spiseforstyrrelse, NHD og andre?

[Gjest Hvakalledtte?]

Hei.

Etter at jeg fikk en datter våren 2011, og jeg la på meg veldig mye u svangerskapet, bestemte jeg meg i desember for at nok var nok. Fra en dag til en annen sluttet jeg nesten helt å spise, regelen var mat én gang om dagen, og da aller helst under 500 kcal.

Dette gikk veldig fint, og jeg raste ned i vekt. Likevel hadde jeg en "slack", jeg kunne spise mer ved spesielle anledninger eller dersom jeg bare "måtte", og dette gjorde jeg en stund uten dårlig samvittighet. I begynnelsen var bare tanken å være så streng for å ha rom for å gå utenfor uten å gå over kaloribehovet mitt.

Etterhvert har dette derimot bare eskalert, og fra rundt februar av har det vært virkelig slitsomt.

Regelen er fortsatt mat én gang om dagen, men nå er i tillegg kostholdet mitt veldig begrenset og jeg har veldig mange nei-produkter. Sjekker kcal-innhold på alle matvarer, og holder meg unna de som er over det jeg føler er akseptabelt. Det jeg spiser er utelukkende sunt og kalorifattig. Tenker på mat, kropp og vekt absolutt hele dagen, og humøret og selvfølelsen avhenger veldig av hva vekten viser på morgenen.

Når jeg en gang i blant spiser mer enn jeg skal, er samvittigheten ikke til å holde ut. Jeg føler meg som den tjukkeste, styggeste og mest viljesvake på jorden. Får lyst til å gråte, og humøret mitt blir generelt elendig. Selv om jeg VET at jeg ikke legger på meg av dager som i dag, f.eks., hvor jeg har spist LANGT mer enn jeg skal (200kcal til middag + en eske sukkerfi pastiller, + fun light-gele med litt vaniljesaus+en appelsin+ca. 80 gram kylling (jeg blir helt dårlig bare av å skrive dette, så mange matomganger har jeg ikke hatt siden jeg begynte dette, de fleste dagene har jeg bare mat i munnen én gang i løpet av dagen)), så føles det som om jeg har est ut og jeg er redd for å gå på vekten i morgen tidlig.

Jeg har hittil mistet ca. 35kg, og har nå en BMI på 22, mot 33 før jeg begynte. Ikke kjempestor vektnedgang, men jeg ble satt tilbake av en fæl sommer med folk rundt meg hele tiden og matpress fra alle hold, hvor jeg til sammen ikke gikk ned mer enn tre-fire kg på fire uker, vektnedgangen før dette har vært fin.

Nå er jeg bare så sliten, og selv om jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til å ikke tenke så mye på kalorier, eller slanke meg videre på en sunn måte (for jeg har teorien inne), så føles det helt umulig. Jeg er så ambivalent til hva jeg ønsker. På en måte ønsker jeg å fortsette som dette, jeg ønsker å bli kjempetynn og fin, jeg ønsker å føle at jeg har stålkontroll, og jeg ønsker å kjenne megb sulten og føle på at jeg nekter meg noe jeg egentlig kanskje trenger. Men samtidig ønsker jeg meg også energi, jeg ønsker meg å kunne spise en sjokoladebit uten å ønske å gråte etterpå, ønsker å kunne lage vafler en dag og kose meg med disse sammen med kjæreste og barn, og ønsker å ha et normalt forhold til mat.

Jeg er så sliten av å tenke på vekt hele tiden, klype på kroppen min for å kjenne hvor det er for mye, se meg i speilet hele tiden, veie meg som det første hver morgen. Lei av å bare se fett i speilet.

Men jeg er normalvektig, og også usikker på om dette kvalifiserer til en spiseforstyrrelse eller om det bare er et slankeprosjekt som har gått over i uskyldig fanatisme?

Det som gjør meg er usikker er at min behandler på DPS vet om dette "spiseprosjektet" mitt som han kaller det, men ikke gir det noen oppmerksomhet overhode. Jeg mener ikke at det er noe vi behøver å fokusere så mye på, men han har foreløpig ikke nevnt det som et problem, og følger det ikke opp når jeg av og til tar opp hvor sliten jeg er av det hele.

Jeg tenker at han ser at jeg har behov for å miste mer vekt, at han ikke tar noe tak i det fordi han mener at jeg gjør det som er riktig for meg i forhold til hvordan jeg ser ut, og at han tenker at jeg som er så tjukk ikke vil kunne komme til å bli syk av dette uansett, eller at jeg smugspiser siden jeg ikke mister vekt fortere (jeg har ikke vært over 1000 kcal en eneste dag siden årsskiftet).

Og når jeg ser for meg at han tenker sånn, så tenker jeg sånn selv også.At jeg ikke kommer til å være flink nok til å bli tynn nok. At jeg som er som jeg er ikke ikke fortjener å føle at dette er problematisk, fordi jeg tross alt trengte og trenger å miste vekt.

Mange tanker og mye rot her, regner jeg med, og beklager for lengden på innlegget, men jeg ønsker meg veldig noen synspunkter på dette fra noen som ser det fra utsiden, da jeg er veldig usikker på hva jeg skal folrolde meg til dette som.

[Gjest Hvakalledtte?]

BMI før var forresten 34, ikke 33. Rett må være rett.

[Gjest Hvakalledtte?]

Og når jeg skriver at jeg ikke har vært over 1000 kcal så må jeg presisere at det fleste dager ligger på rundt 500, under dette er akseptabelt og jeg kan legge meg uten å være kvalm av meg selv, mer enn dette er aldeles uakseptabelt og kvalmende.

En gang i blant har jeg der i mot gitt etter for trangen eller presset fra andre og spist mer, men aldri mer enn 1000kcal, det går det absolutte grensa som er helt fullstendig uaktuelt å krysse, under noen omstendigheter.

Jeg foretrekker også å spise hjemme, og å lage maten selv. Spiser jeg hos andre spiser jeg veldig lite fordi jeg ikke kan være sikker på hva maten inneholder (kanskje bruker de f.eks. mye olje), og jeg blir usikker og nervøs av dette, og sur og stressa av å kaste bort det ene måltidet mitt på å ikke kunne spise meg relativt forsynt. (Jeg er nemlig veldig glad i mat fortsatt, tross de negative følelsene rundt det, det er kanskje det som gjør det ekstra vanskelig).

Beklager denne "spamminga", men det er ting som føles viktig for meg å få med når noen evt. skal gjøre en vurdering i forhold til hva dette er.

[Lillemus]

Du har helt klart en spiseforstyrrelse, om det er anorexi eller en annen diagnose skal jeg ikke uttale meg om.

Du er helt normaltvektig nå og har slettes ikke behov for å gå mer ned i vekt! I tillegg er den måten du har slanket deg på direkte helsefarlig og skader kroppen din. Om du ikke klarer å komme deg ut av dette og over på et normalt kosthold (med minst 1200 kcal om dagen og 3-5 måltider) så MÅ du søke hjelp! Om ikke for din egen skyld så for barnet ditt! Er du i stand til å ta deg av barnet ditt skikkelig?

[Gjest Hvakalledtte?]

Du har helt klart en spiseforstyrrelse, om det er anorexi eller en annen diagnose skal jeg ikke uttale meg om.

Du er helt normaltvektig nå og har slettes ikke behov for å gå mer ned i vekt! I tillegg er den måten du har slanket deg på direkte helsefarlig og skader kroppen din. Om du ikke klarer å komme deg ut av dette og over på et normalt kosthold (med minst 1200 kcal om dagen og 3-5 måltider) så MÅ du søke hjelp! Om ikke for din egen skyld så for barnet ditt! Er du i stand til å ta deg av barnet ditt skikkelig?

Ja, jeg klarer fint å ta meg av ungen. Jeg har ikke masse energi, men akkurat nå er det ferie og alt kan brukes på henne. Jeg spiser også ganske midt på dagen, sånn at jeg spiser før jeg blir superslapp og holder meg gående på inntaket så lenge hun er våken. Tilpasser meg etter henne sånn sett.

Jeg er jo også i behandling hos en psykiater på DPS, som sagt, uten at han har viet dette noen oppmerksomhet i det hele tatt. Så da tenker jeg at det kanskje heller er et litt fanatisk slankeprosjekt og ikke faktisk en spiseforstyrrelse? Jeg regner med at de som slanker seg på normalt vis også får dårlig samvittighet ved for stort inntak?

Jeg spør fordi jeg ikke vet, og håper NHD kan svare fra en proffesjonells ståsted, selv om jeg også setter pris på svar fra "menigmann".

Jeg har behov for å vite hva jeg burde kategorisere dette som.

[Lillemus]

Ja, jeg klarer fint å ta meg av ungen. Jeg har ikke masse energi, men akkurat nå er det ferie og alt kan brukes på henne. Jeg spiser også ganske midt på dagen, sånn at jeg spiser før jeg blir superslapp og holder meg gående på inntaket så lenge hun er våken. Tilpasser meg etter henne sånn sett.

Jeg er jo også i behandling hos en psykiater på DPS, som sagt, uten at han har viet dette noen oppmerksomhet i det hele tatt. Så da tenker jeg at det kanskje heller er et litt fanatisk slankeprosjekt og ikke faktisk en spiseforstyrrelse? Jeg regner med at de som slanker seg på normalt vis også får dårlig samvittighet ved for stort inntak?

Jeg spør fordi jeg ikke vet, og håper NHD kan svare fra en proffesjonells ståsted, selv om jeg også setter pris på svar fra "menigmann".

Jeg har behov for å vite hva jeg burde kategorisere dette som.

''Jeg regner med at de som slanker seg på normalt vis også får dårlig samvittighet ved for stort inntak?''

Folk som slanker seg på normalt vis spiser vanligvis rundt 3 ganger så mye som det du gjør...

[Gjest Hvakalledtte?]

''Jeg regner med at de som slanker seg på normalt vis også får dårlig samvittighet ved for stort inntak?''

Folk som slanker seg på normalt vis spiser vanligvis rundt 3 ganger så mye som det du gjør...

Det vet jeg. Men en fungerer vel ulikt antar jeg.

[frosken]

Jeg synes du skal ta opp med din psykiater det at du opplever det som at han ikke følger opp temaet hvis du tar det opp. Spør direkte hva som er begrunnelsen hans for det. Si hva du selv tenker om situasjonen og ikke vent på at du skal få aksept fra ham på at det er "alvorlig nok".

Et slikt opplegg som du har kjørt går bra en stund, men før eller senere blir du såpass feilernært at du vil få lite energi etc. Dessuten ser du jo selv hvor mye av din oppmerksomhet som går med til mat og kropp, og måten du skriver om dette på forteller meg at du selv anser dette for å være spiseforstyrret atferd.

[Gjest Hvakalledtte?]

Jeg synes du skal ta opp med din psykiater det at du opplever det som at han ikke følger opp temaet hvis du tar det opp. Spør direkte hva som er begrunnelsen hans for det. Si hva du selv tenker om situasjonen og ikke vent på at du skal få aksept fra ham på at det er "alvorlig nok".

Et slikt opplegg som du har kjørt går bra en stund, men før eller senere blir du såpass feilernært at du vil få lite energi etc. Dessuten ser du jo selv hvor mye av din oppmerksomhet som går med til mat og kropp, og måten du skriver om dette på forteller meg at du selv anser dette for å være spiseforstyrret atferd.

Jeg tør ikke å spørre ham, nettopp fordi jeg vet at han vet hva som foregår, og fordi jeg ikke vil overdramatisere det hele dersom det egentlig ikke er en ikke-sak.

Derfor ønsket jeg svar fra en annen fagperson, hva han tenker om det når jeg legger frem saken så nøytralt og saklig som jeg kan.

[frosken]

Jeg tør ikke å spørre ham, nettopp fordi jeg vet at han vet hva som foregår, og fordi jeg ikke vil overdramatisere det hele dersom det egentlig ikke er en ikke-sak.

Derfor ønsket jeg svar fra en annen fagperson, hva han tenker om det når jeg legger frem saken så nøytralt og saklig som jeg kan.

''Jeg tør ikke å spørre ham, nettopp fordi jeg vet at han vet hva som foregår, og fordi jeg ikke vil overdramatisere det hele dersom det egentlig ikke er en ikke-sak. ''

Det er noe med måten du skriver om dette på, som får meg til å lure på om du forsøker å fortelle din behandler noe gjennom dine handlinger, men det kan være helt feil fra min side. Uansett så virker det ulogisk for meg å gå til jevnlig behandling uten å stille de spørsmålene du måtte ha og som vedkommer behandlingen. Du reagerer åpenbart på behandlers passivitet eller ignorering av spiseproblematikken, og du spekulerer en del på hva som kan være grunnen til hans tilnærming. Da er det på tide å ta mot til seg og spørre direkte:-)

[Gjest Hvakalledtte?]

''Jeg tør ikke å spørre ham, nettopp fordi jeg vet at han vet hva som foregår, og fordi jeg ikke vil overdramatisere det hele dersom det egentlig ikke er en ikke-sak. ''

Det er noe med måten du skriver om dette på, som får meg til å lure på om du forsøker å fortelle din behandler noe gjennom dine handlinger, men det kan være helt feil fra min side. Uansett så virker det ulogisk for meg å gå til jevnlig behandling uten å stille de spørsmålene du måtte ha og som vedkommer behandlingen. Du reagerer åpenbart på behandlers passivitet eller ignorering av spiseproblematikken, og du spekulerer en del på hva som kan være grunnen til hans tilnærming. Da er det på tide å ta mot til seg og spørre direkte:-)

Han er ikke så viktig for meg at jeg går rundt som ei sliten vaskefille hver dag for at han skal se meg. ;-)

Det handler nok mer om at jeg føler meg så dum som sliter med maten når det ikke vises på meg. Sånn sett hadde det vært lettere å være skrapet. Nå er jeg redd for at folk tenker i de baner du antyder - at det er for oppmerksomheten sin del.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er en spiseforstyrrelse. Det vet du.

Hvorfor vente på terapeuten? Si det rett ut at dette er et stort problem, og at du ønsker fokus på dette.

[frosken]

Han er ikke så viktig for meg at jeg går rundt som ei sliten vaskefille hver dag for at han skal se meg. ;-)

Det handler nok mer om at jeg føler meg så dum som sliter med maten når det ikke vises på meg. Sånn sett hadde det vært lettere å være skrapet. Nå er jeg redd for at folk tenker i de baner du antyder - at det er for oppmerksomheten sin del.

Jeg synes du skal ta mot til deg og selv velge å fokusere på spiseproblematikken neste gang du ser psykiateren din. Synes du skal prøve å forsterke de tankene du har om at dette er slitsomt og ikke nødvendigvis måten du ønsker å leve ditt liv på.

[Gjest Hvakalledtte?]

Dette er en spiseforstyrrelse. Det vet du.

Hvorfor vente på terapeuten? Si det rett ut at dette er et stort problem, og at du ønsker fokus på dette.

Jeg synes rett og slett bare at det er utrolig pinlig. Redd for hva han vil tenke, samtidig som jeg tenker at han vel ikke anser dette som et problem siden han ikke følger opp når det blir nevnt. Jeg er så redd for å be om hjelp om det når det ikke vises på utsiden at jeg trenger det.

Og takk for svar. Nei, jeg vet faktisk ikke at det er det det er. Derfor var det på en måte litt godt å høre fra deg at du mener at det kan være det. Da føles det greiere og mer lov at jeg er sliten og frustrert.

[Gjest Hvakalledtte?]

Jeg synes du skal ta mot til deg og selv velge å fokusere på spiseproblematikken neste gang du ser psykiateren din. Synes du skal prøve å forsterke de tankene du har om at dette er slitsomt og ikke nødvendigvis måten du ønsker å leve ditt liv på.

Jeg har lyst til det, og føler at jeg har prøvd. Men tenker at siden han ikke tar tak i det når det nevnes så mener han ikke at det har noen hast, og jeg føler ikke at jeg skal legge meg opp i hvordan han arbeider. Tenker at han nok har en plan.

Men jeg skal forsøke, jeg vet bare ikke hvordan. Synes det er så pinlig og flaut, rett og slett.

[frosken]

Jeg har lyst til det, og føler at jeg har prøvd. Men tenker at siden han ikke tar tak i det når det nevnes så mener han ikke at det har noen hast, og jeg føler ikke at jeg skal legge meg opp i hvordan han arbeider. Tenker at han nok har en plan.

Men jeg skal forsøke, jeg vet bare ikke hvordan. Synes det er så pinlig og flaut, rett og slett.

''Jeg har lyst til det, og føler at jeg har prøvd. Men tenker at siden han ikke tar tak i det når det nevnes så mener han ikke at det har noen hast, og jeg føler ikke at jeg skal legge meg opp i hvordan han arbeider. Tenker at han nok har en plan.

Men jeg skal forsøke, jeg vet bare ikke hvordan. Synes det er så pinlig og flaut, rett og slett.''

Hvis han har en plan, så har han neppe noe i mot å være åpen om den dersom du tar opp temaet direkte.

Det er forøvrig ikke gitt at du har formidlet dette så tydelig som du selv opplever - eller rettere sagt, det er ikke gitt at din behandler har oppfattet at du forsøker å si at dette er et stort problem for deg.

Jeg tror uansett det er konstruktivt - og utfordrende - å ta opp med din behandler hvordan dere jobber sammen. Jeg er ikke enig i at du ikke "skal legge deg opp i hvordan han arbeider", tvert i mot så tror jeg de fleste terapier blir ekstra konstruktive dersom pasientene selv forsøker å tematisere sider ved behandlingen som oppleves som vanskelig.

Håper du gjør et realt forsøk :-)