Unngå å bli lei meg ved innleggelse?

[Gjest poncho]

Jeg vet jeg kommer å få tilbud om en kortvarig, planlagt innleggelse snart. Nå er jeg ganske frisk og føler meg faktisk ganske så glad innimellom.

Hvis jeg skal innlegges ei stund vet jeg at jeg kommer til å møte personer som er veldig mye sykere enn meg selv. Det har påvirket meg tidligere, og jeg viker unna og blir tristere.

Jeg har lært veldig mye og hatt mye framgang av slike planlagte innleggelser tidligere. Jeg vet at jeg kanskje trenger dette, men samtidig gruer jeg meg fordi jeg da må forholde meg til veldig deprimerte mennesker og høre på hva de har å si. Er redd for at dette vil dra meg ned igjen.

Hva gjør jeg for å skjerme meg imot dette når jeg er innlagt? Jeg er jo ikke frisk selv heller, men jeg mener jeg nå er mye bedre enn de som er lengst nede. Jeg blir trist av deprimerte mennesker, fordi jeg har opplevd så veldig mange i løpet av mitt liv. Hvordan la være å la dette gå inn på meg uten å bli lei meg selv?

[Gjest Mrs.Q]

Ikke lett når du "bor" med dem, men kanskje prøve å tenke at det er personalets oppgave å hjelpe dem. At de får hjelp og at det er derfor de er der.

[Madelenemie]

Hei!

Hvorfor blir man innlagt når man er i godt humør?

Det høres så rart ut... ja om noen skulle hentet mg i skogen og sagt ja du har jo asperger syndrom så nå skal du legges inn som er planlagt?? Også kanskhje blir man syk.. fordi man treffer syke mennesker, hva er menigen?

[XbellaX]

''fordi jeg da må forholde meg til veldig deprimerte mennesker og høre på hva de har å si. ''

Hvorfor må du høre på hva "de" har å si? Vanlige høflighetsfraser holder lenge, spesielt i en slik situasjon. Du hverken skal eller bør involvere deg for mye i medpasienteres liv. Jeg tenker at dette kan være en flott mulighet for deg til å øve deg på grensesetting sammen med dine kontakter, det er modent og bevisst av deg å gripe fatt i problemet slik du gjør nå. (Og for dager hvor du har vært flink til å sette grenser på dagtid og bare ønsker fred og alenetid setter du på deg øretelefoner, musikken trenger ikke være på men du signaliserer at du ikke er tilgjengelig).

[Gjest poncho]

Hei!

Hvorfor blir man innlagt når man er i godt humør?

Det høres så rart ut... ja om noen skulle hentet mg i skogen og sagt ja du har jo asperger syndrom så nå skal du legges inn som er planlagt?? Også kanskhje blir man syk.. fordi man treffer syke mennesker, hva er menigen?

Hei. Du kan sikkert lure på det ja, det forstår jeg. Saken er den at jeg har vært/er syk av ptsd. Det går veldig opp og ned. Når jeg er syk, greier jeg ikke å jobbe så bra med det som plager meg. Når jeg er friskere så kan jeg lettere ta tak i ting som i framtiden sannsynligvis vil holde meg friskere. Skjønner du noe nå? :-)

[Gjest poncho]

''fordi jeg da må forholde meg til veldig deprimerte mennesker og høre på hva de har å si. ''

Hvorfor må du høre på hva "de" har å si? Vanlige høflighetsfraser holder lenge, spesielt i en slik situasjon. Du hverken skal eller bør involvere deg for mye i medpasienteres liv. Jeg tenker at dette kan være en flott mulighet for deg til å øve deg på grensesetting sammen med dine kontakter, det er modent og bevisst av deg å gripe fatt i problemet slik du gjør nå. (Og for dager hvor du har vært flink til å sette grenser på dagtid og bare ønsker fred og alenetid setter du på deg øretelefoner, musikken trenger ikke være på men du signaliserer at du ikke er tilgjengelig).

Takk, jeg skal forsøke og gjøre som du sier. Jeg har vært innlagt før og opplevd at andre medpasienter har kommet til meg og sagt at nå tar de livet av seg. Det skjedde også engang da jeg satt og spiste. Jeg sa selvsagt ifra, men sånne ting gjør at jeg kvier meg for innleggelse. Jeg har opplevd så mye sånt i løpet av livet at jeg tåler det dårlig. Jeg blir liksom den som skal holde liv i folk.

Du har jo rett i at dette er en bra situasjon å trene seg på dette på. Jeg skal ta det opp med behandler, så får vi se. Takk for svar.

[Gjest poncho]

Ikke lett når du "bor" med dem, men kanskje prøve å tenke at det er personalets oppgave å hjelpe dem. At de får hjelp og at det er derfor de er der.

Ja, jeg vet jo at det ikke er mitt problem, men jeg er flink til å ta slike ting innover meg. Er så vant med å trøste deprimerte mennesker.

[Gjest Mrs.Q]

Ja, jeg vet jo at det ikke er mitt problem, men jeg er flink til å ta slike ting innover meg. Er så vant med å trøste deprimerte mennesker.

Kjenner til det...ikke lett.

[Madelenemie]

Hei. Du kan sikkert lure på det ja, det forstår jeg. Saken er den at jeg har vært/er syk av ptsd. Det går veldig opp og ned. Når jeg er syk, greier jeg ikke å jobbe så bra med det som plager meg. Når jeg er friskere så kan jeg lettere ta tak i ting som i framtiden sannsynligvis vil holde meg friskere. Skjønner du noe nå? :-)

Hei!

Jeg skjønner det ikke så bra, dessverre, men det kan hende jeg skjønner det om en stund, det pleier ta sin tid.

Da min betsemor og bror døde savnet jeg dem ikke slik normale mennesker gjør før jeg ville ringe dem ca 9 mnd og 12 mnd etter deres begravelse, da ble jeg LEI MEG veldig for jeg skjønte at jeg får jo ikke tak i dem!

Jeg vil forstå, men klarer ikke før det går en viss tid og jeg får tenkt selv på saken. Takk for ditt svar

Jeg leser at du har ptsd så jeg skjønner du ikke har det lett!

På sett og vis har jeg det lettere for jeg glemmer så fort/ ting går ikke i like stor grad inn på meg, det er pga av dette: Ute av syne ute av sinn. Jeg er ganske sånn, det er derfor jeg ofte glemmer at jeg har asperger syndrom, noe min psykitarer syns er utmerket.

[Gjest poncho]

Hei!

Jeg skjønner det ikke så bra, dessverre, men det kan hende jeg skjønner det om en stund, det pleier ta sin tid.

Da min betsemor og bror døde savnet jeg dem ikke slik normale mennesker gjør før jeg ville ringe dem ca 9 mnd og 12 mnd etter deres begravelse, da ble jeg LEI MEG veldig for jeg skjønte at jeg får jo ikke tak i dem!

Jeg vil forstå, men klarer ikke før det går en viss tid og jeg får tenkt selv på saken. Takk for ditt svar

Jeg leser at du har ptsd så jeg skjønner du ikke har det lett!

På sett og vis har jeg det lettere for jeg glemmer så fort/ ting går ikke i like stor grad inn på meg, det er pga av dette: Ute av syne ute av sinn. Jeg er ganske sånn, det er derfor jeg ofte glemmer at jeg har asperger syndrom, noe min psykitarer syns er utmerket.

''Jeg leser at du har ptsd så jeg skjønner du ikke har det lett! På sett og vis har jeg det lettere for jeg glemmer så fort/ ting går ikke i like stor grad inn på meg, det er pga av dette: Ute av syne ute av sinn. Jeg er ganske sånn, det er derfor jeg ofte glemmer at jeg har asperger syndrom, noe min psykitarer syns er utmerket''

Jeg også greide å glemme ting før. Så var det en slags selvoppnevnt terapeut som greide å re-traumatisere meg. Jeg har slitt siden dette og jeg er stadig vekk helt på tuppa og liksom "værer" store katastrofer. Det merkelige er at de også skjer stadig vekk i min nærhet.

Det er noe som heter planlagte innleggelser i psykiatrien. Da er ikke alle som kommer dit akutt-syk. Dvs. de er syke, men er istand til å jobbe med og lære om f.eks kognitiv terapi.