NHD: Har psykologer en plan med behandlingen?

[Gjest ilyalia]

Jeg har gått til to forskjellige psylologer over en periode på 7 år. De er hyggelige og empatiske mennesker som har vært en gos støtte.

Felles for begge har imidlertid vært at hver eneste time begynner med at de stiller meg en variant av spørsmålet: "Og hva har så du på hjertet i dag". Så begynner jeg å snakke og de lytter og svarer. Alt vel og bra, men jeg føler det mangler litt initiativ fra psykologen, eller en plan...vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det.

Jeg savner at det en gang i mellom ikke er bare opp til meg hva som skal tas opp. Jeg savner at psykologen kanskje kunne sagt noe sånt som "Ut fra det vi har snakket om i det siste, så synes jeg vi burde snakket mer om dette....". Jeg føler at alt virker like viktig/uviktig i terapien, at det ikke er en plan eller noen mål som nås.

Jeg lurer egentlig på om dette er en metode og noe ønsket fra psykologens side, om hun vil at jeg skal komme fram til alt selv og selv se hva som er viktig, eller om det bare er fordi psykologen er litt.....lat?? I alle fall føler jeg dette tar veldig lang tid, når det er slik at alle timer på et vis blir en avsluttet enhet. Jeg kommer, snakker om noe som har hendt meg akkurat sist uke eller noe jeg har tenkt på da, og så går jeg derfra. Neste gang snakker jeg om noe annet.... Selvsagt er det en del vi snakker om mange ganger, men jeg synes alt virker veldig tilfeldig. Men kanskje er det bare meg, og det finnes en plan i psykologens hode som jeg ikke gjennomskuer? Det kan godt være, jeg ser det, men hva er i såfall poenget med det?

Jeg har snakket med en del andre som har gått til psykolog, og mange av dem sier akkurat det samme - de føler på sett og vis at psykologen ikke forbereder seg til timene, men bare er tilstede der og da. Kan nevne at jeg følte det annereldes da jeg gikk til en psykiater noen ganger - men det varte bae 4-5 ganger, så det er kanskje ikke så bra sammenligningsgrunnlag. Likevel lurer jeg på om deres utdanning er annerledes på noen måte - eller om de har mer tid til å forberede seg til konsultajonene de har? Jeg ser jo at psykologen min bare har 10 minutter mellom timene sine, og hvis det er alt hun kan bruke, så skjønner jeg jo at det er liten tid til å tenke på neste time og lage noe behandlingsopplegg.

På sett og vis får jeg dårlig samvittighet slik det er nå. Jeg føler at jeg har fått mye hjelp, men samtidig er det mye som ikke stemmer i livet mitt enda (blir bl. a. ofte sykemeld fra jobb, noe jeg synes er veldig fælt, jeg ønsker mest av alt å kunne jobbe 100% i jobben min) og jeg har derfor ikke lyst til å slutte. På den andre siden føler jeg at jeg burde gi noen andre plassen min hos psykologen, siden jeg har gått så lenge. Jeg skylder litt på meg selv for at det går så seint framover, men synes samtidig at det tross alt er fagpersonen som burde ta litt mer tak i ting. Kanskje sagt at nå jobber vi med det og det en stund, deretter det og det, og så oppsummerer vi om en måned f.eks. Men hun virker veldig uvillig til å legge noen planer med meg, samtidig som hun hele tiden er så utrolog hyggelig og støttende at jeg får dårlig samvittighet om jeg prøver å ønske meg noe annet. Vanskelig!

[Gjest sosialarbeider]

Det er ditt liv!! Si du vil jobbe målrettet mot mål, ikke sitte der og jatte! Spør hvor lang tid terapeuten mener det vil ta og be om at vedkommende bidrar til å lage en god plan med gode mål og delmål. Så får du gjøre din del mellom timene. Den som bør ha dårlig samvittighet er terapeuten som bare lar pasientene tømme seg og gå og dermed kaster bort både egen og din tid. Ved effektiv behandling så kunne fler fått hjelp også.

[Gjest poncho]

Jeg skjønner godt hva du mener, har hatt det sånn selv. Så fikk jeg et opplegg som gikk ut på å lære seg kognitiv terapi og hvordan bruke dette. Jeg ble stilt krav til for første gang og dette likte jeg. Mener selv at jeg har kommet mange steg videre selv om en viss sykdom ser ut til å leve sitt eget liv.

Mitt råd er at du må spørre etter kognitiv terapi. Det er viktig å ha et redskap å arbeide etter, ihvertfall blir det da greiere i hodet mitt.

[Nøtteskall]

Jeg skjønner godt hva du mener, har hatt det sånn selv. Så fikk jeg et opplegg som gikk ut på å lære seg kognitiv terapi og hvordan bruke dette. Jeg ble stilt krav til for første gang og dette likte jeg. Mener selv at jeg har kommet mange steg videre selv om en viss sykdom ser ut til å leve sitt eget liv.

Mitt råd er at du må spørre etter kognitiv terapi. Det er viktig å ha et redskap å arbeide etter, ihvertfall blir det da greiere i hodet mitt.

Jeg tror terapeuter jobber veldig forskjellig. Og det synes jeg er veldig bra egentlig.

Jeg gikk til en sosionom etter sist innleggelse og hun og jeg laget en oversikt over hva jeg ønsket å snakke om i timene og lot henne ta notater under veis i samtalene slik at vi begge hadde en oversikt. Jeg hadde veldig behov for å snakke igjennom psykosene mine, og det var helt greit for henne.

Kanskje dere kan skrive opp en plan med temaer litt framover som skal snakkes om i timen?

[Gjest ilyalia]

Jeg skjønner godt hva du mener, har hatt det sånn selv. Så fikk jeg et opplegg som gikk ut på å lære seg kognitiv terapi og hvordan bruke dette. Jeg ble stilt krav til for første gang og dette likte jeg. Mener selv at jeg har kommet mange steg videre selv om en viss sykdom ser ut til å leve sitt eget liv.

Mitt råd er at du må spørre etter kognitiv terapi. Det er viktig å ha et redskap å arbeide etter, ihvertfall blir det da greiere i hodet mitt.

Takk for påminnelse. Jeg tror problemet har vært at jeg ikke helt har visst hva jeg kunne forvente av en psykolog - og hun sa det jo heller ikke selv. Har selv lest meg til hva kognitiv terapi er, og er enig i at det virker bra. Jeg synes psykologer gjerne kunne sagt litt om hvordan terapi foregår når en begynner, så man slipper¨å finne ut av alt selv - ofte er man jo ganske sårbar og sliten når en kommer til psykolog for første gang.

[Madelenemie]

Hei!

Da jeg ikke hadde noe å si da jeg begynte til min psykiater etter at jeg fikk diagnosen, jeg hadde ikke stort å si før det heller, jeg leverte jo en redegjørelse for visse vansker kun.

Jeg hadde imidlertid en rekke spørsmål til neste time da jeg fikk en bok med meg (fikk låne) om asperger syndrom, jeg satte dermed opp samtalelister selv, jeg lurte på en hel del og klarte ikke si dette på timene, da jeg har vansker med å tenke i rom med et annet menneske.

Vi jobbet oss gjennom mine lister, litt og litt, men det hendte inni mellom at min psykiater fant på noe selv, det likte jeg godt, vet ikke hvorfor, men jeg følte det trygt på en måte at hun hadde en slags oversikt, som jeg selv manglet.

Jeg syns ofte hun kunne funnet på noe mer, men jeg bombarderte henne jo med spørsmål. Det ene utløste likosm et ras av alt mulig jeg måtte få svar på.

Derfor prater min psykiater mye og forklarer ting, jeg tror min psykiater prater like mye som meg på timene eller litt mer faktisk, jeg liker å høre min psykiater forklare om ting, da føler jeg at jeg får fasiten som jeg så kun har å huske.

[Gjest germinate]

Takk for påminnelse. Jeg tror problemet har vært at jeg ikke helt har visst hva jeg kunne forvente av en psykolog - og hun sa det jo heller ikke selv. Har selv lest meg til hva kognitiv terapi er, og er enig i at det virker bra. Jeg synes psykologer gjerne kunne sagt litt om hvordan terapi foregår når en begynner, så man slipper¨å finne ut av alt selv - ofte er man jo ganske sårbar og sliten når en kommer til psykolog for første gang.

signerer denne

[Bella Dotte]

Takk for påminnelse. Jeg tror problemet har vært at jeg ikke helt har visst hva jeg kunne forvente av en psykolog - og hun sa det jo heller ikke selv. Har selv lest meg til hva kognitiv terapi er, og er enig i at det virker bra. Jeg synes psykologer gjerne kunne sagt litt om hvordan terapi foregår når en begynner, så man slipper¨å finne ut av alt selv - ofte er man jo ganske sårbar og sliten når en kommer til psykolog for første gang.

''Jeg tror problemet har vært at jeg ikke helt har visst hva jeg kunne forvente av en psykolog - og hun sa det jo heller ikke selv.

Jeg synes psykologer gjerne kunne sagt litt om hvordan terapi foregår når en begynner, så man slipper¨å finne ut av alt selv - ofte er man jo ganske sårbar og sliten når en kommer til psykolog for første gang.''

Signerer denne. Jeg ble overveldet av alle følelsene som dukket opp, og den uerfarne psykologen (student) var nok heller ikke forberedt på å takle dette. "Don't try this at home!"

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dessverre er det mange som ikke har en plan. Din historie er dessverre ikke enestående.

Disse psykologene/behandlerne kan ikke hjelpe noen. Derfor bør en finne seg en annen og mer kompetent behandler.