Legen vs. apotekets rolle ?

[Gjest komplekst smertesyndrom]

Fikk i dag en henvendelse fra en svært fortvilet kvinne med omfattende funksjonsnedsettelser. Det har en periode vært uenighet mellom spesialisthelsetjenesten og fastlegen vedr. hennes smertebehandling, og da særlig vedr. bruken av oxynorm ved gjennombruddssmerte. Spesialisthelsetjenesten mener hun skal benytte oxynorm, mens fastlegen er uenig. Rett før fastlegen dro ut i ferie seponerte hun oxynormen, til tross for at pasienten hadde to nyoppståtte brudd. Pasienten var ikke enig, men sørget på oppfordring fra fastlegen for at de resterende tablettene med oxynorm hun hadde, ble innlevert på apoteket.

Hun hadde imidlertid svært sterke smerter og tok kontakt med fastlegens vikar vedr. dette, hvor hun fortalte at fastlegen mente hun ikke skulle ha oxynorm (det er ingen uenighet mht oxycontin som hun står på fast), men at hun ikke skjønte hvordan hun skulle holde ut smertene. Etter en god del om og men - hvor også fylkeslegen bidro til handling fra fastlegekontorets side - fikk hun ny resept på oxynorm fra fastlegens vikar.

I løpet av fastlegens ferie var hun også innlagt sykehus og i den forbindelse ble hun tilsett av den overlegen på smerteklinikken som har best oversikt over hennes smertetilstand. Han økte dosen på oxynorm ytterligere, da han mente at hun åpenbart var mer smertepreget enn hun burde være. Den økte doseringen er tydelig anført i epikrisen.

Denne uken kom hennes vanlige fastlege tilbake på jobb. Plutselig mottar pasienten en telefon fra det lokale apotek med beskjed om at hun måtte innlevere det hun hadde av oxynorm, da hennes fastlege hadde tilbakekalt resepten utskrevet av vikaren, og hadde uttrykt at pasienten jo visste at hun ikke skulle få oxynorm og således umiddelbart måtte sørge for at de ble tilbakelevert. Telefonsamtalen ble tydeligvis gjort fra et "ikke skjermet rom", da pasienten kunne høre at kunder ble ekspedert i bakgrunnen. Den apotekansatte startet samtalen med å spørre om hun var "fornavn + etternavn" og deretter fremført sin beskjed .

Mine spørsmål er som følger:

1. Plikter ikke fastlegen selv å informere pasienten om sin beslutning i en slik sak. Det virker etter min oppfatning meget spesielt at pasienten skal ringes opp av en apotektekniker uten i det minste å ha blitt forhåndsinformert av fastlegen

2. Hvis apoteket foretar en slik henvendelse, er de ikke da pålagt å ivareta pasientens behov for diskresjon bedre enn det som her er tilfelle. Det er snakk om et svært lite sted og enhver som oppfattet hva som ble sagt, vil jo få klare tanker om at det er her snakk om medikamentmisbruk (noe som så avgjort ikke er fastlagt).

3. Et spørsmål av en annen type; det virker som om relasjonen mellom pasient og fastlege er i ferd med å låse seg helt, og at det denne gangen kanskje er fastlegen som er mest "på skrå". Det er snakk om en svært kompleks sykehistorie hvor verken helsepersonellet eller pasienten i noen utpreget grad viser sine mest modne sider. Har du noe forslag til hva som kan gjøres for å få samarbeidet inn i et bedre spor igjen?