Orker ikke mer av livet

[Gjest hvorfor ble jeg født?]

Det har vært motgang så lenge jeg kan huske. Er enslig, ingen barn og ingen kjæreste, og godt voksen. Jeg orker ikke å kjempe mere. Det er ingen plass for meg i dette samfunnet. Jeg er en taper, og samfunnet vil ikke vite av meg. Hadde vært godt å avslutte det i kveld, men det er noe som holder meg igjen. Det er de som hadde avsluttet det for lenge siden om de hadde levd mitt liv, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjør det samme.

[Gondor]

Jeg er også en taper. Har ikke fått det til. Men jeg lurer på en ting: skyldes din depresjon (for det må vel være det?) ytre faktorer eller indre? Jeg står på medisiner og har vel endelig innsett at jeg er "avhengig". Det er vondt og et nederlag for meg, men det er vel bare noe med såret stolthet å gjøre.

Er du utredet? Har du fått en diagnose? Jeg vet at det ikke er festlig med hverken diagnoser eller medisiner, men det kan være en redning.

Livet er ikke enkelt. For noen av oss kan det til tider være uforståelig og for smertefult til å bære. Har du noen du kan prate med? Kan du skrive ned dine følelser? Det kan være til stor hjelp.

Jeg vet hvordan det er å være helt der nede. Jeg satt med sylen i hånden i bilen min, klar for å gjøre det slutt, men ble reddet av noen polakker som dunket på bilvinduet mitt. Jeg kjørte hjem med uforettet sak. Og dette til tross for at jeg har 3 vidunderlige barn som jeg elsker over alt på denne jord. Jeg tenkte de ville få det bedre hos fosterforeldre enn hos meg. Skjønner du?

En depresjon er ingen spøk. Jeg blir meget provosert når noen sier skjerp deg og ta en tur i skogen. Så enkelt er det ikke.

Stand tall, be proud og få hjelp.

[Gjest Mrs.Q]

Kanskje det blir bedre senere.

[Tonette]

Hva med å slutte å kjempe?

Jeg mener ikke at du skal gi opp livet, men å akseptere det som er. Akspter det du ikke kan forandre, og så gjør du det beste ut av det du har.

Klem

[Nøtteskall]

Jeg synes Tonette ga deg et klokt svar.

Hvorfor må du kjempe så mye?

Jeg har også kommet på et stadie i livet der jeg kjenner at jeg må godta sykdommen min og ikke forvente all verden av meg selv mer. Jeg innser at det er mye jeg aldri greier å forandre på. Men prøver å gi meg noen småe utfordringer innimellom så jeg ihvertfall prøver når jeg er klar for det.

En støttekontakt kunne kanskje funket for deg. Jeg har hatt det, det var en bra mach så jeg kom meg litt ut på den tida jeg hadde det som vanskeligst. Fin sosial trening er det og!