Har bulimi og kommer til å dø av det...

[Gjest Bulimina]

Har hatt denne sykdommen i snart 15 år. Fikk hjelp i tenårene under tvang fra foreldre, men klarte å lure alle ved å spille frisk og avsluttet derfor behandlingen etter 2 år.

I dag er jeg 30 år og lever fortsatt med denne alvorlige spiseforstyrrelsen "etter beste evne". Jeg har ikke viljestyrke til å gi slipp på den. Men folk rundt meg vet ikke hva jeg sliter med. kaster bare opp når jeg er alene.

I det siste har jeg begynt å kjenne mer og mer på kroppen, rent fysisk at dette er veldig farlig.

Jeg går bla rundt med noe jeg har lurt meg selv til å tro er en slags "kronisk urinveisinfeksjon", men som nok i virkeligheten handler om problemer med nyrene..Som igjen nok har oppstått som følge av stadige elektrolyttubalanser (ubalanse i kalium/natrium balansen- og syre/base balansen) ved oppkast.

Stadig oftere får jeg "illebefinnende" etter oppkast. Jeg kaldsvetter, blir blek, skjelven og veldig kvalm. Samt en vanvittig sterk hodepine som ikke lindres av paracet og Ibux. Dette går som regel over etter ca 30 min, når kroppen har klart å stabilisere nivåene selv. Men det han også hendt det har godt opp til 2 timer før det er over. Antagelig er dette en blanding av føling (etter overproduksjon av insulin før oppkast) og elektrolyttforstyrrelser.

Tenker at jeg sakte men sikkert kommer til å ødelegge organene i kroppen min på denne måte og at hjertet plutselig en dag vil stoppe. LIKEVEL klarer jeg ikke, og vil ikke stoppe.

Dette er skremmende. Vil jeg virkelig heller dø enn å kvitte meg med spiseforstyrrelsen? Jeg vil jo ikke det!

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje få noen gode råd? (utenom henvisning av psykolog).

Lurer forøvrig på om at OM jeg skulle be fastlegen min om hjelp, kan jeg da velge om jeg vil ha henvisning til psykiater i stedet for psykolog? Tenker at sykdomsbildet mitt er såpass omfattende at en psykolog kanskje ikke vil strekke helt til?

Ser at spiseforstyrrelser ikke er et så vanlig tema her inne, men håper noen der ute vil svare meg likevel..

[rose23]

Det er du selv som må gjøre jobben med å komme ut av dette... Å søke hjelp er lurt. Du begynner å bli voksen. Hvilket liv vil du egentlig leve? Spiller det noe rolle om du er 30-40 kg for mye, eller for lite, så lenge du er glad og lever livet ? Klem

[Gjest Bulimina]

Det er du selv som må gjøre jobben med å komme ut av dette... Å søke hjelp er lurt. Du begynner å bli voksen. Hvilket liv vil du egentlig leve? Spiller det noe rolle om du er 30-40 kg for mye, eller for lite, så lenge du er glad og lever livet ? Klem

''Spiller det noe rolle om du er 30-40 kg for mye, eller for lite, så lenge du er glad og lever livet ? Klem''

Jeg er faktisk stort sett glad og "lever" livet godt forøvrig!

Er redd jeg IKKE ville vært like glad om jeg måtte gi slipp på matrusen...

[Gjest svarttrost]

''Spiller det noe rolle om du er 30-40 kg for mye, eller for lite, så lenge du er glad og lever livet ? Klem''

Jeg er faktisk stort sett glad og "lever" livet godt forøvrig!

Er redd jeg IKKE ville vært like glad om jeg måtte gi slipp på matrusen...

Ja jeg vet hvor vondt dette er ja. Jeg er i litt samme situasjon som deg. Jeg vil heller ikke kvitte meg med den rusen. Det er egentlig noe jeg vil ha litt for meg selv. En dag her, så spurte en psykiatrisk sykepleier om det var noe mer jeg sleit med..... jeg tror egentlig hun vet litt hva jeg driver med, men jeg grep ikke tak i muligheten å fortelle noe om det.

Jeg er også redd for å dø mange ganger. Selv om jeg sikkert ikke er så syk som du er nå. Jeg tror jeg ville tatt kontakt med IKS eller noe sånt. Kanskje det er litt enklere å si noe om det til noen som sliter med det samme.

Jeg har tenkt tanken mange ganger, men jeg er i situasjonen at jeg kjenner flere nede på IKS der. Det blir for flaut at nå har jeg også fått det liksom......

[miakami]

tenk på at når du blir frisk, så trenger du ikke lenger denne "rusen". Du vil ikke lenger ha behov for den.

Har selv hatt bulimi tidligere og har ingen sug etter å få det igjen.