Barnevernet igjen.

[DoleMari]

Ikke svar på noe, men ta vare på det du får av meldinger. Vær sterk!

Ja! Tar vare på dem og skal være sterk nå :-) Dere hjelper meg og at jeg kan prate med familien min og venninne på tlf. Føler at jeg trenger så mye bekreftelser, men det er tøft dette her. Det er kanskje normalt å få en reaksjon etterpå. Går og tenker hele tiden og er litt fjern for min kjære. Men han skjønner det :-)

[DoleMari]

Hei!

Du har gjort det riktige.

Får håpe barnevernet finner ut av ting, og finner en god måte å hjelpe på, men ikke vet jeg hva man gjør hvis man snakker for døve ører?

Noen slike foreldre til og med lyver, de innrømmer ikke sant hvordan ting forløper, og i de tilfellene må det jo være vanskelig, men du har jo likevel gjort det du burde, og det flere voksne burde gjort, du bryr deg om barna rettsvern og rett til en trygg oppvekst.

Det er stor unnfallenhet og uvilje mot å stå opp for barns rettigheter på mange ulike samfunnshold, barn legges jo inn mange ganger på sykehus etter vold uten at noen fatter sterk nok mistanke til foreldrene, det er virkelig forferdelig, man burde hatt et varslingsystem, der det feks ikke nyttet bare å bytte lege eller flytte på seg.

Takk medelenemie! Du er til god hjelp :-)

[Gjest alenemor til to]

Ikke for å skremme deg, men hvis du har psykiske problemer spørs det om BV tar deg alvorlig. Jeg var i alle slags systemer da jeg slet som verst, og de tok meg ikke på alvor i det hele tatt. Jeg hadde jo psykiske problemer, tror det er det verste du kan ha. For folk med rusproblemer tar de mer på alvor, men det spørs vel hvor i landet man bor og.

Nå tror jeg faktisk du overdriver litt. Mens jeg slet på det verste psykisk var jeg på et kurs der barnevernet i regionen var sterkt representert. Jeg er aleneforelder.(en særs dårlig kombinasjon å være aleneforelder og psykisk syk) BV så nok at "her var det noe" og i en pause på kurset innledet en av dem en samtale med meg med resten av gjengen samlet rundt. Plutselig brøt en annen inn i samtalen med et direkte spørsmål ang ungene. Jeg ble litt satt ut, siden spørsmålet kom så brått, og visste i samme sekund at jeg hadde reagert feil på spørsmålet. Og bare så på personen som spurte, mens tankene fosset rundt oppi hodet ang hva jeg kunne svare. For ettersom jeg hadde reagert "feil" på det første spørsmålet som egentlig var veldig enkelt å svare på, så ville et ærlig svar på det spørsmålet faktisk ikke blitt trodd, så jeg visste jeg måtte si noe mer... Hele BVgjengen sto og så på meg da jeg omsider svarte(kan tenke meg at det tok bortimot et halvt minutt) Og da valgte jeg å si det som det var. At jeg slet, hva som var bakgrunnen for at jeg slet og hvor jeg fikk hjelp. Når jeg hadde tygd på svaret jeg fikk tilbake noen dager forsto jeg at de faktisk ikke ble særlig bekymret av det de hørte. Og jeg har ikke hørt noe mer fra dem etterpå. Og denne hendelsen skjedde for ca 1,5 år siden. Så det er ikke nødvendigvis slik at psykiske plager trenger å bety kroken på døra.

[Gjest Mrs.Q]

Nå tror jeg faktisk du overdriver litt. Mens jeg slet på det verste psykisk var jeg på et kurs der barnevernet i regionen var sterkt representert. Jeg er aleneforelder.(en særs dårlig kombinasjon å være aleneforelder og psykisk syk) BV så nok at "her var det noe" og i en pause på kurset innledet en av dem en samtale med meg med resten av gjengen samlet rundt. Plutselig brøt en annen inn i samtalen med et direkte spørsmål ang ungene. Jeg ble litt satt ut, siden spørsmålet kom så brått, og visste i samme sekund at jeg hadde reagert feil på spørsmålet. Og bare så på personen som spurte, mens tankene fosset rundt oppi hodet ang hva jeg kunne svare. For ettersom jeg hadde reagert "feil" på det første spørsmålet som egentlig var veldig enkelt å svare på, så ville et ærlig svar på det spørsmålet faktisk ikke blitt trodd, så jeg visste jeg måtte si noe mer... Hele BVgjengen sto og så på meg da jeg omsider svarte(kan tenke meg at det tok bortimot et halvt minutt) Og da valgte jeg å si det som det var. At jeg slet, hva som var bakgrunnen for at jeg slet og hvor jeg fikk hjelp. Når jeg hadde tygd på svaret jeg fikk tilbake noen dager forsto jeg at de faktisk ikke ble særlig bekymret av det de hørte. Og jeg har ikke hørt noe mer fra dem etterpå. Og denne hendelsen skjedde for ca 1,5 år siden. Så det er ikke nødvendigvis slik at psykiske plager trenger å bety kroken på døra.

Det var deg, i mitt tilfelle overdriver jeg ikke....

Vil ikke utdype det.

[Gjest alenemor til to]

Det var deg, i mitt tilfelle overdriver jeg ikke....

Vil ikke utdype det.

mente ikke at du overdrev ang ditt møte med barnevernet. Men at psykiske problemer er det verste man kan ha. tror nok de i de fleste situasjoner vurderer helhetssituasjonen..

[Gjest Mrs.Q]

mente ikke at du overdrev ang ditt møte med barnevernet. Men at psykiske problemer er det verste man kan ha. tror nok de i de fleste situasjoner vurderer helhetssituasjonen..

Det er min opplevelse, at psykiske problemer er det verste en kan ha. Det er noe ukjent og skummelt for de fleste, en blir sett på som en rar skapning med skumle hensikter. Når de til slutt ble kjent med meg, var jeg ikke så ille som de trodde.

[Madelenemie]

Takk medelenemie! Du er til god hjelp :-)

Hei!

Du også for mitt hjerte