Smellet jeg ikke var forberedt på

[florista]

Så kom smellet. Som jeg slett ikke var forberedt på.

Det er i ferd med å bli lagt en plan. Jeg skal begynne traumeterapi. Etter planen. Kanskje i midten av august. Men skal ha samtale med vikar fra døgn psykiatrisk i slutten av uken.

Men så kom smellet. Jeg er livredd. Vil ikke gå til den samtalen. Vil helst være alene, uten noen mennesker rundt meg. Vil helst helt vekk. Jeg takler ikke dette. Vil si fra meg alt av behandling. For jeg vet ikke om jeg takler det.

Jeg er så inderlig inderlig sliten. Og kognitivt er jeg helt bortreist. Nærhet til min mann er nok til at jeg vurderer å forsvinne helt. Så lite som skal vippe meg av pinnen. Og nå kommer den destruktive meg inn som forteller meg at jeg ikke klarer dette. At jeg må si fra meg behandling.

Jeg vet ingenting lenger. Kunne ønske jeg hadde et svar. Nå er jeg redd for hva som kan skje.

Mvh

[Gjest poncho]

Er traumeterapi det rette for deg når du får det sånn?

[XbellaX]

Florista, dette er kjempe positivt, endelig skjer det noe som går i riktig retning for deg. Du skal ha lov til å være livredd, -alt som er nytt er både vanskelig, skremmende og i blant kan det til og med virke uoverkommelig når man har det tungt. Det blir bedre. Fokuser på pusten når redselen begynner, pust dypt med mage og lunger, minn degselv på at du skal vinne dette.

[florista]

Florista, dette er kjempe positivt, endelig skjer det noe som går i riktig retning for deg. Du skal ha lov til å være livredd, -alt som er nytt er både vanskelig, skremmende og i blant kan det til og med virke uoverkommelig når man har det tungt. Det blir bedre. Fokuser på pusten når redselen begynner, pust dypt med mage og lunger, minn degselv på at du skal vinne dette.

Men jeg er så fryktelig sliten:( Også er jeg ikke begynt engang. Jeg vet ikke om jeg klarer å la flere få delta i min historie. Flere som vet, flere som blir kvalme, flere som får bilder i hodene sine - som jeg ikke kan ta vekk.

Og jeg gruer meg slik til at min mann skal delta.

[XbellaX]

Men jeg er så fryktelig sliten:( Også er jeg ikke begynt engang. Jeg vet ikke om jeg klarer å la flere få delta i min historie. Flere som vet, flere som blir kvalme, flere som får bilder i hodene sine - som jeg ikke kan ta vekk.

Og jeg gruer meg slik til at min mann skal delta.

Alt du forteller dem har de hørt mange ganger før, dette er jobben deres, dette kan de hjelpe deg med. Jeg er klar over at du er sliten men jeg tror mye av dette bygger på skam og vegring for å dra inn din mann du har holdt på milelang avstand (forstålig nok) i svært lang tid. Du bruker enorme mengder krefter (min tolkning) på å grue deg og skamme deg, dette er helt normalt. Det vil bli bedre, det vil løsne litt etterhvert men jeg kan forstå at akkurat nå virker det nærmest uoverkommelig for deg.

[florista]

Alt du forteller dem har de hørt mange ganger før, dette er jobben deres, dette kan de hjelpe deg med. Jeg er klar over at du er sliten men jeg tror mye av dette bygger på skam og vegring for å dra inn din mann du har holdt på milelang avstand (forstålig nok) i svært lang tid. Du bruker enorme mengder krefter (min tolkning) på å grue deg og skamme deg, dette er helt normalt. Det vil bli bedre, det vil løsne litt etterhvert men jeg kan forstå at akkurat nå virker det nærmest uoverkommelig for deg.

Hva vil min mann si? Hva om han blir kjempeskuffet? Han vet jo ikke hvor dårlig jeg tar det.

De har sagt til meg at de er trent i å høre slike historier. Men jeg er likevel redd for at de vil få bilder i hodet sitt. At de vil se meg i de ekle situasjonene og føle avsky... og ikke si noe. Eller bli kvalme.

Jeg er frem og tilbake på om jeg skal trekke meg fra alt eller ikke. Jeg har prøvd mye annet før, men ikke en slik plan. Kanskje er dette veien å gå. Men hva om jeg tilter helt? Blir veldig dårlig? Når jeg er så skjør som nå så skjønner jeg ikke hvordan jeg skal holde meg oppreist og ikke gjøre noe dumt.

Tusen takk for svarene

[XbellaX]

Hva vil min mann si? Hva om han blir kjempeskuffet? Han vet jo ikke hvor dårlig jeg tar det.

De har sagt til meg at de er trent i å høre slike historier. Men jeg er likevel redd for at de vil få bilder i hodet sitt. At de vil se meg i de ekle situasjonene og føle avsky... og ikke si noe. Eller bli kvalme.

Jeg er frem og tilbake på om jeg skal trekke meg fra alt eller ikke. Jeg har prøvd mye annet før, men ikke en slik plan. Kanskje er dette veien å gå. Men hva om jeg tilter helt? Blir veldig dårlig? Når jeg er så skjør som nå så skjønner jeg ikke hvordan jeg skal holde meg oppreist og ikke gjøre noe dumt.

Tusen takk for svarene

''Hva vil min mann si? Hva om han blir kjempeskuffet? Han vet jo ikke hvor dårlig jeg tar det. '' Vanskelig og umulig å svare på, jeg forstår at du bekymrer deg veldig for dette. Det du skal tenke på er at det er nødvendig for at forholdet deres skal overleve for du er ikke mer enn kanskje 40 % tilstede. Ha og i bakhodet at dette skal gjøres innefor trygge rammer, de er der for dere begge.

''De har sagt til meg at de er trent i å høre slike historier. Men jeg er likevel redd for at de vil få bilder i hodet sitt. At de vil se meg i de ekle situasjonene og føle avsky... og ikke si noe. Eller bli kvalme.'' Slike tanker er helt vanlig, jeg kan love deg at ingenting du forteller er nytt for mennesker som jobber med dette, de har hørt alt før. De ønsker å hjelpe deg gjennom dette. De er trent på dette, de kan faget sitt.

''Jeg er frem og tilbake på om jeg skal trekke meg fra alt eller ikke. Jeg har prøvd mye annet før, men ikke en slik plan. Kanskje er dette veien å gå. Men hva om jeg tilter helt? Blir veldig dårlig? Når jeg er så skjør som nå så skjønner jeg ikke hvordan jeg skal holde meg oppreist og ikke gjøre noe dumt.''

Jeg synes det vil være fryktelig synd om du avbryter og melder pass. Dette er en mulighet for deg til å få hjelp og til å bli bedre. Vanskelig og skummelt, definitivt, men iblant må man gjennom slike hindre for å komme seg over på den andre siden. Vær ærlig fra starten, fortell dem hvor du er mentalt, vær ærlig om tvilen din fordi da vet de hvordan de kan på best mulig måte trygge deg og hjelpe deg. Frem til da skal du forøke å tenke minst mulig, skaff deg pauser, tving hodet i en annen retning når bekymringene tar overhånd.

[florista]

''Hva vil min mann si? Hva om han blir kjempeskuffet? Han vet jo ikke hvor dårlig jeg tar det. '' Vanskelig og umulig å svare på, jeg forstår at du bekymrer deg veldig for dette. Det du skal tenke på er at det er nødvendig for at forholdet deres skal overleve for du er ikke mer enn kanskje 40 % tilstede. Ha og i bakhodet at dette skal gjøres innefor trygge rammer, de er der for dere begge.

''De har sagt til meg at de er trent i å høre slike historier. Men jeg er likevel redd for at de vil få bilder i hodet sitt. At de vil se meg i de ekle situasjonene og føle avsky... og ikke si noe. Eller bli kvalme.'' Slike tanker er helt vanlig, jeg kan love deg at ingenting du forteller er nytt for mennesker som jobber med dette, de har hørt alt før. De ønsker å hjelpe deg gjennom dette. De er trent på dette, de kan faget sitt.

''Jeg er frem og tilbake på om jeg skal trekke meg fra alt eller ikke. Jeg har prøvd mye annet før, men ikke en slik plan. Kanskje er dette veien å gå. Men hva om jeg tilter helt? Blir veldig dårlig? Når jeg er så skjør som nå så skjønner jeg ikke hvordan jeg skal holde meg oppreist og ikke gjøre noe dumt.''

Jeg synes det vil være fryktelig synd om du avbryter og melder pass. Dette er en mulighet for deg til å få hjelp og til å bli bedre. Vanskelig og skummelt, definitivt, men iblant må man gjennom slike hindre for å komme seg over på den andre siden. Vær ærlig fra starten, fortell dem hvor du er mentalt, vær ærlig om tvilen din fordi da vet de hvordan de kan på best mulig måte trygge deg og hjelpe deg. Frem til da skal du forøke å tenke minst mulig, skaff deg pauser, tving hodet i en annen retning når bekymringene tar overhånd.

Tusen takk for svar igjen, XbellaX.

Kanskje jeg skal lese svaret ditt igjen og igjen, slik at jeg ikke backer ut. Jeg vil så gjerne klare dette. Jeg er bare oppriktig redd for at det skal gå gale. En gang jeg prøvde å fortelle mistet jeg helt stemmen. Den forsvant i flere dager. Ambulanse til sykehuset for de var redd for at noe var fryktelig galt. Også sa de at det var dissosiasjon. Noe så pinlig. Alle de ressurser på alle undersøkelser jeg måtte gjennom, også var det min egen feil... Jeg er redd det skal skje igjen...

Jeg skal tviholde på den følelsen jeg hadde når de la frem planen for meg, at dette er starten på noe bra. Jeg må "bare" gjennom noe vondt først.

Igjen, tusen takk for svar.

Mvh

[Bella Dotte]

Hva vil min mann si? Hva om han blir kjempeskuffet? Han vet jo ikke hvor dårlig jeg tar det.

De har sagt til meg at de er trent i å høre slike historier. Men jeg er likevel redd for at de vil få bilder i hodet sitt. At de vil se meg i de ekle situasjonene og føle avsky... og ikke si noe. Eller bli kvalme.

Jeg er frem og tilbake på om jeg skal trekke meg fra alt eller ikke. Jeg har prøvd mye annet før, men ikke en slik plan. Kanskje er dette veien å gå. Men hva om jeg tilter helt? Blir veldig dårlig? Når jeg er så skjør som nå så skjønner jeg ikke hvordan jeg skal holde meg oppreist og ikke gjøre noe dumt.

Tusen takk for svarene

Pussig nok (beklager uttrykket, det er ikke meningen å bagatellisere, men jeg kommer ikke på noe annet) synes ofte ikke "utenforstående" at ting er like ille som dem som står eller har stått midt oppi det selv. Ting man selv synes er voldsomt skamfullt, synes andre kanskje er tøft eller vondt, eller noe helt vanlig. Derfor er det så fint å kunne få hjelp fra andre, og derfor kan mennesker faktisk hjelpe hverandre.

[XbellaX]

Tusen takk for svar igjen, XbellaX.

Kanskje jeg skal lese svaret ditt igjen og igjen, slik at jeg ikke backer ut. Jeg vil så gjerne klare dette. Jeg er bare oppriktig redd for at det skal gå gale. En gang jeg prøvde å fortelle mistet jeg helt stemmen. Den forsvant i flere dager. Ambulanse til sykehuset for de var redd for at noe var fryktelig galt. Også sa de at det var dissosiasjon. Noe så pinlig. Alle de ressurser på alle undersøkelser jeg måtte gjennom, også var det min egen feil... Jeg er redd det skal skje igjen...

Jeg skal tviholde på den følelsen jeg hadde når de la frem planen for meg, at dette er starten på noe bra. Jeg må "bare" gjennom noe vondt først.

Igjen, tusen takk for svar.

Mvh

Det er ikke pinlig (vel for alle andre enn deg, er det _ikke_ pinlig :-) Ta med deg den lærdommen og fortell dem om dette. Jo mer de vet om deg desto bedre hjelp kan de gi deg.

Jeg har stor tro på å tvinge seg selv til pauser når bekymringene hagler. Skriv ned noe av dette du går å bærer på og som du er redd for, ta det med deg i terapien. Jo mer konkret du gjør det desto "enklere" vil det bli å gripe fatt i. Bruk også forumet her om du kan finne noen hjelp i det. Hold ut.., det skal bli bedre enn dette.