Ansvarsgruppe

[Madelenemie]

Hei!

jeg vil ikke ha det og jeg har mange grunner til det som ingen skjønner helt. Jeg vil bare ha det hvis jeg ikke må være i den selv.

Men altså jeg er ved full bevissthet, og jeg liker ikke sitte der å bli snakket om.

Særlig siden jeg må være tilstede, så vil jeg ikke det.

Min psykiater sa en gang, "men du må være der" jeg ville ikke være der, men jeg var der fordi hun mente det var selvsagt at jeg burde være der, jeg taper alle verbale diskusjoner og selv om min psykiater sa "du var flink og akkurat passe selvhevdende" så sa det meg lite, jeg følte bare på ubehaget av å sitte der og egentlig ikke ha noe jeg skulle ha sagt. I mine ører snakket de seg i mellom om meg, så hvorfor måtte jeg være der??. Jeg klarer meg heller selv. Akkurat det forstår min mann, men ikke en sykepleier, jeg er da ikke behandlingstrengende.

Når sykepleieren spurte meg om dette, "er du flink til å ta irrettesettelser" så svarte jeg, ja, etter å ha tenkt meg om og oversatt ordet til korrigeringer, men jeg følte det som om jeg var bitteliten, hun sa hun syns jeg nå skal være hjemme og ikke gå på UIO mer, dette av en grunn jeg ikke forstod... Men hun er 25 år eldre enn meg så jeg hører jo også på henne.

Jeg sa jeg trodde jeg burde fullføre min utdanning, men hun sa det vil være bedre for meg nå å bare være hjemme for alle parter.

Alt dette er godt ment, men jeg syns det er vanskelig å forstå, min psykiater syns jeg skal fullføre utdanning og komme meg i jobb, sykepleieren mener jeg bør være hjemme og ikke jobbe og det skal hun ringe min psykiater å si. Jeg sa "bare ring".

Men først skal hun komme hit snart og ordne noe, jeg håper hun vet hva hun skal ordne for ikke vet jeg. Jeg vet hva hun skal ordne men ikke hvordan.

Det kan hun gjøre, for ikke vet jeg lenger. Da jeg svarte at så burde jeg kanskje få et yrke der jeg i vertfall kan tjene bra, så var svaret at hun forholder seg til meg og ikke til diagnoser, det er fint tenkte jeg og akkurat sånn det bør være, men helt motsatt av det min psykiater sier, for hun forholder seg veldig til asperger syndrom og den diagnosen på en hel del områder og det føles veldig trygt for meg.

Jeg håper noen forstår at det er forvirrende for meg, når den ene sier det og den andre noe annet, og jeg ikke har time før 29 august tror jeg. Heldigvis skal jeg til Hellas til uken, så kan jeg kanskje spørre min mann om et råd, ja for da har han sikkert tid.

Jeg blir i blant sliten av at ikke alle er enige.

Jeg tror ikke noen andre enn jeg selv forstår hvor forvirret jeg i blant blir. Ikke en gang min psykiater eller min mann, men jeg kan i vertfall skrive, kanskje jeg bør sette opp en oversikt til alle parter om hvorfor jeg ikke vil ha gruppemøter om meg i vertfall ikke der jeg sitter og hører på! La meg leve mitt liv i skogen så kan de leve sitt liv på kontoret, jeg tenker på andre ting, og da jeg fikk så nok at jeg satte hendene for ørene pga av en lyd, sa min psykiater at den lyden fikk jeg da tåle, noe jeg så tok meg sammen og gjorde, men det var ikke lyden, det var egentlig situasjonen der, jeg følte det ubehagelig, men det forstår de ikke! Hvorfor skjønner de ikke det?

[Gjest sosialarbeideren]

Det er frivillig å ha ansvarsgruppe. Ingen kan tvinge deg til det. Du kan si "nei, jeg ønsker ikke å ha ansvarsgruppe!". Et alternativ til ansvarsgruppe er en individuell plan. Der står dine mål og hvordan du og hjelpeapparatet skal forholde dere for at målene skal nås. Også dette er en frivillig sak. Uansett om du har ansvarsgruppe eller individuell plan så er det DITT LIV. Du må ta dine valg og det beste er om de rundt deg støtter deg og ikke forvirrer deg unødig med sine ulike meninger. Du trenger ikke ha individuell plan heller, om du ikke ønsker det. Men det kan jo være lurt at de som er rundt deg samarbeider og trekker mer i samme retning, slik at du får hjelp som passer deg.

[Madelenemie]

Det er frivillig å ha ansvarsgruppe. Ingen kan tvinge deg til det. Du kan si "nei, jeg ønsker ikke å ha ansvarsgruppe!". Et alternativ til ansvarsgruppe er en individuell plan. Der står dine mål og hvordan du og hjelpeapparatet skal forholde dere for at målene skal nås. Også dette er en frivillig sak. Uansett om du har ansvarsgruppe eller individuell plan så er det DITT LIV. Du må ta dine valg og det beste er om de rundt deg støtter deg og ikke forvirrer deg unødig med sine ulike meninger. Du trenger ikke ha individuell plan heller, om du ikke ønsker det. Men det kan jo være lurt at de som er rundt deg samarbeider og trekker mer i samme retning, slik at du får hjelp som passer deg.

Hei!

jeg har ingen og vil ikke ha så det ordner seg.