selektiv mutisme

[Nøtteskall]

Jeg tror jeg har dette.

I enkelte situasjoner greier jeg ikke å prate. Dette kan gjerne oppstå når jeg er sammen med bestemte mennesker. En typisk situasjon er hvis jeg er sammen med kanskje tre stk og jeg får en dårlig følelse ovenfor den ene personen - uten at jeg egentlig skjønner helt hvorfor. Så kan det stoppe helt opp. Hvis den personen går ut av rommet er det som om tåka jeg befinner meg i letner og jeg greier å snakke normalt. Og når vedkommende kommer tilbake igjen så stopper det opp igjen. Og koblinger til temaet hvis snakker kortslutter.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. Det er et stort problem. Finnes det noe hjelp montro? noen med erfaringer?

Det er også slik at bordplasseringen har mye å si. Hvis jeg blir sittende ved en person som føles trygg, så kan jeg føle at jeg har kontrollen. Men hvis ikke så kan jeg bli et ordentlig nervevrak.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har det litt på samme måte.

Imidlertid har jeg noe som heter FRU (fokusrellaterte utførelsesvansker) du kan lese om det på nettet.

Det arter seg ulikt og mangfoldig, men ved fokus på at noe skal gjøres/at man bør si noe/ en forventning/press, så stopper det helt opp, man blir taus, noen klarer ikke få frem en lyd, andre klarer bedre å skjule det, som jeg ved formålsløs aktivitet/annen uro/at jeg vandrer.

Det kan ha likhetstrekk med selektiv mutisme, det er grusomt, og ovenfor noen mennesker blir det verre for meg, særlig gjelder dette mennesker som forventer, presser, maser, det kan være en frykt kun for mas, en frykt om forventning, et krav om noe jeg må få til.

Jeg vet i vertfall hvor forferdelig det er...

[Gjest germinate]

Er det fordi du ikke føler deg trygg på andre, og at når du er sammen med folk du er trygg på så slapper du mer av mon tro?

[Gjest germinate]

Er det fordi du ikke føler deg trygg på andre, og at når du er sammen med folk du er trygg på så slapper du mer av mon tro?

[Nøtteskall]

Hei!

Jeg har det litt på samme måte.

Imidlertid har jeg noe som heter FRU (fokusrellaterte utførelsesvansker) du kan lese om det på nettet.

Det arter seg ulikt og mangfoldig, men ved fokus på at noe skal gjøres/at man bør si noe/ en forventning/press, så stopper det helt opp, man blir taus, noen klarer ikke få frem en lyd, andre klarer bedre å skjule det, som jeg ved formålsløs aktivitet/annen uro/at jeg vandrer.

Det kan ha likhetstrekk med selektiv mutisme, det er grusomt, og ovenfor noen mennesker blir det verre for meg, særlig gjelder dette mennesker som forventer, presser, maser, det kan være en frykt kun for mas, en frykt om forventning, et krav om noe jeg må få til.

Jeg vet i vertfall hvor forferdelig det er...

Takk for svar. Jeg skal søke opp det på nettet.

Jeg tenker noen ganger - kanskje jeg også har noe i likhet med autisme siden jeg ikke greier å finne på noe å si i enkelte situasjoner hvor det er vanlig å si noe. Altså problemer med sosialt samspill. Men så er det slik at hvis jeg er sammen "trygge" personer så glir alt av seg selv og jeg føler meg egentlig ganske normal. Kanskje har jeg forventninger til meg selv om at jeg skal være smart og kjapp i replikken - så skjer det motsatte, jeg blir forfjamset og får ikke satt i gang normale assosiasjoner til situasjonen. Vet jeg blir veldig såret og lei meg over dette. Og da stopper det lett opp.

[Nøtteskall]

Er det fordi du ikke føler deg trygg på andre, og at når du er sammen med folk du er trygg på så slapper du mer av mon tro?

Det er fordi jeg ikke er trygg på andre mennesker. Men det pussige er jo at slike situasjoner kan oppstå med mennesker jeg ikke har noe som helst grunn å frykte som jeg vet vil det beste for meg. Spesielt takler jeg ikke følelsen jeg kan få at en person sitter å synes synd på meg. Jeg selvhenfører vel og legger mine følelser og tanker over på enkelte personer.

Personer jeg overhode ikke liker kan jeg opptre bedre ovenfor - kanskje fordi da gir jeg litt blaffen i hva de måtte mene om meg og dermed forsvinner min angst.

[Madelenemie]

Takk for svar. Jeg skal søke opp det på nettet.

Jeg tenker noen ganger - kanskje jeg også har noe i likhet med autisme siden jeg ikke greier å finne på noe å si i enkelte situasjoner hvor det er vanlig å si noe. Altså problemer med sosialt samspill. Men så er det slik at hvis jeg er sammen "trygge" personer så glir alt av seg selv og jeg føler meg egentlig ganske normal. Kanskje har jeg forventninger til meg selv om at jeg skal være smart og kjapp i replikken - så skjer det motsatte, jeg blir forfjamset og får ikke satt i gang normale assosiasjoner til situasjonen. Vet jeg blir veldig såret og lei meg over dette. Og da stopper det lett opp.

Hei!

Ja man kan da også ha autisme trekk uten hele den fulle diagnosen og triaden av vansker man må oppfylle.

Selv min psykiater har opplevd autismevansker i en tid hun var syk... kanskje derfor hun så godt forstår og kan hjelpe meg.

Jeg kan sende den en link i morgen. Var på et kurs for ikke lenge siden med en dame som er fagperson i Norge på dette i Norge, hun nevnte noe om at også mennesker uten autisme kan slite med dette.

Jeg har imidlertid alltid vansker ovenfor mennesker, men med mennesker som presser meg/krever eller bare indirekte av en slags erfaring virker masete ved sin væremåte, kan gjøre det mye verre for meg, så trygghet har også noe for meg å si, selv om ordene nok sitter lenger inne (om du skjønner hva jeg mener med det) selv med min beste venn.

Nå med oxytocin er alt endret, ikke forstår jeg det... men sånn er det. Jeg husker imidlertid utmerket hvordan det vanligvis er, og med flere enn et menneske sliter jeg fremdeles.

Ved FRU er det slik at hvis "de andre" ikke presser, maser, krever, ser på en, forventer, så får mennesker med FRU det lettere, da fokus og krav gjør at det stopper opp. Så ved FRU er det lite å gjøre tror jeg, annet enn at andre kan vise hensyn ved sin væremåte.

[Madelenemie]

Takk for svar. Jeg skal søke opp det på nettet.

Jeg tenker noen ganger - kanskje jeg også har noe i likhet med autisme siden jeg ikke greier å finne på noe å si i enkelte situasjoner hvor det er vanlig å si noe. Altså problemer med sosialt samspill. Men så er det slik at hvis jeg er sammen "trygge" personer så glir alt av seg selv og jeg føler meg egentlig ganske normal. Kanskje har jeg forventninger til meg selv om at jeg skal være smart og kjapp i replikken - så skjer det motsatte, jeg blir forfjamset og får ikke satt i gang normale assosiasjoner til situasjonen. Vet jeg blir veldig såret og lei meg over dette. Og da stopper det lett opp.

Hei!

Hildebrand var det jeg mente som er fagperson på dette med FRU.

Man må imidlertid ikke la seg avskrekke av at mange med FRU er veldig dårlig fungerende. Jeg er jo ikke det, men jeg sliter likevel med det, jeg tror bare 10 % av autismebefolkningen gjør det, i vertfall sier tallene det, men jeg tror kunnskapen om FRU mer ikke er der.

http://www.autismeforeningen.no/opplysningsmateriell/online/cat_view/118-prosjekter/117-fokusrelaterte-utforelsesvansker-fru/120-publikasjoner

[Gjest germinate]

Det er fordi jeg ikke er trygg på andre mennesker. Men det pussige er jo at slike situasjoner kan oppstå med mennesker jeg ikke har noe som helst grunn å frykte som jeg vet vil det beste for meg. Spesielt takler jeg ikke følelsen jeg kan få at en person sitter å synes synd på meg. Jeg selvhenfører vel og legger mine følelser og tanker over på enkelte personer.

Personer jeg overhode ikke liker kan jeg opptre bedre ovenfor - kanskje fordi da gir jeg litt blaffen i hva de måtte mene om meg og dermed forsvinner min angst.

Det er nettopp det du skriver her jeg forsøkte å formidle til deg..

[Gjest germinate]

Det er fordi jeg ikke er trygg på andre mennesker. Men det pussige er jo at slike situasjoner kan oppstå med mennesker jeg ikke har noe som helst grunn å frykte som jeg vet vil det beste for meg. Spesielt takler jeg ikke følelsen jeg kan få at en person sitter å synes synd på meg. Jeg selvhenfører vel og legger mine følelser og tanker over på enkelte personer.

Personer jeg overhode ikke liker kan jeg opptre bedre ovenfor - kanskje fordi da gir jeg litt blaffen i hva de måtte mene om meg og dermed forsvinner min angst.

Det er nettopp det du skriver her jeg forsøkte å formidle til deg..

[Gjest germinate]

Det er fordi jeg ikke er trygg på andre mennesker. Men det pussige er jo at slike situasjoner kan oppstå med mennesker jeg ikke har noe som helst grunn å frykte som jeg vet vil det beste for meg. Spesielt takler jeg ikke følelsen jeg kan få at en person sitter å synes synd på meg. Jeg selvhenfører vel og legger mine følelser og tanker over på enkelte personer.

Personer jeg overhode ikke liker kan jeg opptre bedre ovenfor - kanskje fordi da gir jeg litt blaffen i hva de måtte mene om meg og dermed forsvinner min angst.

Det er nettopp det du skriver her jeg forsøkte å formidle til deg..

[jasåsånnerdet]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver. Er veldig var på stemninger, og er opptatt av hvordan man er/blir plassert rundt et bord.

Har derimot ikke noe fornuftig svar til hvordan endre på det.