Hvordan forklare at verden ikke er rosenrød?

[eksvimle]

Hvordan kan man forklare til et barn at man faktisk ikke kan bli med fremmede? Når burde jeg eventuelt begynne forklare for han at ikke alle mennesker er snille???

Som jeg har sagt tidligere så er sønnen min VELDIG sosial. (heldigvis må jeg nesten si, siden jeg har bestandig har slitt med sosial angst...). Han kan snakke til alle og enhver, og er overhodet ikke sjenert. Han tar også hele tiden kontakt med andre, og løper ofte bort til andre for slå av en prat. Og det på en veldig høffelig og trivelig måte.Enn så lenge så er jo jeg sammen med han (og dette har i grunnen hjulpet meg ganske mye iforhold til min egen angst...).. Men, etthvert som han blir eldre, så kan jo ikke jeg følge etter hele tiden. At noen skulle komme til å ta han er mitt verste mareritt. Han er så godtroende. Han mener selv at han kjenner noen dersom han først har snakket litt med dem...

Så når, og hvordan skal jeg forklare han dette? Og det uten å ødelegge dette at han er så utadvendt og sosial? Det er i grunnen et veldig fint trekk ved han...

[XbellaX]

Forsøk forumet for foreldre og småbarn, der vil du forhåpentligvis få flere svar enn du har gjort her. :-)

[frosken]

Det er vel enda noen år til han skal være alene ute, er det ikke?

Det er ikke gitt at du trenger å forklare så omstendelig at verden ikke er rosenrød; i første omgang trenger han primært å lære en del handlingsregler. Som at han aldri skal gå fra den han er sammen med.

Etterhvert må han jo også lære det med å ikke bli med fremmede, ikke ta i mot sjokolade av folk han ikke kjenner og ikke tro på historier om at han skal få treffe kattunger om han blir med noen. Men innen han er så gammel, så vil han blant annet gjennom bøker og fortellinger for lengst ha innsett at det finnes farlige elementer i tilværelsen.

Jeg tror ikke du trenger å være redd at han skal miste sin grunnleggende tillit til andre mennesker, selv om han gradvis også må lære at det er stor forskjell på hvor trygg man har grunn til å være på kjente og ukjente mennesker.

[laban]

Selv om verden ikke er rosenrød, er den heller ikke kjempefarlig. Det er langt større risiko for at han skal bli skadet i trafikken, enn for at han skal bli lokket med av noen som vil ham noe vondt.

Men det betyr selvsagt ikke at man skal late som om det ikke kan skje. Du har rett i at det kan være problematisk å si til barn at de ikke må bli med fremmede, fordi de selv synes de blir kjent med folk veldig raskt. Så dere må ha en regel som sier at han alltid må gi beskjed til deg når han går noe sted, tilpasset alderen hans. Altså slik at når han blir stor nok, må han si fra hvis han går fra lekeplassen og blir med inn til "Andreas" i nabohuset. Senere må han gi beskjed hvis han blir med "Daniel" og moren hans til butikken. Du vil jo alltid vite hvor han er, akkurat som han vil vite hvor du er. På den måten blir det naturlig å si fra til deg, og han slipper å vurdere hvem som er "fremmed".

Overfor litt eldre barn liker jeg å appellere til fornuften deres - si som sant er at det ikke er alle voksne som er snille mot barn, du trenger ikke gå i detaljer. De vet godt at ikke alle mennesker, verken store eller små, er snille hele tiden. Forklar at det finnes noen som prøver å lure barn, men at de ikke er så veldig lure. F.eks. vil han sikkert aldri finne på å bli med noen for å få noe godt eller se på noe rart (eller for å få en ManU-drakt som ligger i bilen) - for hvis voksne virkelig har noe sånt på lur, hvorfor har de det i bilen sin da? Og hvis du ble påkjørt og kom på sykehus og ikke kunne hente ham, så ville du jo be mammaen til kompisen ta ham med, ikke sende en vilt fremmed, ikke sant? Altså kommer han selvfølgelig ikke til å bli lurt av sånne tullinger.

Jeg mener selvsagt ikke at de som blir utsatt for noe, er dumme. Poenget er at jeg prøver å få dem til å tenke selv i slike situasjoner, ikke bli lammet av skrekk og løgnhistorier.

Konkrete situasjoner som kan forekomme, er det lurt å gå gjennom, Vi bor i nærheten av diverse ting (bl.a. noen av byens best gjemte idrettsanlegg) som kan være vanskelige å finne, og det er sannsynlig at noen vil rulle ned vinduet og spørre om veien dit. Derfor har jeg gjentatt for ungene at det er helt greit å peke og forklare, men aldri sette seg inn i bilen - bl.a. fordi alle voksne vet at de ikke skal be barn de ikke kjenner, bli med i bilene sine.

Beklager at dette ble langt, håper noe av det ble såpass forståelig at du kan tilpasse det til noe du synes fungerer.

[Gjest prust]

Jeg synes laban gav et veldig godt svar her.

Dette som du spør om, er veldig vanskelig. En ønsker jo å beskytte barna sine mot alt ondt i denne verden, og en ønsker at de ikke skal få vite om all djevelskap som finnes. Men det nytter ikke å la de, beholde glansbildet av verden når de blir noen år. De er nødt til å få vite litt og litt om hva som er farlig.

Jeg husker ikke hvor gamle mine var da jeg begynte å snakke med dem om dette, men jeg vil tippe i 3-4 års alderen? Da var det på det nivået om at de aldri måtte bli med noen de ikke kjente i bilen eller i skogen.

Da gutten min gikk i første klasse, hadde jeg for første gang en prat med ham om at det finnes onde og slemme voksne som lurer barn og som kan gjøre vonde ting med barna. Da var det en syk person som hadde prøvd å få bli trener på fotballskolen gutten min var med på, under falskt navn. Mannen hadde en overgrepsdom på seg, og hadde gjort dette mange steder i landet. Jeg tror jeg også fortalte noe mer om hva slike menn kunne gjøre, men ikke så veldig detaljert.

Jeg har tatt slike prater med dem sånn av og til, og tilpasset alderen deres. Jeg stoler likevel ikke helt på hun midterste - for hun er veldig freidig og frempå mot fremmede, og er nok også litt lettlurt. Men jeg kan ike holde på henne og følge etter henne nå når hun er 11 år - så jeg håper jo at det går bra.

Viktig å lære barna helt fra de er små at de ikke skal bli med fremmede (selv om det er snakk om kaniner eller kattunger i skogen, ikke bare godteri i bilen), at hvis det skulle skje noe ekkelt, har de lov til å hyle så høyt de kan, og prøve å løpe bort - og at de ALLTID kan fortelle hjemme dersom det har skjedd noe ekkelt eller nifst. Og at det er DE som bestemmer over kroppen sin, om de vil ha klem eller ikke, om de vil bli tatt på av andre eller ikke.

jeg tror ikke gutten din vil miste tilliten til verden, men kanskje han blir litt engstelig en stund - det har mine vært. Men det er nødvendig å prate med dem!