å hate og elske samme person

[Gjest kveldstrøtt]

Jeg både hater og er betatt av psykiateren min på samme tid.

Jeg beundrer hennes personlighet på det personlige plan. Hun er flink, blid, pen, kunstnerisk, er flink til å få fram gode samtaler et behagelig vesen rett og slett. Men jeg hater henne noen ganger. Fordi hun mange ganger er så overbevist over at det er hun selv som har rett og tviler nesten aldri over seg selv. Det er et problem for meg siden jeg er på tvangsparagraf. Og hun er vel ikke villig til å oppheve den på mange år

Det er enkelte karismatiske og intelligente mennesker man ikke helt vet om man skal like eller mislike. Jeg tror det går an å få litt for god selvtillit - for å si det sånn.. . og hun er vel en som har det.

I kveld har jeg bestemt meg for å like henne for en stund framover , og gi henne en sjans. Men ustabil som jeg er så trenger det ikke vare så lenge før det snur igjen.

[Gjest frillen]

I kveld har jeg bestemt meg for å like henne for en stund framover , og gi henne en sjans. Men ustabil som jeg er så trenger det ikke vare så lenge før det snur igjen.

Flott! Jeg tror du uansett vil ha det bedre i egne følelser den tiden du klarer å like henne. Endrer det seg, så begynn forfra igjen

[Gjest kveldstrøtt]

I kveld har jeg bestemt meg for å like henne for en stund framover , og gi henne en sjans. Men ustabil som jeg er så trenger det ikke vare så lenge før det snur igjen.

Flott! Jeg tror du uansett vil ha det bedre i egne følelser den tiden du klarer å like henne. Endrer det seg, så begynn forfra igjen

Jeg vet det jeg blir mye gladere når jeg liker henne. Og tenker at jeg er heldig som har et så hyggelig menneske som psykiater. Og tenker også at jeg er heldig som har vært igjennom noe så lærerikt i livet ... men det snur seg også ofte til det motsatte.

[WaTfM?]

Jeg vet det jeg blir mye gladere når jeg liker henne. Og tenker at jeg er heldig som har et så hyggelig menneske som psykiater. Og tenker også at jeg er heldig som har vært igjennom noe så lærerikt i livet ... men det snur seg også ofte til det motsatte.

Beklager innbrytningen, men er litt interessert, bare... :-)

Hva er det som gjør at det snur?

[Gjest Mrs.Q]

Tror ikke det er bra å ha personlige følelser for behandlere, det er jo en jobb for dem som hvilke som helst annen jobb.

[Gjest frillen]

Jeg vet det jeg blir mye gladere når jeg liker henne. Og tenker at jeg er heldig som har et så hyggelig menneske som psykiater. Og tenker også at jeg er heldig som har vært igjennom noe så lærerikt i livet ... men det snur seg også ofte til det motsatte.

''Jeg vet det jeg blir mye gladere når jeg liker henne. Og tenker at jeg er heldig som har et så hyggelig menneske som psykiater. Og tenker også at jeg er heldig som har vært igjennom noe så lærerikt i livet ... men det snur seg også ofte til det motsatte.''

Jeg synes det er flott at du "ser" det du "ser". Å irritere seg over andres egenskaper gjør jo ikke annet enn å forsure enn selv. Det endrer jo ikke noe hos den andre. Jeg vet at du vet dette også

[Gjest kveldstrøtt]

Beklager innbrytningen, men er litt interessert, bare... :-)

Hva er det som gjør at det snur?

Hva som gjør at det snur?

hmm si det!. jeg vet ikke helt. Noen ganger tenker jeg at hun er veldig egoistisk og manipulerende. At hun greier å overbevise meg slik at jeg begynner å like henne. Da mister jeg vel litt kontroll over meg selv og hva jeg syntes i utgangspunktet. Det har vel også med depresjon å gjøre. Når jeg blir deprimert blir jeg også veldig skeptisk til alt og alle. Og føler meg urettmessig behandlet. Det kan slå ut i et veldig sinne hos meg. Hun tjener jo pengene sine på dette her.

Jeg ser også for meg at jeg hadde befunnet meg et annet sted i livet hvis jeg ikke hadde blitt "lurt" inn i psykiatrien og oppsøkte hjelp frivillig overhode......

[Gjest kveldstrøtt]

Tror ikke det er bra å ha personlige følelser for behandlere, det er jo en jobb for dem som hvilke som helst annen jobb.

Det å ikke ha følelser for i en eller annen grad for en behandler blir for meg umulig. Jeg må ha en klar opplevelse om at dette er en person jeg kan godta og ønsker å ha inn i livet mitt akkurat nå, uten den følelsen så kommer jeg ingen vei. Da setter jeg veldig pris på personer som tør å by litt på seg selv og ikke bare sitter å stiller meg spørsmål. Jeg liker engasjerte mennesker. Og gjerne er litt som min psykiater - litt kunstnerisk og sånn

[Gjest Mrs.Q]

Det å ikke ha følelser for i en eller annen grad for en behandler blir for meg umulig. Jeg må ha en klar opplevelse om at dette er en person jeg kan godta og ønsker å ha inn i livet mitt akkurat nå, uten den følelsen så kommer jeg ingen vei. Da setter jeg veldig pris på personer som tør å by litt på seg selv og ikke bare sitter å stiller meg spørsmål. Jeg liker engasjerte mennesker. Og gjerne er litt som min psykiater - litt kunstnerisk og sånn

Ok

[Gondor]

Jeg tror jeg skjønner hvordan du føler. I begynnelsen var jeg livredd for psykiateren min. Jeg turde ikke si noenting. Jeg skrev brev som jeg leverte ham i stede. Så fikk jeg lyst på ham. Jeg hadde mest lyst til å sette meg på fanget hans under konsultasjonene. Dette gikk fort over. Så beundret jeg ham for hans kompetanse og kunnskap. Etter en stund begynte jeg å irritere meg over ham. Han var så frittalende! Nå har jeg "landet" og innsett at han bare er et vanlig menneske som jeg ikke trenger å like, men som jeg bør stole på i kraft av hans proffesjon. Vi kan le sammen og jeg vet han liker humoren min, men når det gjelder medisinprat kan han være hvem som helst annen. (Ja da, til dere som vet hvem han er. Jeg vet han er et ess)

[WaTfM?]

Tror ikke det er bra å ha personlige følelser for behandlere, det er jo en jobb for dem som hvilke som helst annen jobb.

Det går vel ikke an å unngå? Men klart man må jobbe som pasient også, for å la det være et profesjonelt forhold.

[WaTfM?]

Hva som gjør at det snur?

hmm si det!. jeg vet ikke helt. Noen ganger tenker jeg at hun er veldig egoistisk og manipulerende. At hun greier å overbevise meg slik at jeg begynner å like henne. Da mister jeg vel litt kontroll over meg selv og hva jeg syntes i utgangspunktet. Det har vel også med depresjon å gjøre. Når jeg blir deprimert blir jeg også veldig skeptisk til alt og alle. Og føler meg urettmessig behandlet. Det kan slå ut i et veldig sinne hos meg. Hun tjener jo pengene sine på dette her.

Jeg ser også for meg at jeg hadde befunnet meg et annet sted i livet hvis jeg ikke hadde blitt "lurt" inn i psykiatrien og oppsøkte hjelp frivillig overhode......

Takk for svar! :-)

Jeg bare lurte i forhold til min situasjon.