) måtte dermed denne kvinnen ta sin barndom tilbake, og gjennombruddet kom da hun etter mye gråt og tenners gnissel kunne greie å definere seg selv som den hun ville være. Hun forlot offerposisjonen og fant ryggraden sin. Etter lang terapi og jobbing med seg selv, kunne hun ta kontroll over fortiden og ikke lenger la den knuse henne gang på gang i ulike situasjoner.

Jeg for min del fikk en skikkelig aha-opplevelse da jeg hørte dette programmet (P2 har i grunn mye spennende å by på om formiddagen). Det var akkurat som om mitt liv ble satt ord på på en ny måte. Nå er jeg i den heldige posisjon at jeg føler jeg har kommet veldig godt ut på andre siden - den tiden det tok å komme hit ønsker jeg ikke tilbake, og jeg unner ikke selv min verste fiende.

Samtidig er jeg veldig tydelig på at disse jævlige årene har gjort meg til den jeg er i dag, og jeg er veldig glad for meg og i meg - jeg har funnet min verdi. Jeg har med meg en tyngde som ikke er baktung, jeg opplever livet fantastisk rikt - selv når det er tunge perioder - og jeg får mange tilbakemeldinger på at jeg tilfører andre noe.

Det jeg prøver å si, er at jeg vet noe om hvor jævlig og forvirrende livet ditt trolig er nå. Og jeg vil da i neste setning si: hold ut. Jeg vet det er vanskelig, og jeg ser tilbake på mitt liv og skjønner nesten ikke at i det hele tatt kom gjennom de ulike situasjonene. Men det lar seg gjøre å komme gjennom, jeg har sett det hos meg selv over mange andre.

Lykke til, og stå på

Tusen takk for dette. Akkurat slik jeg føler meg... Aner ikke hvem jeg skal være...eller hvem jeg er rettere sagt. Usikker på hva det forventes at jeg skal være også...

Ikke vet jeg...