Vrangforestillinger tross god medisinering?

[bibben]

NHD: Ser du ofte i din praksis at pasienter får vrangforestillinger og blir grensepsykotiske selv om de er godt medisinert på AP?

Til dere andre med psykoselidelser: Blir dere noen ganger skikkelig flaue over innholdet i de psykotiske vrangforestillingene? Sånn i ettertid...

[Gjest Mrs.Q]

Kan bli flau ja og tenkte "Trodde jeg virkelig det"?

Men når en "er i det" er det jo ingenting som er mer virkelig enn akkurat det.

[WaTfM?]

Vet ikke engang om det jeg "har" er vrangforestillinger jeg. Ingen som vil gi meg noe ordentlig svar på det. Bortsett fra psykiateren da. Men han sier jo til og med at det at jeg er lat er en vrangforestilling, såeh.

Jeg har ingenting å være flau over, uansett.

[Gjest krussedul]

Ja jeg har opplevd å bli ordentlig flau over meg selv, både under og etter psykosen. De første psykosene så var jeg ikke flau i psykosen fordi jeg var veldig redd og hørte masse stemmer som tok over meg, og skjønte ingen verdens ting hva dette var for noe, fordi jeg aldri hadde hatt det før. Men de siste psykosene har jeg hatt med meg erfaring og vært veldig oppmerksom på at personalet kunne oppfatte meg som gal. Fordi jeg visste da at jeg var nettopp litt gal og gjode mye rart. Jeg kunne begynne å synge for å få bort de ekle stemmene - noe som funket for meg, men sannsynlig be sett på som merkelig adferd for andre.

Jeg håper etterhver at helsepersonell heller kan la pasienten bruke slike teknikker som sang,latter, spille musikk på full guffe, danse osv - fordi man trenger å få sine egne tanker tilbake og overdøve stemmene som kan være ekle. Når personell bare legger deg i reimseng da så øker det bare frykten for psykiatrien, dassuten hjelper ikke det mot stemmer. Og jeg har blitt veldig flau nå over at jeg tok i bruk slike teknikker. Men når en pasient kjenner at stemmene forsvinner når man gjør sånt så opplever pasienten ( i hvert fall jeg)en form for kontroll som hjelper for en stund.

Men jeg er drit flau over det. Noe jeg logisk sett ikke burde være. Jeg har hørt personalet si at jeg burde bruke meditasjon i stede da blir jeg litt irritert fordi meditasjon trenger ikke ha noe effekt på stemmer - det kan bli verre.

[bibben]

Ja jeg har opplevd å bli ordentlig flau over meg selv, både under og etter psykosen. De første psykosene så var jeg ikke flau i psykosen fordi jeg var veldig redd og hørte masse stemmer som tok over meg, og skjønte ingen verdens ting hva dette var for noe, fordi jeg aldri hadde hatt det før. Men de siste psykosene har jeg hatt med meg erfaring og vært veldig oppmerksom på at personalet kunne oppfatte meg som gal. Fordi jeg visste da at jeg var nettopp litt gal og gjode mye rart. Jeg kunne begynne å synge for å få bort de ekle stemmene - noe som funket for meg, men sannsynlig be sett på som merkelig adferd for andre.

Jeg håper etterhver at helsepersonell heller kan la pasienten bruke slike teknikker som sang,latter, spille musikk på full guffe, danse osv - fordi man trenger å få sine egne tanker tilbake og overdøve stemmene som kan være ekle. Når personell bare legger deg i reimseng da så øker det bare frykten for psykiatrien, dassuten hjelper ikke det mot stemmer. Og jeg har blitt veldig flau nå over at jeg tok i bruk slike teknikker. Men når en pasient kjenner at stemmene forsvinner når man gjør sånt så opplever pasienten ( i hvert fall jeg)en form for kontroll som hjelper for en stund.

Men jeg er drit flau over det. Noe jeg logisk sett ikke burde være. Jeg har hørt personalet si at jeg burde bruke meditasjon i stede da blir jeg litt irritert fordi meditasjon trenger ikke ha noe effekt på stemmer - det kan bli verre.

For meg er heller ikke meditasjon tingen. Jeg føler ofte at grensene omkring meg, ja både fysisk og mentalt, forsvinner. Jeg går i ett med "sfæren". Da er det svært skremmende å gå inn i meditasjon fordi da forsvinner man enda mere ut i rommet.

Det at meditasjon er så saligjørende for alle, stemmer ikke etter min erfaring.

[XbellaX]

Ja jeg har opplevd å bli ordentlig flau over meg selv, både under og etter psykosen. De første psykosene så var jeg ikke flau i psykosen fordi jeg var veldig redd og hørte masse stemmer som tok over meg, og skjønte ingen verdens ting hva dette var for noe, fordi jeg aldri hadde hatt det før. Men de siste psykosene har jeg hatt med meg erfaring og vært veldig oppmerksom på at personalet kunne oppfatte meg som gal. Fordi jeg visste da at jeg var nettopp litt gal og gjode mye rart. Jeg kunne begynne å synge for å få bort de ekle stemmene - noe som funket for meg, men sannsynlig be sett på som merkelig adferd for andre.

Jeg håper etterhver at helsepersonell heller kan la pasienten bruke slike teknikker som sang,latter, spille musikk på full guffe, danse osv - fordi man trenger å få sine egne tanker tilbake og overdøve stemmene som kan være ekle. Når personell bare legger deg i reimseng da så øker det bare frykten for psykiatrien, dassuten hjelper ikke det mot stemmer. Og jeg har blitt veldig flau nå over at jeg tok i bruk slike teknikker. Men når en pasient kjenner at stemmene forsvinner når man gjør sånt så opplever pasienten ( i hvert fall jeg)en form for kontroll som hjelper for en stund.

Men jeg er drit flau over det. Noe jeg logisk sett ikke burde være. Jeg har hørt personalet si at jeg burde bruke meditasjon i stede da blir jeg litt irritert fordi meditasjon trenger ikke ha noe effekt på stemmer - det kan bli verre.

''Jeg har hørt personalet si at jeg burde bruke meditasjon i stede da blir jeg litt irritert fordi meditasjon trenger ikke ha noe effekt på stemmer - det kan bli verre.''

Det er helt riktig det du sier der. Er man i grenseland/ psykotisk skal man holde seg langt unna både meditasjon og yoga og lignende aktiviteter.

[bibben]

Kan bli flau ja og tenkte "Trodde jeg virkelig det"?

Men når en "er i det" er det jo ingenting som er mer virkelig enn akkurat det.

Fornuften sviker og hukommelsen svikter. Jeg opplever at jeg befinner meg i en slags landskap uten perspektiver når vrangforestillingene er på opptur. Jeg husker ikke så mye fra det verste rotet. Jeg har nettopp kommet meg tilbake etter et sabla virr varr. Jeg skammer meg for det jeg har gjort og det jeg har tenkt.

Min største utfordring blir å gjenkjenne tendensene i opptakten og å ta mer ansvar for mitt eget tankegods. Ikke la meg rive med og henfalle til uønskede tanker. Kanskje er det en form for mental latskap det å bare la seg drive med strømmen av vrangforestillinger og ikke stoppe opp i tide?

I tillegg tror jeg at jeg må blir kjappere til å kommunisere, og å verbalisere det som skjer. Ikke være så sta og selvhenført og å tro på at jeg har rett i alt. Jeg må nok i større grad spille med åpne kort i startfasen av slike perioder. Jeg har et såpass godt støtteapparat i ryggen at det er meningsløst og respektløst å henfalle til den type tenkning som jeg har hatt i sommer.

Mye kan stå på spill.