Alene i det vanskelige

[Gjest Ensom kvinne]

Jeg sliter med tilbakevendende depresjoner. Har fått greie på at det antageligvis kommer at av sinne som jeg ikke har tillatt meg å kjenne på eller reagere på.

Jeg har vært i et forhold der jeg har opplevd mye kritikk, løgner og manipulasjon. Jeg sliter med å forstå dette, jeg tviler på egne følelser og opplevelser av situasjonen. Men jeg er ikke i tvil om at det har vært ødeleggende for min selvtillit, selv om den før dette heller ikke var på topp.

Jeg har også problemer med mine foreldre. Jeg opplever dem som krevende og selvopptatt. Jeg ble kasteball mellom dem gjennom skillsmissen. Akkurat det har de sluttet med nå som jeg er voksen.

Men jeg sliter med at ingen tror på at jeg er syk. Min mor vil ikke høre på det. Hun avviser meg. Jeg har også problemer med at hun ikke tåler å bli motsagt, da sier hun at jeg er vanskelig og at jeg må ta meg sammen hvis vi skal ha kontakt.

Jeg har vært igjennom en tøff skillsmisse og kunne trengt noen å snakke med. Jeg føler meg så ensom. Jeg har bare en venninne, redd for å bruke opp henne. Jeg har også vanskelig med å forholde meg til andre fordi jeg tenker at alle er like krevende som min mor, og jeg tenker at andre tenker mye negativt om meg osv. Derfor har det blitt belastende for meg å være sammen med folk og jeg har isolert meg i mange år.

Dette kan også ha med at jeg har hatt dårlig selvfølelse fordi jeg ble mobbet på skolen. Mobbingen ble også avvist av mine foreldre. Kanskje derfor jeg har vanskelig for å stole på egne følelser. Jeg har fått høre at jeg ikke skulle vært født. Det er mulig at det bare har blitt sagt en gang, men det er skjedd gang på gang at jeg har blitt bedt om å ikke være vanskelig, ikke ta plass.

Som barn opplevde jeg å være vitne til vold i hjemmet. Jeg er usikker på omfanget, husker bare to tre situasjoner. Det har aldri blitt snakket om. Jeg har tenkt at jeg overdrev, men det har gitt meg utrygghet i flere år. Nå som voksen har jeg lest at dette kan være skadelig.

Jeg føler meg så ensom nå, jeg får en time hos psykolog om en mnd. Jeg har ingen å snakke med. Gjorde et desperat forsøk på å få trøst hos min mor men ble avvist. Vil så gjerne ha råd og forståelse av min situasjon.

Går med tanker om at det må være noe galt med meg siden jeg har problemer med flere mennesker. Håper noen kan skrive ned noen ord til meg, det ville hjulpet mye!

[Gjest germinate]

Jeg har ikke så mye fornuftig å si til deg, men jeg kjenner meg mye igjen i innlegget ditt og hvordan jeg selv har hatt det. Og at du er deprimert er ikke det minste rart med den historien der.

Det er veldig synd at du ikke har noen støtte i moren din, og at du er alene om dette vanskelige. Hva med å skrive mer her på dol? det hjalp meg da jeg var alene om mine vansker.

Jeg ser at du skal til psykolog om en mnd, og det er bra. I mellomtiden kan du skrive her?

Det er godt håp om at du vil få det bedre, det tar bare litt tid, se fremover :-)

[Gjest Ensom kvinne]

Jeg har ikke så mye fornuftig å si til deg, men jeg kjenner meg mye igjen i innlegget ditt og hvordan jeg selv har hatt det. Og at du er deprimert er ikke det minste rart med den historien der.

Det er veldig synd at du ikke har noen støtte i moren din, og at du er alene om dette vanskelige. Hva med å skrive mer her på dol? det hjalp meg da jeg var alene om mine vansker.

Jeg ser at du skal til psykolog om en mnd, og det er bra. I mellomtiden kan du skrive her?

Det er godt håp om at du vil få det bedre, det tar bare litt tid, se fremover :-)

Jeg er veldig redd for å fortelle for mye detaljer her inne for å bli gjenkjent, men jeg skal forsøke. Det hjelper meg bare å høre at du ikke synes det er rart at jeg er deprimert.

[Gjest germinate]

Jeg er veldig redd for å fortelle for mye detaljer her inne for å bli gjenkjent, men jeg skal forsøke. Det hjelper meg bare å høre at du ikke synes det er rart at jeg er deprimert.

det skjønner jeg. men sjansen for at du skal bli gjenkjent er minimal.

skal skrive mer til deg i morgen. håper at du får svar fra andre også. jeg vet hvor stor betydning det har.

klem

[lealaus]

Hei.

Jeg kan godt kjenne meg igjen i det du skriver. Jeg er imidlertid i den heldige situasjon at jeg kan si at det var før.

Dette er ikke noen pekefinger eller moralpreken, men jeg vil gjerne fortelle min historie til deg, kanskje vise deg at det finnes en annen side å komme ut gjennom til.

Når det gjelder mine foreldre, var også jeg kasteball under og etter skilsmissen deres. Jeg ble etterhvert sykere og sykere, og fra "alle" (det føltes i hvert fall slik) kom beskjeden om å ta meg sammen og oppføre meg som en voksen (hvorfor fokuserer du på splinten i din broders øye når du ikke ser bjelken i ditt eget, eller noe sånt sa visstnok Jesus en gang).

Det hele endte med at jeg brøt all kontakt - vanntette skott. Ingen enkel sak, men det var nødvendig for å finne nok fotfeste til å jobbe med meg selv. 3 år varte det. Mye pes i starten, men da jeg konsekvent avviste kontakt, innså de at de måtte holde seg unna en stund.

Det er mange år siden nå, og jeg har gått mange runder med meg selv. Etter "Tausheten" som jeg kaller epoken, nærmet vi oss hverandre forsiktig. Jeg sluttet å prøve og få dem til å forstå, og de var også mer forsiktige i og med at de tross alt ønsket kontakt med meg.

Jeg har et godt forhold til min familie nå. Ikke utpreget nært og personlig - i hvert fall ikke i motgang. Solskinnshistorier vil jo alle høre, så vi holder oss på det nivået. Ikke slik at det bare er overfladisk pjatt, men vi unngår visse tema.

Hvorfor kan jeg ikke være hel sammen med dem? Vel, jeg føler meg hel i den forstand at jeg ikke har behov for å søke støtte der jeg ikke kan få det. Skulle vi komme innpå barndom og oppvekst er de hyggelige familiemedlemmene mine i øyeblikkelig forsvarsposisjon. Jeg tror det handler om dårlig samvittighet - at de vet ting ble utslagsgivende dårlig for meg, men det er for vondt for dem å innrømme det, og dermed blir angrep det beste forsvar.

Av og til savner jeg den fortroligheten jeg innbiller meg at "alle andre" (igjen min forestilling) har. Men jeg har det likevel bedre ved å stryke medhårs. Og jeg må ta ansvar for mitt liv og sørge for best mulig relasjoner til de jeg bryr meg om - nettopp da har jeg det godt.

For meg har mye handlet om å komme meg ut av en offerposisjon. Fra å være den alle hakket på og det som verre var ser jeg meg selv nå som en sterk person som faktisk har kommet gjennom det med integritet. Da jeg (sakte men sikkert) kom meg bort fra forklaringene mine om at jeg sånn og sånn fordi slik og slik i fortiden, og heller så litt mer offensivt på hvordan jeg kunne løse dette på en god måte for meg.

Det er ikke en enkel greie det der, og det tok meg år - men for meg har det latt seg gjøre. Jeg liker meg selv i dag, og jeg liker livet mitt. Selvfølgelig har jeg dårlige perioder fremdeles, men det er nå engang også en del av livet mitt - enda en av de tingene jeg må takle som "mange andre" ikke engang vet eksisterer.

Jeg har heller ikke mange nærnære venner, men jeg har mange rundt meg som jeg "bruker" på ulike måter - og de "bruker" også meg. De gangene jeg har vært innlagt i psykiatrien, har jeg ikke satt opp foreldre som nærmeste pårørende, men venner jeg kan stole på - ganske enkelt fordi foreldrene mine ikke forstår og synes i det hele at dette er ganske skummelt (og for alt hva jeg vet, er de kanskje fremdeles litt redde for å skulle bli konfrontert med ubehageligheter).

Vel, det var min historie - å bestemme seg for å bli overlever og livstakler i stedet for misforstått offer, var min løsning - kanskje er det noe annet for deg.

Ønsker deg uansett lykke til!