Spiseforstyrrelse? Fortsettelse fra 06.08. NHD.

[Gjest hvakalledette?]

Jeg skrev innlegget "spiseforstyrrelse, NHD og andre?" ( http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4794865 ), sjette august, der du, Nils Håvard, anbefalte meg å ta dette opp med behandler.

Det har jeg nå gjort, og han tenker som jeg fryktet og hadde fått inntrykk av; at dette nok er en fase som kommer til å gå over, og at han ikke ønsker å kalle det en spiseforstyrrelse eller fokusere på dette i terapien.

Han fortsetter å kalle det et "spiseprosjekt", og avfeide mine forsøk på å ta opp dette ganske kategorisk.

Nå er jeg så oppgitt og sliten og lei, og føler at jeg lager et problem av noe som egentlig ikke er det, at jeg er svak som lar dette plage meg og stjele så mye energi.

Hvor går jeg herfra, da?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville vurdert en annen behandler. Jeg synes dette høres såpass ille ut at jeg ikke forstår hvorfor han velger å handle på denne måten.

[Gjest hvakalledette?]

Jeg ville vurdert en annen behandler. Jeg synes dette høres såpass ille ut at jeg ikke forstår hvorfor han velger å handle på denne måten.

Kan det være at han ønsker å fokusere på andre ting? Jeg har en historie med "kontrolladferd", er tidligere selvskader (kutter) (for mange år siden), og har opplevd endel traumatisk i barndommen/ungdommen min. Jeg tenker at han kanskje vil la meg beholde denne kontrolladferden fordi det tross alt er bedre enn ingenting?

Jeg er som sagt ikke undervektig, kanskje tenker han at jeg ser sunn og frisk ut og derfor velger å fokusere på andre ting? Eller at han er redd for å forsterke adferden min ved å gi den fokus?

Dersom det hadde vært bare meg å ta hensyn til hadde jeg ønsket å fortsette med dette da jeg får tilfredsstillelse av å se at jeg blir mindre og av å se vekten gå ned, men jeg synes det er så fælt at barnet mitt skal vokse opp med en mamma som sliter sånn med maten.

Jeg går på vekten hver morgen, og nå har barnet mitt begynt å gjøre det samme. Trykker på knappen på vekten og hopper opp, hver gang hun er på badet. Forekløpig er hun jo for ung til å skjønne hva som skjer, men det knyter seg i meg av tanken på at dette skal fortsette,

Ønsker bare anerkjennelse fra behandleren min om at dette er et problem, i stedet møter han meg med avfeiing og med å overse det.

Kanskje må jeg bare bli virkelig tynn først?

[Gjest hvakalledette?]

Kan det være at han ønsker å fokusere på andre ting? Jeg har en historie med "kontrolladferd", er tidligere selvskader (kutter) (for mange år siden), og har opplevd endel traumatisk i barndommen/ungdommen min. Jeg tenker at han kanskje vil la meg beholde denne kontrolladferden fordi det tross alt er bedre enn ingenting?

Jeg er som sagt ikke undervektig, kanskje tenker han at jeg ser sunn og frisk ut og derfor velger å fokusere på andre ting? Eller at han er redd for å forsterke adferden min ved å gi den fokus?

Dersom det hadde vært bare meg å ta hensyn til hadde jeg ønsket å fortsette med dette da jeg får tilfredsstillelse av å se at jeg blir mindre og av å se vekten gå ned, men jeg synes det er så fælt at barnet mitt skal vokse opp med en mamma som sliter sånn med maten.

Jeg går på vekten hver morgen, og nå har barnet mitt begynt å gjøre det samme. Trykker på knappen på vekten og hopper opp, hver gang hun er på badet. Forekløpig er hun jo for ung til å skjønne hva som skjer, men det knyter seg i meg av tanken på at dette skal fortsette,

Ønsker bare anerkjennelse fra behandleren min om at dette er et problem, i stedet møter han meg med avfeiing og med å overse det.

Kanskje må jeg bare bli virkelig tynn først?

Fordi det tross alt er bedre enn alternativene, skulle det selvsagt stå.

[frosken]

Kan det være at han ønsker å fokusere på andre ting? Jeg har en historie med "kontrolladferd", er tidligere selvskader (kutter) (for mange år siden), og har opplevd endel traumatisk i barndommen/ungdommen min. Jeg tenker at han kanskje vil la meg beholde denne kontrolladferden fordi det tross alt er bedre enn ingenting?

Jeg er som sagt ikke undervektig, kanskje tenker han at jeg ser sunn og frisk ut og derfor velger å fokusere på andre ting? Eller at han er redd for å forsterke adferden min ved å gi den fokus?

Dersom det hadde vært bare meg å ta hensyn til hadde jeg ønsket å fortsette med dette da jeg får tilfredsstillelse av å se at jeg blir mindre og av å se vekten gå ned, men jeg synes det er så fælt at barnet mitt skal vokse opp med en mamma som sliter sånn med maten.

Jeg går på vekten hver morgen, og nå har barnet mitt begynt å gjøre det samme. Trykker på knappen på vekten og hopper opp, hver gang hun er på badet. Forekløpig er hun jo for ung til å skjønne hva som skjer, men det knyter seg i meg av tanken på at dette skal fortsette,

Ønsker bare anerkjennelse fra behandleren min om at dette er et problem, i stedet møter han meg med avfeiing og med å overse det.

Kanskje må jeg bare bli virkelig tynn først?

Jeg synes du skal fortsette å ta opp temaet med din behandler. Si hva du tenker om hans respons og be ham igjen si mer om hva han tenker. Si at du får tanker om at du må sørge for å bli ordentlig tynn for at han skal skjønne.

Tror imidlertid at dine egne tanker om hvorfor han velger en slik strategi, kan ha noe for seg. Men jeg tror at du vil være i stand til å jobbe med dette i terapi uten at problemet eskalserer om du får "oppmerksomhet" på det.

Ikke gi deg, fortsett å være tøff nok til å ta opp dine reaksjoner på hvilken respons din behandler gir deg.

[Gjest hvakalledette?]

Jeg synes du skal fortsette å ta opp temaet med din behandler. Si hva du tenker om hans respons og be ham igjen si mer om hva han tenker. Si at du får tanker om at du må sørge for å bli ordentlig tynn for at han skal skjønne.

Tror imidlertid at dine egne tanker om hvorfor han velger en slik strategi, kan ha noe for seg. Men jeg tror at du vil være i stand til å jobbe med dette i terapi uten at problemet eskalserer om du får "oppmerksomhet" på det.

Ikke gi deg, fortsett å være tøff nok til å ta opp dine reaksjoner på hvilken respons din behandler gir deg.

Jeg skjønner også på en måte tanken, men for meg er dette viktig nå, fordi jeg ikke ser at jeg klarer å komme ut av det på egenhånd og ikke vil fortsette å ha det sånn. Dvs., akkurat nå er det greit, fordi barnet mitt er så lite at hun ikke skjønner at jeg ikke spiser sammen med henne eller skjønner at jeg spiser lite, men jeg vil ikke at hun skal vokse opp med en mamma som ikke kan spise måltider sammen med henne og jeg vil heller ikke at hun skal vokse opp med en mamma som lyver til henne (jeg spiste nettopp, er ikke sulten, etc.).

Jeg skal forsøke å ta det opp med ham igjen, men det er så utrolig ydmykende å innrømme overfor noen at en sliter med mat når en ikke er tynn eller det vises på en.

[frosken]

Jeg skjønner også på en måte tanken, men for meg er dette viktig nå, fordi jeg ikke ser at jeg klarer å komme ut av det på egenhånd og ikke vil fortsette å ha det sånn. Dvs., akkurat nå er det greit, fordi barnet mitt er så lite at hun ikke skjønner at jeg ikke spiser sammen med henne eller skjønner at jeg spiser lite, men jeg vil ikke at hun skal vokse opp med en mamma som ikke kan spise måltider sammen med henne og jeg vil heller ikke at hun skal vokse opp med en mamma som lyver til henne (jeg spiste nettopp, er ikke sulten, etc.).

Jeg skal forsøke å ta det opp med ham igjen, men det er så utrolig ydmykende å innrømme overfor noen at en sliter med mat når en ikke er tynn eller det vises på en.

Jeg synes det er synd du ikke blir møtt på dette og er helt enig i din egen vurdering om at dette er noe som er viktig at du får hjelp til å endre.

Ser at nhd anbefaler skifte av terapeut. Dette tror jeg for mange som har gått i behandling lenge, ikke ser på som noe enkelt "prosjekt". Ikke rent sjelden vil et ønske om bytte bli tolket som uttrykk for pasientens umodne trekk osv. Derfor synes jeg du skal bruke denne anledningen til å øve deg på å være tydelig, ikke gi etter for ønsket om å "vise" at problemet er alvorlig, men vise din behandler at du har en voksen side som ønsker å ta hånd om deg selv på en konstruktiv måte - ikke minst av hensyn til ditt barn.

Jeg synes du gjorde en kjempejobb ved å ta opp temaet forrige terapitime, da det fremkom tydelig av ditt forrige innlegg at du syntes dette var vanskelig å skulle ta opp. Håper derfor at du fortsetter å utfordre deg selv - og at du "konfronterer" din terapeut med hvilke opplevelser hans væremåte i forhold til deg medfører for deg.

[Gjest hvakalledette?]

Jeg synes det er synd du ikke blir møtt på dette og er helt enig i din egen vurdering om at dette er noe som er viktig at du får hjelp til å endre.

Ser at nhd anbefaler skifte av terapeut. Dette tror jeg for mange som har gått i behandling lenge, ikke ser på som noe enkelt "prosjekt". Ikke rent sjelden vil et ønske om bytte bli tolket som uttrykk for pasientens umodne trekk osv. Derfor synes jeg du skal bruke denne anledningen til å øve deg på å være tydelig, ikke gi etter for ønsket om å "vise" at problemet er alvorlig, men vise din behandler at du har en voksen side som ønsker å ta hånd om deg selv på en konstruktiv måte - ikke minst av hensyn til ditt barn.

Jeg synes du gjorde en kjempejobb ved å ta opp temaet forrige terapitime, da det fremkom tydelig av ditt forrige innlegg at du syntes dette var vanskelig å skulle ta opp. Håper derfor at du fortsetter å utfordre deg selv - og at du "konfronterer" din terapeut med hvilke opplevelser hans væremåte i forhold til deg medfører for deg.

Jeg synes det er synd du ikke blir møtt på dette og er helt enig i din egen vurdering om at dette er noe som er viktig at du får hjelp til å endre.

Ser at nhd anbefaler skifte av terapeut. Dette tror jeg for mange som har gått i behandling lenge, ikke ser på som noe enkelt "prosjekt". Ikke rent sjelden vil et ønske om bytte bli tolket som uttrykk for pasientens umodne trekk osv. Derfor synes jeg du skal bruke denne anledningen til å øve deg på å være tydelig, ikke gi etter for ønsket om å "vise" at problemet er alvorlig, men vise din behandler at du har en voksen side som ønsker å ta hånd om deg selv på en konstruktiv måte - ikke minst av hensyn til ditt barn.

Jeg synes du gjorde en kjempejobb ved å ta opp temaet forrige terapitime, da det fremkom tydelig av ditt forrige innlegg at du syntes dette var vanskelig å skulle ta opp. Håper derfor at du fortsetter å utfordre deg selv - og at du "konfronterer" din terapeut med hvilke opplevelser hans væremåte i forhold til deg medfører for deg.

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare, Frosken!

Det gjør godt med en vennlig liten dytt i ryggen nå, for jeg vegrer meg veldig for dette.

Jeg vil helst ikke bytte behandler, da jeg ofte sliter med å åpne meg på den måten, og jeg føler at min behandler stort sett er veldig flink til å se meg og mine behov, og møte meg på den måten jeg trenger. Det er egentlig først nå at vi har hatt humper i veien, etter tre år, og derfor føles det så ubehagelig å skulle pushe på noe som han åpenbart har kategorisert som "mindre viktig".

Jeg er flau over å enda være normalvektig, flau over at det har tatt så lang tid, føler meg "ikke flink" fordi jeg ikke har gått mer ned i vekt på denne tiden, og spesielt flau for at jeg ikke hadde gått ned så veldig mange kilo mellom da terapeuten gikk på ferie og vi møttes igjen.

Han kan jo ikke så tydelig se på meg hvor mye jeg slet ved enhver mat-anledning i ferien, hvor mye jeg sloss med meg selv for å ikke vise andre hva jeg strevde med, hvor slitsomt det var å ikke kunne ha mine egne rutiner på ting, hvor dårlig jeg følte meg når jeg måtte bruke opp kaloriene mine på vafler og mat som ikke gjorde meg mett ... han ser bare at jeg ikke gikk dramatisk ned i vekt på denne tiden.

Skal prøve å snakke med ham igjen, men jeg vet ikke hvordan jeg kan si det tydeligere enn sist.

[Gjest hvakalledette?]

Jeg synes det er synd du ikke blir møtt på dette og er helt enig i din egen vurdering om at dette er noe som er viktig at du får hjelp til å endre.

Ser at nhd anbefaler skifte av terapeut. Dette tror jeg for mange som har gått i behandling lenge, ikke ser på som noe enkelt "prosjekt". Ikke rent sjelden vil et ønske om bytte bli tolket som uttrykk for pasientens umodne trekk osv. Derfor synes jeg du skal bruke denne anledningen til å øve deg på å være tydelig, ikke gi etter for ønsket om å "vise" at problemet er alvorlig, men vise din behandler at du har en voksen side som ønsker å ta hånd om deg selv på en konstruktiv måte - ikke minst av hensyn til ditt barn.

Jeg synes du gjorde en kjempejobb ved å ta opp temaet forrige terapitime, da det fremkom tydelig av ditt forrige innlegg at du syntes dette var vanskelig å skulle ta opp. Håper derfor at du fortsetter å utfordre deg selv - og at du "konfronterer" din terapeut med hvilke opplevelser hans væremåte i forhold til deg medfører for deg.

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare, Frosken!

Det gjør godt med en vennlig liten dytt i ryggen nå, for jeg vegrer meg veldig for dette.

Jeg vil helst ikke bytte behandler, da jeg ofte sliter med å åpne meg på den måten, og jeg føler at min behandler stort sett er veldig flink til å se meg og mine behov, og møte meg på den måten jeg trenger. Det er egentlig først nå at vi har hatt humper i veien, etter tre år, og derfor føles det så ubehagelig å skulle pushe på noe som han åpenbart har kategorisert som "mindre viktig".

Jeg er flau over å enda være normalvektig, flau over at det har tatt så lang tid, føler meg "ikke flink" fordi jeg ikke har gått mer ned i vekt på denne tiden, og spesielt flau for at jeg ikke hadde gått ned så veldig mange kilo mellom da terapeuten gikk på ferie og vi møttes igjen.

Han kan jo ikke så tydelig se på meg hvor mye jeg slet ved enhver mat-anledning i ferien, hvor mye jeg sloss med meg selv for å ikke vise andre hva jeg strevde med, hvor slitsomt det var å ikke kunne ha mine egne rutiner på ting, hvor dårlig jeg følte meg når jeg måtte bruke opp kaloriene mine på vafler og mat som ikke gjorde meg mett ... han ser bare at jeg ikke gikk dramatisk ned i vekt på denne tiden.

Skal prøve å snakke med ham igjen, men jeg vet ikke hvordan jeg kan si det tydeligere enn sist.

Åh, nå tuller jeg fælt her. Hadde kopiert inn ditt innlegg for å huske hva du skrev, og glemte å slette det før jeg trykte send. Beklager.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan det være at han ønsker å fokusere på andre ting? Jeg har en historie med "kontrolladferd", er tidligere selvskader (kutter) (for mange år siden), og har opplevd endel traumatisk i barndommen/ungdommen min. Jeg tenker at han kanskje vil la meg beholde denne kontrolladferden fordi det tross alt er bedre enn ingenting?

Jeg er som sagt ikke undervektig, kanskje tenker han at jeg ser sunn og frisk ut og derfor velger å fokusere på andre ting? Eller at han er redd for å forsterke adferden min ved å gi den fokus?

Dersom det hadde vært bare meg å ta hensyn til hadde jeg ønsket å fortsette med dette da jeg får tilfredsstillelse av å se at jeg blir mindre og av å se vekten gå ned, men jeg synes det er så fælt at barnet mitt skal vokse opp med en mamma som sliter sånn med maten.

Jeg går på vekten hver morgen, og nå har barnet mitt begynt å gjøre det samme. Trykker på knappen på vekten og hopper opp, hver gang hun er på badet. Forekløpig er hun jo for ung til å skjønne hva som skjer, men det knyter seg i meg av tanken på at dette skal fortsette,

Ønsker bare anerkjennelse fra behandleren min om at dette er et problem, i stedet møter han meg med avfeiing og med å overse det.

Kanskje må jeg bare bli virkelig tynn først?

Det er åpenbart at han må ha sitt fokus et annet sted. Det er imidlertid ikke umulig å ha to fokus samtidig. Med så store konsekvenser, for deg og din datter, må du fortsette å utfordre han på et fokusskifte.

[Gjest hvakalledette?]

Det er åpenbart at han må ha sitt fokus et annet sted. Det er imidlertid ikke umulig å ha to fokus samtidig. Med så store konsekvenser, for deg og din datter, må du fortsette å utfordre han på et fokusskifte.

Takk for at du tar deg tid til å svare!

Jeg skal dit igjen i morgen, og vil forsøke å ta det opp igjen da. Synes bare det er vanskelig, og kjempeflaut.

I dag har barnet mitt hatt sin første dag i barnehagen, jeg har vært på skole og er utrolig sliten, så jeg måtte gå og legge meg litt mens hun og pappaen er oppe. Så ligger jeg og gråter fordi jeg ikke klarer å være sammen med datteren min nå i ettermiddag når vi har hatt vår første dag fra hverandre, men jeg bare klarer ikke å stå opp fordi jeg er så sliten og svimmel.

Jeg vet at det hadde blitt bedre dersom jeg bare gikk og laget meg et par brødskiver, men jeg klarer ikke. Det føles helt forferdelig.

Jeg skal prøve å snakke med ham igjen i morgen, men jeg vet ikke hva jeg kan si for å få ham til å skjønne, jeg føler at jeg allerede har vært veldig tydelig uten respons.