Venner med psykiske problemer

[Gjest når en sliter selv]

Leste om en som ønsket deg nedi her et sted.

Synes ikke det er bare positivt eller bare negativt, det handler om hvordan man møter hverandre, om man drar hverandre ned, eller støtter og drar hverandre opp.

Synes slett ikke det bare er negativt med venner som er psykisk syke, selv om en er psykisk syk selv. Man kan vel alltids finne flere ting en har felles også. Men det er sikkert lurt å ikke BARE omgås andre syke.

Vi var en gang en liten vennegjeng, som alle var så psykisk syke at vi var innlagt på dps. De betydde veldig mye for meg da,og kontakten med dem hjalp meg mer enn behandleren på den avdelinga. Heldigvis klarte jeg beholde kontakt med barndomsvenner, kollegaer, familie og andre kjente også. Etterhvert som jeg ble bedre, ønsket jeg fortsatt å holde kontakt med gjengen på DPSen, gå på kafe, finne på ting. Jeg tok kontakt en del ganger, men det passet aldri. Kanskje hadde de funnet ut vi hadde for lite til felles, eller kanskje passet jeg ikke inn i gjengen etterhvert som jeg gikk tilbake til et "friskere liv". Jeg lurer ofte på hvordan det har gått med dem, om de også har det bedre. Ville gjerne møtt dem igjen, uansett om de fremdeles har det vanskelig eller de fungerer fint og er fornøgde med sin hverdag. Jeg ville nok hatt glede av å møtes nå også, men trenger dem ikke på samme måte som da vi faktisk hadde kontakt. Skal ikke kontakte dem. Bare være glad for den kontakten vi hadde en gang. Noen mennesker er bare innom ens liv en kort periode, de kan være viktige der og da, men så går man gjerne hver sine veier likevel.