Hvordan sette pris på ting man gjør alene?

[Gjest Ladytron]

I dag har min samboer spilt hele dagen etter jobb, det var forsåvidt ok, vi har gjort mange ting sammen i det siste... Jeg var en tur på fjellet alene, føler ikke det blir det samme som å gå med noen andre (blir lett til at jeg får negative tanker når jeg er alene - også i dag), men det var en god følelse at jeg bestemte meg for å komme meg ut av sofaen og faktisk gjennomførte det...

Men så kom jeg hjem da og skulle tenke over hva jeg ville gjøre alene videre... Problemet er vel at jeg trives ikke med å gjøre ting alene... Var ingenting som fristet noe særlig... Vurderte å se noe reality, men så ikke vitsen... Vurderte å lese noe klassisk skjønnlitteratur, men føler at det blir for tungt... Hadde litt lyst til å se noe morsomt, men skal så mye til for at jeg ler... Etter mye surfing uten mål og mening chattet jeg litt med en venninne... Det var helt greit. Samtidig burde jeg vel klare å sette mer pris på den tiden jeg har alene... Eller? Er det normalt å føle seg så avhengig av andre mennesker når man er deprimert? Hva kan jeg gjøre for å finne trygghet i å være for meg selv?

Har forresten prøvd å skrive dagbok i det siste, hvor jeg fokuserer på det gode i livet (som for min del har det med å bli glemt etter kort tid)... Når jeg skriver føles det fint, men i etterkant føler jeg meg gjerne litt oppgitt og småkvalm... Som om jeg er falsk og bare lurer meg selv... Er ikke så kjekt å leve med depresjon altså...

[XbellaX]

Det er alltid en fordel å kunne finne ro og trivsel i sitt eget selskap, tror jeg, men jeg forstår ikke hvorfor du (nærmest) skal presse deg selv til å gjøre aktiviteter alene om du rett og slett trives mer med å gjøre noe i selskap med andre. Ring venner, familie, forsøk å bli kjent med noen som deler de samme interesser som deg.

[Gjest germinate]

Det er alltid en fordel å kunne finne ro og trivsel i sitt eget selskap, tror jeg, men jeg forstår ikke hvorfor du (nærmest) skal presse deg selv til å gjøre aktiviteter alene om du rett og slett trives mer med å gjøre noe i selskap med andre. Ring venner, familie, forsøk å bli kjent med noen som deler de samme interesser som deg.

''men jeg forstår ikke hvorfor du (nærmest) skal presse deg selv til å gjøre aktiviteter alene om du rett og slett trives mer med å gjøre noe i selskap med andre''

Er jo ikke alltid man har mulighet til å være sammen med andre, så det kan jo være greit å lære seg til å være alene også, slik at man kan trives med dette også...?

[XbellaX]

''men jeg forstår ikke hvorfor du (nærmest) skal presse deg selv til å gjøre aktiviteter alene om du rett og slett trives mer med å gjøre noe i selskap med andre''

Er jo ikke alltid man har mulighet til å være sammen med andre, så det kan jo være greit å lære seg til å være alene også, slik at man kan trives med dette også...?

Å kunne tåle sitt eget selskap er viktig (og sunt!) men jeg tror ikke lysten til å tilbringe egentid blir større av at man skal presse seg til aktiviteter man ikke vil. Dessuten legger jeg merke til dette "blir lett til at jeg får negative tanker når jeg er alene - også i dag", da ville jeg langt heller jobbet for å komme meg ut enn å sitte alene.

[Gjest Ladytron]

Det er alltid en fordel å kunne finne ro og trivsel i sitt eget selskap, tror jeg, men jeg forstår ikke hvorfor du (nærmest) skal presse deg selv til å gjøre aktiviteter alene om du rett og slett trives mer med å gjøre noe i selskap med andre. Ring venner, familie, forsøk å bli kjent med noen som deler de samme interesser som deg.

Takk for svar... Du har nok mye rett i det du sier... Litt av problemet er at samboeren min har vært veldig sjalu, noe som har gjort at jeg har mistet kontakten med flere av de beste (mannlige) vennene mine som jeg pleide å gjøre aktiviteter med... Jeg kan være med familie, forutsatt at han slipper å være med og at det ikke blir drukket alkohol, men jeg føler dette er så urettferdig. Selv om jeg fortsatt treffer familie i ny og ne...

Meg og samboer har diskutert/kranglet mye, jeg har sagt at det gjør meg deprimert og han sier nå at han aksepterer at jeg gjør ting som han ikke vil være med på med venner. Men jeg føler at det er langt fra tanke til handling og har vel ikke helt tørt å utfordre han på dette... Men kanskje det bare er det jeg må gjøre... Nå kritiserer han meg for at jeg ikke klarer å få gjort ting alene, men før da jeg var singel og ikke deprimert trivdes jeg greit i eget selskap - ihvertfall når jeg kunne regulere alenetiden selv.