Så enkelt er det :)

[Madelenemie]

Hei!

Ja men man må ha evnen til å tenke enkelt, ukomplisert og fra A til B, samt tørre å tenke en tanke ut, og da er det kanskje en fordel noen ganger å ha asperger syndrom

''Kvinnen skriver: « Spørsmålet mitt var om det er lovlig eller ulovlig med seksuell intimitet mellom terapeut og pasient, hvis begge ønsker det. Dette tror jeg er et aktuelt tema, men problemet er at ingen tør å snakke om det. At seksuelle følelser kan oppstå mellom terapeut og pasient av motsatt kjønn er ikke så rart. For uansett stilling og status så er det jo et møte mellom mennesker».

Til dette kan jeg svare på en « kald» og en « varm» måte. La meg først svare kaldt : I de etiske prinsipper for nordiske psykologer vedtatt på NPF`s landsmøte i 1987, kan vi lese følgende når det gjelder « Forpliktelser overfor klienter»

Punkt c,7:» psykologen unngår yrkesmessig forbindelser med en klient når det foreligger et potensielt forstyrrende utenomproffesjonell relasjon til vedkommende».

I punkt 10 står det i klartekst at :»Seksuell kontakt mellom psykolog og klient forekommer ikke».

Når vi nå snakker om disse ting kommer ofte følgende motargument : « Ja, men verken jeg eller terapeuten kan hjelpe for at vi er seksuelt tiltrukket av hverandre.»

Mitt svar til dette er at det er riktig, men betyr ikke i neste omgang at klient og terapeut skal leve ut de seksuelle følelsene. Å eie en følelse betyr ikke nødvendigvis at du skal leve ut denne følelsen. Tenk om vi skulle ligge med alle vi blir kåte på ! Det hadde blitt et strevsomt liv. Husk at det finnes 5 milliarder mennesker i verden!

Man skal også være klar over det helt spesielle i et terapeutisk forhold, som skiller dette fra dagligdagse møter. For de fleste er et terapeutisk møte en mulighet til å snakke og føle ut de vanskelige ting man har strevd med et helt eller halvt liv. Dette kan sette i gang emosjoner, særlig hos klienten, men også hos terapeuten hvis denne er genuin og empatisk. Disse følelsene kalles forelskelse. Det er ikke kjærlighet, for kjærlighet er betinget av et langvarig og intimt fellesskap med en annen person. Dette støttes sjelden i terapiforholdet. Legg vekt på ordet « sjelden». Det unike i terapien er at den tilfredsstiller behov for nærhet og betingelsesløs forståelse - noe en ikke møter i det daglige liv med sin partner eller sine venner.

Den terapeutiske forelskelse er normal og naturlig. Møtet mellom klient og terapeut skal fungere som en sydentur for en utslitt sjel. Det dypere behov for kjærlighet skal tilfredsstilles når du lukker døren til konsultasjonsrommet etter deg og går ut i den vanlige verden. Terapien skal gjøre deg i stand til å elske, men du skal ikke elske terapeuten din.

Derimot bør du være forelsket i terapeuten din - da fungerer det. Distinksjonen mellom kjærlighet og forelskelse er noe mennesker kanskje ikke til daglig tenker over, men denne forskjellen er så viktig at den er an av livets virkelige aha opplevelser. For mange er det opplevelsen av dette som gjør at de får orden på sin egen tilværelse.

Gå ut i verden og vær forelsket, men elsk kun en.

Da kommer orgasmen til sin rett.

Så det « varme» svaret: Et neste argument vil kanskje være at man kjenner til at mange terapeuter har giftet seg, eller flyttet sammen med en av klientene sine. Dette er riktig, og jeg gratulerer dem av hele mitt hjerte. Mange kan undres over hvordan de har fått dette til når de har møtt hverandre som terapeut og klient.

Mitt svar er enkelt : Når seksuelle følelser oppstår, skal den erfarne terapeut bringe dette frem i lyset. Det skal tas opp og behandles på lik linje med alle andre følelser som oppstår i en terapisituasjon. Hvis en ikke gjør dette kan de seksuelle følelsene ligge der ulmende og ødelegge videre fremgang i terapien. Terapien ( helbredelsen) vil da sannsynligvis stoppe opp - ja, i verste fall kan en oppleve at klienten blir «sykere» igjen. Et annet fenomen ( som er lett forståelig?) et at i det øyeblikket disse følelsene blir tatt opp, så forsvinner de gjerne.

Utvikling av seksuelle følelser hos klient og/eller terapeut fungerer ofte rett og slett som en forsvarsmekanisme mot dypere forståelse for det som er den egentlige gjenstand for terapien. Derfor utvikles slike følelser ofte når en nærmer seg et kjernepunkt i behandlingen.

Men, så kan det skje at det blomstrer opp et dypt kjærlighetsforhold mellom klient og terapeut. Hva gjør en da?

Mitt råd er at en avslutter terapien, og at en gjør det klart hvorfor en avslutter det terapeutiske forhold.

Deretter ber man en kollega overta ( Dersom det er nødvendig. Ekte kjærlighet har i seg selv en helbredende kraft.)

Når et terapiforhold er avsluttet, står en fritt til å velge hvilket forhold en så vil innlede.

http://www.hieronimus.org/cgi-bin/hieronimus/imaker?id=418&method=artikkel.show

Jeg syns det er et logisk og godt svar, ærlig og uten noe krøll eller snirklerier. Hadde min psykiater vært en mann, stakkars han , nå tuller jeg litt, dermed kan nhd være glad han ikke er min psykiater

Men over til alvor: Det er fint å elske, det er fint å beundre og se opp til ja se et menneske slik det er, de aller fleste er jo så fine og snille og gode, om de bare blir gitt en sjanse til det. Og psykiatere, de fleste, har hatt et nokså problemfritt liv, friske som de er inni hjernen og med gode bakgrunner. Dermed er de lette å elske. Det var noe mer jeg skulle skrive men det kommer senere for jeg må jo lage middag.

[Madelenemie]

Hei!

Huff uthevningen ble borte men fra '' til nesten slutt skulle det være uthevet, håper dere skjønner dette, ellers poster jeg det på nytt!

[Gjest Psyk av alt]

Jeg ble glad i terapeuten min, men var ikke på noen måte forelsket.

Hadde terapeuten min vært en mann og han etter lang tid i terapi hadde sagt at han hadde forelsket seg i meg/hadde seksuelle følelser for meg, så hadde jeg blitt ødelagt.

Og kanskje ikke turt å gå i terapi noensinne igjen. Som jeg hadde hatt behov for.

Det hadde ødelagt en relasjon som jeg hadde bygget opp, den hadde blitt knust og revet i stykker. Og fordi jeg har hatt problemer med at menn har sett på meg som et sex-objekt, noe jeg synes er svært ekkelt, da jeg også ble misbrukt av et søsken som barn, hadde dette vært TOTALT katastrofe for meg.

Så så enkelt er det nok IKKE nei!!

[Madelenemie]

Jeg ble glad i terapeuten min, men var ikke på noen måte forelsket.

Hadde terapeuten min vært en mann og han etter lang tid i terapi hadde sagt at han hadde forelsket seg i meg/hadde seksuelle følelser for meg, så hadde jeg blitt ødelagt.

Og kanskje ikke turt å gå i terapi noensinne igjen. Som jeg hadde hatt behov for.

Det hadde ødelagt en relasjon som jeg hadde bygget opp, den hadde blitt knust og revet i stykker. Og fordi jeg har hatt problemer med at menn har sett på meg som et sex-objekt, noe jeg synes er svært ekkelt, da jeg også ble misbrukt av et søsken som barn, hadde dette vært TOTALT katastrofe for meg.

Så så enkelt er det nok IKKE nei!!

Hei!

Hvis du leste riktig så er det ikke noe en terapaut skal si/fortelle, dessuten tilhører det sjeldenheten at man treffes i en slik situasjon, men at det kan oppstå følelser er det dumt at man ikke kan erkjenne.

Dessuten å være psykisk syk er forskjellig fra å feks ha en annerledes oppfattelse av virkeligheten, jeg skriver ut i fra meg selv, jeg er ikke skadet el.l, jeg har bare en måte å tenke på som min hjerne er laget for, ikke normalt, men like fult heller ikke sykt, men utfallet blir sykt da jeg ikke som andre er like kapabel av å leve mitt liv uten en form for forståelse / hjelp.

Men mange mener jo autisme ikke er noen hjerneskade, men jeg er ikke enig, jeg mener det er det, kanskje ikke psykisk lidelse/sykdom, men en hjerneskade.

I det meste er jeg forresten enig med deg.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Hvis du leste riktig så er det ikke noe en terapaut skal si/fortelle, dessuten tilhører det sjeldenheten at man treffes i en slik situasjon, men at det kan oppstå følelser er det dumt at man ikke kan erkjenne.

Dessuten å være psykisk syk er forskjellig fra å feks ha en annerledes oppfattelse av virkeligheten, jeg skriver ut i fra meg selv, jeg er ikke skadet el.l, jeg har bare en måte å tenke på som min hjerne er laget for, ikke normalt, men like fult heller ikke sykt, men utfallet blir sykt da jeg ikke som andre er like kapabel av å leve mitt liv uten en form for forståelse / hjelp.

Men mange mener jo autisme ikke er noen hjerneskade, men jeg er ikke enig, jeg mener det er det, kanskje ikke psykisk lidelse/sykdom, men en hjerneskade.

I det meste er jeg forresten enig med deg.

Du skrev at når seksuelle følelser oppstår så skal terapeuten ta dette opp som en del av terapien, altså det å snakke om følelser i terapien.

[XbellaX]

''Dersom det er nødvendig. Ekte kjærlighet har i seg selv en helbredende kraft'' Han glemmer å legge til "kortvarig" etter "helbredende".

''Møtet mellom klient og terapeut skal fungere som en sydentur for en utslitt sjel.'' Den fikk meg til å humre godt.

''Et annet fenomen ( som er lett forståelig?) et at i det øyeblikket disse følelsene blir tatt opp, så forsvinner de gjerne.'' Hos et psykisk frisk menneske (altså behandleren), ja. Men for pasienten, vel vitende om at ikke er en ensartet gruppe, tror jeg ikke det er så enkelt. Jeg er enig i mye av det som er hentet fra psykologens svar men jeg synes kanskje han kunne lagt til at dersom dette gjelder kun fra behandlerens ståsted kan det være nyttig å gå noen runder med seg selv før man konfronterer klienten. Dersom det er sterke følelser i sving over tid er jeg enig i at (såklart) bør behandleren si fra seg jobben (for den aktuelle klient) og finne en erstatter men behandleren skal sannelig veie sine ord på gullvekt før man dumper dette i fanget på en klient, jeg tror uten tvil det kan gjøre, i visse tilfeller, uopprettelig skade å være så åpen og direkte som det er skrevet i innlegget.

[Madelenemie]

Du skrev at når seksuelle følelser oppstår så skal terapeuten ta dette opp som en del av terapien, altså det å snakke om følelser i terapien.

Hei!

Det var referert, jeg skrev ikke det.

[Madelenemie]

''Dersom det er nødvendig. Ekte kjærlighet har i seg selv en helbredende kraft'' Han glemmer å legge til "kortvarig" etter "helbredende".

''Møtet mellom klient og terapeut skal fungere som en sydentur for en utslitt sjel.'' Den fikk meg til å humre godt.

''Et annet fenomen ( som er lett forståelig?) et at i det øyeblikket disse følelsene blir tatt opp, så forsvinner de gjerne.'' Hos et psykisk frisk menneske (altså behandleren), ja. Men for pasienten, vel vitende om at ikke er en ensartet gruppe, tror jeg ikke det er så enkelt. Jeg er enig i mye av det som er hentet fra psykologens svar men jeg synes kanskje han kunne lagt til at dersom dette gjelder kun fra behandlerens ståsted kan det være nyttig å gå noen runder med seg selv før man konfronterer klienten. Dersom det er sterke følelser i sving over tid er jeg enig i at (såklart) bør behandleren si fra seg jobben (for den aktuelle klient) og finne en erstatter men behandleren skal sannelig veie sine ord på gullvekt før man dumper dette i fanget på en klient, jeg tror uten tvil det kan gjøre, i visse tilfeller, uopprettelig skade å være så åpen og direkte som det er skrevet i innlegget.

Hei!

Ja jeg tror ikke det, da har man ordnet opp i det, for begges del og beste, dessuten er det nok oftere pasientene som forelsker seg og da enda viktigere og får snakket ut om det på et tidlig stadie, nå syns jeg det ligger et slags lokk på dette og at det er noe forbudt ved det, det meste er tjent med at man belyser det, som han skriver da forsvinner oftest følelsene.

Tony Attwood sa noe av det samme, sa han ofte forelsker asperger mennesker seg i sin psykolog/psykiater ved litt veiledning kan de veiledes i en bedre retning dvs det treng rett og slett som oftest bare litt forklaringer og sorteringer.

[Gjest karlsonine på taket]

Hei!

Det var referert, jeg skrev ikke det.

Jeg er svært betatt av en psykiater. Vet ikke hva jeg skal gjøre. men ihvertfall aldri si det til vedkommende. Vedkommende er av samme kjønn og jeg er ikke lesbisk. Men jeg bare elsker den personen. :-)

[XbellaX]

Hei!

Ja jeg tror ikke det, da har man ordnet opp i det, for begges del og beste, dessuten er det nok oftere pasientene som forelsker seg og da enda viktigere og får snakket ut om det på et tidlig stadie, nå syns jeg det ligger et slags lokk på dette og at det er noe forbudt ved det, det meste er tjent med at man belyser det, som han skriver da forsvinner oftest følelsene.

Tony Attwood sa noe av det samme, sa han ofte forelsker asperger mennesker seg i sin psykolog/psykiater ved litt veiledning kan de veiledes i en bedre retning dvs det treng rett og slett som oftest bare litt forklaringer og sorteringer.

''Ja jeg tror ikke det, da har man ordnet opp i det, for begges del og beste, dessuten er det nok oftere pasientene som forelsker seg og da enda viktigere og får snakket ut om det på et tidlig stadie, nå syns jeg det ligger et slags lokk på dette og at det er noe forbudt ved det, det meste er tjent med at man belyser det, som han skriver da forsvinner oftest følelsene.''

Jeg kan være enig i denne fremgangsmåten dersom det er _pasienten_ som har slike følelser, evt begge, men ikke når det ene og alene er behandleren. For feks en overgrepsutsatt person kan dette gjøre stor skade og slik PaA er inne på gjøre det fullstendig umulig å på nytt oppsøke en behandler.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Det var referert, jeg skrev ikke det.

Men du synes at så enkelt er det;-)

[Madelenemie]

Men du synes at så enkelt er det;-)

Hei!

Ja det syns jeg

[Madelenemie]

''Ja jeg tror ikke det, da har man ordnet opp i det, for begges del og beste, dessuten er det nok oftere pasientene som forelsker seg og da enda viktigere og får snakket ut om det på et tidlig stadie, nå syns jeg det ligger et slags lokk på dette og at det er noe forbudt ved det, det meste er tjent med at man belyser det, som han skriver da forsvinner oftest følelsene.''

Jeg kan være enig i denne fremgangsmåten dersom det er _pasienten_ som har slike følelser, evt begge, men ikke når det ene og alene er behandleren. For feks en overgrepsutsatt person kan dette gjøre stor skade og slik PaA er inne på gjøre det fullstendig umulig å på nytt oppsøke en behandler.

Hei!

Enig i det, men jeg tror det er det han mener også.

Behandlere er nok vant med dette, men det er litt rart at man ikke mer åpent kan snakke om det.

Jeg er glad jeg som skrevet før, går til en kvinne, da kan jeg uten å få dårlig samvittighet feks elske henne, hadde det vært en mann ville saken blitt annerledes, mest for meg, da jeg jo er gift og syns det kunne blitt innviklet.

Men for en mann tror jeg ikke det er problematisk, da de jo er sikkert kjenner til fenomenet. Slik jeg nå har forstått.

[XbellaX]

Hei!

Enig i det, men jeg tror det er det han mener også.

Behandlere er nok vant med dette, men det er litt rart at man ikke mer åpent kan snakke om det.

Jeg er glad jeg som skrevet før, går til en kvinne, da kan jeg uten å få dårlig samvittighet feks elske henne, hadde det vært en mann ville saken blitt annerledes, mest for meg, da jeg jo er gift og syns det kunne blitt innviklet.

Men for en mann tror jeg ikke det er problematisk, da de jo er sikkert kjenner til fenomenet. Slik jeg nå har forstått.

Dette gjelder ikke kun mannlige behandlere, kvinnelige behandlere er vel så godt kjent med fenomenet. Jeg tror "de fleste" behandler med noen år på baken takler dette helt greit. Som du sier er det nok en "fordel" å ha asperger her, for resten av oss er ikke dette så enkelt, vi "føler og kaver" for mye :-)

[Madelenemie]

Dette gjelder ikke kun mannlige behandlere, kvinnelige behandlere er vel så godt kjent med fenomenet. Jeg tror "de fleste" behandler med noen år på baken takler dette helt greit. Som du sier er det nok en "fordel" å ha asperger her, for resten av oss er ikke dette så enkelt, vi "føler og kaver" for mye :-)

Hei!

Hva skrev jeg at det var en fordel å ha asperger for?

Ja jeg kaver lite med dette, alt kan forklares slik at det blir forståelige, det dreier seg mer om å ta seg tid til å forklare.

Følelser kan man feks forklare, ikke føle så mye på, men heller sette opp en mer nøyaktig oversikt over, så vet man mer hva man har å forholde seg til!

Derfor tror jeg at et seksuelt misbruk av meg feks lettere kunne forklares på en slik måte at jeg ikke tok det personlig. Min psykiater har tidligere merket hvordan menneske med autisme er mer "immun" forstå meg rett mot misbruk/omsorgssvikt m.m

Selv ville jeg foretrukket et godt hjem, med stabilitet, det ville gitt meg et bedre utgangspunkt, når så ikke er tilfelle, må jeg starte fra der jeg er. Det er jeg bedre til enn de fleste.

Jeg forstår også at pga av følelser, kan jeg ikke forventet det samme av andre, derfor setter jeg stor pris på det mange skriver her inne da jeg bruker det til å bli mer ydmyk i forhold til den smerte mange må leve sine liv med. Ja nå som jeg bedre skjønner meg på de mellommenneskelige systemer, heldigvis at det meste kan systematiseres.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Ja det syns jeg

Den er grei!