Engstelig personlighetsforstyrrelse NHD

[Gjest Havsalt.]

Jeg er helt sikker nå på at jeg har dette. Jeg kjenner meg 100 prosent igjen i beskrivelsen på Wikepedia. Kan man etter mange år med denne lidelsen utvikle psykoser?. Hele livet mitt føles som et ekstremt traume, når jeg tenker tilbake er det nesten som det er bare negative episoder jeg husker om meg selv, (f.eks at jeg sa noe dumt eller noe, sitter som klistret fast og kan dukke opp flere ganger om dagen). Alikevel ville ikke psykologen min at vi skulle snakke noe om dette eller min fortid, vi skulle bare utforde angsten hele tiden - noe som gjorde meg enda dårligere. Det endte med psykose. Jeg føler litt nå at dette er en mulig årsak til en psykose. Det ble for tøft.

Hvorden blir veien min videre?, kan jeg gjøre noe selv.

Eksponering av "farlige" situasjoner gjør meg bare verre. Hvis jeg hadde bare hatt sosial angst så regner jeg med at jeg ville blitt litt bedre av terapi.

Kan man legges inn for en Engstelig personlighetsforstyrrelse?, blir det noen ganger gjort?. Jeg er litt fortvilt. Jeg er livredd mange ganger, og kommer nok aldri til å fungere i jobb.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Forskningen viser at det er enda viktigere med eksponering ved engstelig pf enn ved vanlige angstlidelser.

Jeg anbefaler at du får små doser av et antipsykotisk middel i tillegg til at du driver eksponering og evt metakognitiv terapi hos en kyndig psykolog/psykiater.

Fortiden skal bare ligge. Den kan ikke endres.

En kan legges inn for å få hjelp til å komme i gang med eksponering. Det er ingen annen grunn til evt innleggelse.

[Gjest Havsalt]

Forskningen viser at det er enda viktigere med eksponering ved engstelig pf enn ved vanlige angstlidelser.

Jeg anbefaler at du får små doser av et antipsykotisk middel i tillegg til at du driver eksponering og evt metakognitiv terapi hos en kyndig psykolog/psykiater.

Fortiden skal bare ligge. Den kan ikke endres.

En kan legges inn for å få hjelp til å komme i gang med eksponering. Det er ingen annen grunn til evt innleggelse.

Jeg er uenig med deg i det at fortiden ikke kan "endres". De kan "endres" i hjernen din - hvis du skjønner meg rett nå. Man kan endre perspektiv på ting. Man kan endre bestemte følelser man har fått for ulike traumatiske hendelser. Det hjelper å snakke om det så man ikke føler skyld og skam.

Hvis jeg skulle skrevet et brev til meg selv og sendt det ti år tilbake i tid så skulle jeg virkelig gitt mange kloke svar på problemer jeg hadde den gang, fordi jeg på ti år har klart å arbeidet såpass mye at jeg kan se situasjoner litt annerledes.

Så tenker jeg slik: hvordan hadde livet mitt vært nå hvis jeg hadde visst alle de tingene jeg vet nå for ti år siden. Og hvis jeg hadde visst alle de tingene om nå som jeg ikke får vite før det har gått ti nye år. Hvordan kan livet mitt bli da?

Er ikke poenget med å gå i terapi å få fart på prosesser i hjernen slik at man slipper å vente så lenge på at kroppen skal helbrede seg selv?

Jeg mener at en psykolog skal kunne få fart på slike prosesser, og få meg til å tenke ting annerledes. For det går an, det vet jeg. Det handler om å bli voksen, og det er lettere hvis man har noen å ha gode samtaler med. Og snakke med noen som har levd litt lenger enn en selv.