rasende på psykolog!

[Gjest ambivalent]

Jeg har mange år bak meg som passient og "hjelpe trengende"

Hadde bestemt meg for å avslutte livet.

Hvor ,når og hvordan var allerede avgjort.

Men nå har allt plutselig snudd,jeg har med hjelp-les spark fra psykologen kommet godt i gang med en fremtidsplan(det er like rundt hjørnet)

Men det er så fryktelig vannskelig å gi slipp på min identitet som "psykisk syk" ettersom jeg ikke kjenner til annet.

Nå er jeg sint på psykologen som fikk meg til å tro på livet,jeg hadde jo allerede bestemt meg....

Er det slik at psykologer føler seg tilfreds over å ha "lykkes" med en passient?

Oppfordrer de mennesker til å ha tro på at det er noe godt som venter på dem?

Er det vanelig å bli forvirret ,sint,redd over tanken på å skulle ha det bra.

[Gjest germinate]

Tror ikke det er unormalt det du beskriver. det er jo tross alt et nytt liv du får.. et godt men også ukjent. det vil sikkert ta litt tid å venne seg til det og.

[Gjest germinate]

Tror ikke det er unormalt det du beskriver. det er jo tross alt et nytt liv du får.. et godt men også ukjent. det vil sikkert ta litt tid å venne seg til det og.

[Gjest poncho]

Når du ikke vet hvordan det er å leve som frisk er det klart og normalt at du vil bli litt utrygg. Alt som er ukjent for oss vil jo virke utrygt. Men noen ganger vil det lønne seg å gå igjennom det utrygge for å få noe bra på den "andre" siden. Man tåler mye ubehag om man vet det vil medføre noe bra på sikt.

Følelser er ikke farlige, kun ubehagelige. Lykke til med livet :-).

[Nøtteskall]

Dette skjønner jeg veldig godt. Hos min første psykolog fikk jeg aldri lov til å være syk. Han pushet meg hele tiden og alt det jeg skulle eksponere meg for. Sånn som jeg ser det i ettertid så var jeg for syk til å eksponere meg - det gikk veldig galt. Det endte med innleggelse.

Men nå tenker jeg litt sånn at; dette var kanskje bra for meg. Hvis han ikke hadde pushet meg så ville ingen ting vært forandret i livet mitt. Da hadde jeg levd i min lille boble helt alene. Uten pushing hadde jeg ikke greid å fullføre skole, ta kontakt med folk, møte folk. Jeg hadde ikke opplevd noe som helst i livet hvis jeg skulle gjøre som jeg egentlig ville - nemlig være syk, og som jeg mange ganger enda ønsker å være.

Det gikk altså galt med meg til sist dvs at problemene mine ble så store etter hvert at jeg måtte legges inn i psykiatrien, noe hverken behandleren min eller jeg hadde sett for seg skulle skje.

Men det jeg vil si til deg er at, ikke vær redd for å presse deg litt og utforske de ressursene du har og de friske tankene og følelsene du også har - det er jeg helt sikker på du har! ellers hadde heller ikke psykologen din pushet deg. Han/hun har troa på at du kan greie deg.

Ta denne muligheten som ligger foran deg og tving deg igjennom det så langt det går. Sier det stopp en dag og du ikke greier mer og kanskje får en ordentlig nedtur så får du hjelp kjære du!! For meg hjalp innleggelsene endel når det virkelig sa stopp!!.