Vanskelig å konfrontere mennesker.

[ANNO2012]

Hva kommer det av at hver gang jeg skal si i fra om noe som er ubehagelig/urettferdig o.l mellom meg og en hvilken som helst annen person,(som de har gjort mot meg) begynner stemmen og skjelve,jeg snubler i ordene,blir glovarm og skjelven innvendig,jeg føler meg utilpass og teit,og kinnene brenner, og har mest lyst til krype under en stein og bli der. Og eneste gangen jeg klarer å si i fra er når jeg blir sint,men lunta mi er bare blitt lengere med årene,så når det endelig kommer ut, kommer mye annet ut og i samme farten som har ligget å gnaget en god stund. Og det er ikke bestandig like heldig. Etter utblåsningen er jeg helt utkjørt og varm og skjelvende. Vil ikke ha det slik,vil kunne si i fra,ta opp og snakke om ubehagelige ting på en ordentlig måte der og da.. Er flink å skrive om det som plager meg i etterkant, og ordlegge meg slik,men det funker dårlig i en situasjon der jeg blir "tatt på sengen". Da sier jeg som regel ingenting,men går å kverner i hodet mitt i det uendelige etterpå , hva jeg kunne ha sagt,hva jeg burde ha sagt osv. Samme gjelder om jeg har sagt i fra,stykkevis og delt. Da kommer tanken i etterkant at jeg burde sagt det eller det i stede,hvorfor sa jeg det slik, osv Dette blir utrolig slitsomt i lengden ,da det kan bygge seg opp mye over tid.

[XbellaX]

Heldigvis er dette noe du kan øve deg på. Spill konfrontasjonen i hodet ditt igjen og igjen før du går til personen det gjelder. Øv deg på å snakke rolig og med lav stemme. Forestill at personen sitter foran deg og gå igjennom hele scenarioet, - går du tur tar du samtalen inni hodet ditt, gjør du rent i hjemmet så later du som om skurebøtta er sjefen din du skal konfrontere. Du stiller du mer forberedt enn om du skal ta alt på stående fot. Jo mer du øver og øver og øver på dette, både alene og med en annen, jo flinkere vil du bli. Etterhvert vil du fange opp ulike teknikker, du vil se hvordan den andre reagerer og du vil forhåpentligvis få en trygghet i deg til å kunne ta en konfrontasjon på en ok måte, både for deg og den gjelder.

[Gondor]

Synes det er vanskelig selv. Jeg får tåkesyn og begynner å stamme. Jeg blir som regel den som lytter og sier ja og ha. Etterpå føler jeg meg bare tom og trist.

Lurer på hvordan man skal komme seg over dette? Snakke sakte og rolig kanskje? Huske å puste?

[Gjest Intermesso]

Jeg har det på samme måte selv. Jeg er så konfliktsky at jeg til og med blir syk av det.

Jeg blir syk fordi jeg er allergisk mot parfyme, og isteden for å si i fra så tier jeg og blir syk.

Men så har jeg erfart at folk går i forsvar så fort jeg prøver også, man skal ikke få lov til å mene noe om hva folk bruker på kroppen, selv ikke i sitt eget hjem.

Ingen tar med seg en hund til en som ikke tåler hunder, men de fleste kommer parfymert til en som ikke tåler det.

Men det stopper seg jo selv til slutt, hvis man havner på sykehus med et skikkelig astma anfall:(

Men det gjelder ikke bare på dette punktet. Jeg er slik i de fleste andre sammenhenger også.

Jeg liker ikke å si i fra, jeg er redd den andre skal bli lei seg, fornærmet, sint osv.

Og uansett om jeg gjør det på en på en pen måte, er i min fulle rett osv, så får jeg dårlig samvittighet.

[ANNO2012]

Heldigvis er dette noe du kan øve deg på. Spill konfrontasjonen i hodet ditt igjen og igjen før du går til personen det gjelder. Øv deg på å snakke rolig og med lav stemme. Forestill at personen sitter foran deg og gå igjennom hele scenarioet, - går du tur tar du samtalen inni hodet ditt, gjør du rent i hjemmet så later du som om skurebøtta er sjefen din du skal konfrontere. Du stiller du mer forberedt enn om du skal ta alt på stående fot. Jo mer du øver og øver og øver på dette, både alene og med en annen, jo flinkere vil du bli. Etterhvert vil du fange opp ulike teknikker, du vil se hvordan den andre reagerer og du vil forhåpentligvis få en trygghet i deg til å kunne ta en konfrontasjon på en ok måte, både for deg og den gjelder.

Jeg øver faktisk titt og ofte slik du sier,men når jeg tar mot til meg,til å ta konfrontasjonen kommer det bare stykkevis og delt alikavel. Og symtomene som jeg har nevnt kommer rasende over meg.

[ANNO2012]

Synes det er vanskelig selv. Jeg får tåkesyn og begynner å stamme. Jeg blir som regel den som lytter og sier ja og ha. Etterpå føler jeg meg bare tom og trist.

Lurer på hvordan man skal komme seg over dette? Snakke sakte og rolig kanskje? Huske å puste?

ikke godt å si hvordan man skal komme over det. Det blit til at man unngår konfrontansjonen i det lengste,vel vitende at går jo bare ut over en selv,derfor håpe jeg på ett svar her inne,på en løsning.

[ANNO2012]

Jeg har det på samme måte selv. Jeg er så konfliktsky at jeg til og med blir syk av det.

Jeg blir syk fordi jeg er allergisk mot parfyme, og isteden for å si i fra så tier jeg og blir syk.

Men så har jeg erfart at folk går i forsvar så fort jeg prøver også, man skal ikke få lov til å mene noe om hva folk bruker på kroppen, selv ikke i sitt eget hjem.

Ingen tar med seg en hund til en som ikke tåler hunder, men de fleste kommer parfymert til en som ikke tåler det.

Men det stopper seg jo selv til slutt, hvis man havner på sykehus med et skikkelig astma anfall:(

Men det gjelder ikke bare på dette punktet. Jeg er slik i de fleste andre sammenhenger også.

Jeg liker ikke å si i fra, jeg er redd den andre skal bli lei seg, fornærmet, sint osv.

Og uansett om jeg gjør det på en på en pen måte, er i min fulle rett osv, så får jeg dårlig samvittighet.

Konfliktsjy er kanskje ordet,men hvordan fikse det?