Forvirret. Trenger litt veiledning

[Gjest Lilcat]

Hei. Skal prøve å fatte meg i korthet. Jeg har vært sammen med en mann i 4 år. Vi bor i forskjellige land, men har klart å holde det gående i 4 år nå. Avstanden er ikke mer enn 4 timer på fly. Han er boende hos meg for en kort periode. Det har vært frem og tilbake. Jeg har flyttet til han i kortere perioder, dvs for alt fra 2 måneder til ett år. Jeg har følt at det tærer veldig på. Jeg er den som alltid "taper". Jeg legger mye innsats i det, vrir hver tanke for å finne løsninger siden vi har igjen litt av studiene og er tvunget til å være boende i våre hjemland frem til fullførte studier. Jeg kan kort fortelle at jeg føler meg stuck og at jeg av og til savner det bekrymringsløse singellivet. Samtidig er jeg i den alderen at jeg ønsker barn og vet at jeg ikke finner partnere fort. Han bare hatt to forhold i mitt liv. Han har vært utro mot meg i hvertfall 2 ganger. Jeg har tatt han i å sende meldinger med andre damer, mens jeg har vært på besøk. Jeg var på randen av sammenbrudd da alt dette skjedde. Han har bedt på sine knær og jeg vet at han er glad i meg og ønsker å kjempe. Forskjellen er at kampen alltid blir overlatt til meg, og jeg blir sliten. Jeg har trøbbel med å glemme fortiden. Han er særdeles gjerrig og økonomisk sett er jeg ikke tjent med han. Han bor gratis i Norge, han får mat og husrom av meg fordi han var i en vanskelig situasjon. Han tjener penger, men han spanderer aldri noe på meg. Han har gjeld og prøver derfor å tjene mest mulig her for å dekke gjelden i hjemlandet. Jeg har gjeld pga studier, men har ikke hatt jobb på lenge siden jeg har flyttet så mye frem og tilbake. Jeg har gjort det dårlig på studiene. Jeg er redd jeg skal invistere masse for så å bli bedratt eller forlatt i fremtiden. Jeg gir derfor ikke opp studiene, de tviholder jeg på. Venninna til eksen hans fortalte meg at han er som en mygg som suger til han er mett, direkte oversatt. Jeg har hatt det i bakhodet, men fortso ikke om dette gjaldt penger, eller energi eller hva. Han og jeg har det bra. Jeg våger å si jeg elsker han, men er samtidig redd. Faren min har kommet med kommentarer som " du får konsentrere deg om ditt, og ikke det som angår han" Det tar ifra deg fokus og energi. " Stor gutt, smøre matpakka si sjøl" sa faren min..I går var samboer syk, migrene. Jeg gjorde så godt jeg kunne for å varte han opp, men visste at han aldri gjorde det samme for meg da jeg var på besøk, enda da lå jeg med hjernehinnebetennelse. Jeg spurte om han var sulten, han sa nei flere ganger, Jeg lagde så mat til meg selv. Rett etterpå var han sulten. Jeg lagde pizza til han fordi han var syk og sa han var for syk til å orke å lage mat. Ikke noe stress, jeg kom så tilbake til soverommet hvor han satt på finn.no og så etter bruktbiler. Det er gjennomgående slik. Jeg føler jeg mister meg selv litt. Jeg sover mye mer enn før, trener ikke lenger, leser langt mindre pensum, analyserer mye forholder. Jeg husker i begynnelsen jeg sa til meg selv, dette forholdet er kun for en kort periode. Jeg er der fortsatt, ønsker å være med han, men samtidig vet jeg ikke om det er lurt. Han har hatt kanskje 10 kjærester siden han var 18. Han behandlet ingen veldig bra og alle har mere stygt enn pent å si om han. Bare ei jente har kontakt med han fortsatt som venninne. Han blir ekstremt sjalu på fylle, og lager fort en skandale. Jeg mister meg selv fordi jeg føler at vi alltid gjør det han ville gjort. Vi drikker hver helg. Jeg pleide å gå ut for å drikke av og til. Nå er det hjemmedrikking hver helg. Jeg har mistet kontakten med alle venninnene mine stort sett, ikke fordi han er "slem" men fordi jeg aldri vet hvor lenge det er til vi ses så vil utnytte hver dag med han. Det blir umulig for meg selv å legge planer for fremtiden når ting er usikker. Det eneste sikre er å spare penger og å studere. Jeg er glad i han, redd for å ta feil avgjørelse. Vil også si at han pleide å fornerme meg, kalle meg opp for et par år siden, bare på fylla. Det har han nesten sluttet med. Han ble agressiv i fylla. Det er en sjeldenhet nå, så vet ikke om det skal ivektlegges. Han holder telefonen låst med kode og jeg har ingen tilgang til hans data eller email eller noe. Jeg lar ofte facebook være åpent, har ingen ting å skjule. Han glemmer ALDRI å logge av. Kanskje jeg bare skal ta en sjans med han, holde ut og gifte meg, så får jeg heller ta en real smell om den kommer. Det er kanskje bedre enn å leve i evig tvil uten å kunne legge en eneste fremtidsplan. Jeg tenker ofte at jeg burde ha gjort det slutt da utroskapet pågikk og jeg merket det, men de to gangene jeg har gjort det slutt så har jeg grått og ønsket han tilbake. Han ber og gråter og får meg tilbake. Broren hans har sagt at han ønsket for min del at vi ikke var sammen. At jeg kan leve et perfekt liv uten han. Da vi hadde den verste krangelen noen sinne sa broren til meg ( broren er homofil så ingen skjulte intensjoner) at han skulle ønske det ikke var hans bror da han så hvordan han oppførte seg. Han skrek at han ønsket å banke meg opp, at jeg var tilbakestående, og at de jentene han hadde skrevet med på chat var mye bedre enn meg. Jeg skrek til han også, så mulig han var alldeles rasende, men var uansett han som hadde sveket meg med meldingene han sendte. Angrep er jo det beste selvforsvar, i hvertfall for han. Vet ikke hva jeg øsnker å høre. Kanskje: gift deg med han. Hvis ting er bra, glem fortiden og lev lykkelig.

[Gjest prust]

Snille deg! Hvorfor i all verden er du sammen med denne mannen? Han tilfører deg jo ikke noe godt? Du mister deg selv bit for bit.

Les det du har skrevet, og tenk at det er en annen kvinne som har skrevet dette. Kanskje du forstår da hvor håpløst dette er?

''Kanskje jeg bare skal ta en sjans med han, holde ut og gifte meg, så får jeg heller ta en real smell om den kommer. Det er kanskje bedre enn å leve i evig tvil uten å kunne legge en eneste fremtidsplan. ''

Nei - ekstremt liten sjanse for at dere vil få det bedre når dere gifter dere. Samle mot nå - og si til ham at du ser at dere ikke har noen fremtid sammen.

[Dorthe]

Har du egentlig lyst til å tilbringe livet sammen med denne mannen? Jeg hadde heller vært singel.

[Gjest GA]

Høres ikke ut som dette er et forhold som gir deg noe positivt.

Det er vanskelig for ikke å si umulig å endre andre, særlig hvis de ikke ser problemet selv. Den eneste man kan endre er egentlig seg sjøl.

Prøv å se for deg situasjonen hvis du velger å stifte familie med denne mannen. Tror du han vil forandre seg og ta sin del av ansvaret for en baby? -en smårolling? -et skolebarn?

[Mammantil3]

Hjelpe min tid, jente, hva tenker du på????

Løp vekk så fort du kan! Du er dømt til et liv i evig ulykke om du fortsetter "forholdet" til denne mannen.

Hva i all verden er det han gjør som får deg til å tro at han er glad i deg? Og ikke minst: hvilke ting gjør han som får deg til å elske han?

[Mandolaika]

''Kanskje jeg bare skal ta en sjans med han, holde ut og gifte meg, så får jeg heller ta en real smell om den kommer.''

Jeg forstår virkelig ikke hva det er med deg som gjør at du er i tvil! Hør på din far og på broren til din kjæreste og dump ham!

[laban]

''Jeg er der fortsatt, ønsker å være med han, men samtidig vet jeg ikke om det er lurt.''

Sett utenfra er det ikke det minste lurt.

''Kanskje jeg bare skal ta en sjans med han, holde ut og gifte meg, så får jeg heller ta en real smell om den kommer.''

Det kommer smeller nok i de fleste forhold når man sitter fast i hverdagen med lån, husarbeid, småbarn og lite egentid. Det er helt normalt og gjelder selv om man har hatt det svært rosenrødt og absolutt ikke vært i tvil på forhånd. For all del, ikke få barn med ham - han kommer ikke til å forandre på noe som helst, og du vil ende opp som totalt utslitt og trekke uskyldige barn inn i en smell du ikke aner omfanget av.

''Vet ikke hva jeg øsnker å høre. Kanskje: gift deg med han. Hvis ting er bra, glem fortiden og lev lykkelig.''

Ville du rådet venninna di til det, hvis hun beskrev din situasjon? "Glem fortiden og lev lykkelig" kan ha relevans hvis det er snakk om noen brølere man gjorde for lenge siden og har vist evne og vilje til å rette opp. Ikke hvis fortidens hendelser er en del av personligheten.

Jeg skjønner godt at du ønsker deg familie, men jeg råder deg til å få den med en som vil bidra, ikke bryte deg ned.

[Lillemus]

Jeg stiller meg bare i koret sammen med de andre som har svart deg: Hva skal du med denne dusten!? DUMP HAM!

Gå videre, konsentrer deg om studiene dine, ikke sløs bort pengene dine på ham og finn i all fall ikke på å gifte deg med ham og sette unger til verden!!!!!!!

[Axcia]

Herregud. Run in the opposite direction.

[Gjest Kayia]

Dersom dette er den korte historen er det bra du ikke dro den lange ;-)

Først vil jeg si at det er DU som er ansvarlig for at du skal ha det bra, ikke andre (foreksempel han). Det er også du som er ansvarlig for dine handlinger, ikke han. Når du sier at ''Vi drikker hver helg. Jeg pleide å gå ut for å drikke av og til. Nå er det hjemmedrikking hver helg'' og ''Jeg har mistet kontakten med alle venninnene mine stort sett, ikke fordi han er "slem" men fordi jeg aldri vet hvor lenge det er til vi ses så vil utnytte hver dag med han'' er det ditt ansvar å gjøre noe med det, ikke hans.

Når det er sagt er det selvfølgelig slik at kjærester ideelt skal backe hverandre, og ønske å gi den andre påfyll, glede og energi. Dersom dette ikke skjer, kan man ikke på noe vis kreve dette av partneren, men man kan ta konsekvensen og gå dersom man opplever at man ikke får dekket sine behov i det forholdet man er i.

Det samme gjelder i forhold til det å gi. Dersom man gir noe, kan man aldri kreve noe tilbake. Utsagn som ''I går var samboer syk, migrene. Jeg gjorde så godt jeg kunne for å varte han opp, men visste at han aldri gjorde det samme for meg da jeg var på besøk, enda da lå jeg med hjernehinnebetennelse'' må du ta ansvar for selv. Man kan ikke gi med forbehold, men ta det som en hyggelig gest at noen har lyst til å gi (tilbake) til deg.

Tilslutt: Du lurer på om du skal gifte deg med denne karen, selv om du er ulykkelig (deprimert?) og blir advart av personer både rundt deg og han. Dine beskrivelser av han og forholdet deres er som følger: ''Vi bor i forskjellige land'' ''Jeg er den som alltid "taper"'' ''Han har vært utro mot meg i hvertfall 2 ganger. Jeg har tatt han i å sende meldinger med andre damer. Jeg har trøbbel med å glemme fortiden'' ''Han er særdeles gjerrig, han spanderer aldri'' ''Han ble agressiv i fylla (...) og lager fort en skandale'' ''Jeg føler jeg mister meg selv litt. Jeg sover mye mer enn før, trener ikke lenger, leser langt mindre pensum'' ''jeg føler meg stuck og at jeg av og til savner det bekrymringsløse singellivet'' Etter å ha lest innlegget ditt ser jeg ikke en eneste grunn til at du skal ønske å fortsette dette forholdet. Selv om du sier at du elsker han har du ikke sagt en eneste positiv ting om han, og jeg tror ikke denne mannen kommer til å gjøre deg lykkelig.

Brutalt kanskje, men godt ment fra min side. Lykke til med beslutning - håper du hører på din far (og din indre stemme).

[gullfisk]

Ikke gift deg med ham. Dump ham og lev lykkelig alene eller med en annen. Ingenting er bra med dette forholdet, og det kommer det ikke til å bli noensinne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Denne gang er det enkelt å svare:

Finn en annen mann.

[motorPrøysen]

"Vet ikke hva jeg øsnker å høre. Kanskje: gift deg med han. Hvis ting er bra, glem fortiden og lev lykkelig."

Det tror jeg ikke. Jeg tror du ønska å høre akkurat det du nå har fått høre: 11 (12 med meg) klare anbefalinger om å gå fra en mann som åpenbart er egoistisk og ikke bra for deg. Jeg tror du ante at en slik unison ytre bekreftelse på det uholdbare i situasjonen din ville kunne gjøre det lettere for deg å ta et valg.

To ting du kan tenke på:

1) Hvorfor havna du sammen med denne mannen, og hvorfor har du vært i forholdet i fire år når han har behanlda deg som han gjorde?

2) Hvorfor føler du behov for at andre skal fortelle deg at du bør gå fra ham, når det er noe du allerede for lengst har forstått selv?

Jeg skriver ikke dette for å være streng med deg, men det aner meg at du har problemer med selvhevdelse og å stole på egne opllevelser, følelser og valg. Jeg tror det er ting du kan jobbe med og forsøke å forbedre.

[Gjest kiziluck]

Kjære vene, du er verd langt mer enn det han kan tilby deg noensinne. Vær så snill å forlat denne mannen før du når bunnen helt. Han blir aldri å forandre seg, tro meg. Han har deg i sin hule hånd og har makt over deg. Muligens trenger du hjelp for å bli kvitt han for godt. Du er ett offer, og jeg synes virkelig det er trist hvis du gir denne mannen noen flere sjanser. Dette vil aldri bli bra. Ikke rart du er forvirret og trenger veiledning. Du vet innerst inne at dette aldri ender godt. Verken barn eller giftemål kan endre han mer enn til det verre. Få deg et liv, bruk tiden og vær nøye med ditt valg av fremtidige menn. Og husk det fins mange gode menn der ute som har gode hensikter. Det har vertfall ikke den mannen du er med i dag. Ta til alle svarene du har fått og se hvor skålen veier tygst, det er også det rette å gjøre.

Lykke til, mange tanker fra meg!